En human oppdragelse

Året er 1964 og på USAs østkyst blir sjimpansebabyen som skal få navnet Lucy født. Foreldrene til den lille er begge sirkusaper – et av deres mest populære underholdningsnummer går ut på at de har brytekamper med mennesker. Den nyfødte sjimpansebabyen skal imidlertid snart få nye foreldre. Dagen etter fødselen får Lucys mor en flaske cola tilsatt et anestesimiddel. Hun faller bevisstløs om og sjimpansebabyen løftes ut av armene hennes, pakkes inn i et teppe og overrekkes til kvinnen som skal bli hennes nye mor.

Det vil ta mange år før Lucy igjen ser en annen sjimpanse – så lang tid at hun da har blitt redd medlemmer av sin egen art. De neste tolv årene skal hun nemlig oppdras som hun var et menneskebarn, i en vanlig familie – datter av psykoterapeut Maurice Temerlin og hans kone Jane.

− Det var en periode da flere hadde troen på at mennesker ble født som relativt åpne ark, og at det dermed var mulig å forme barn til «hva som helst». En slik tanke gjorde at det nok var fristende å se hvor fleksible sjimpanser er, forteller evolusjonsbiologi Bjørn Grinde ved Folkehelseinstituttet.

«Ville hun bli veloppdragen, opprørsk, intelligent eller dum? (…) Kunne hun lære å snakke? (…) Og hva med sex? Når hun kom i kjønnsmoden alder – ville hun da lengte etter en ukjent sjimpanseelsker, være besatt av en organisme hun aldri har sett? Uten å vite noe om det, trodde vi seksualiteten hennes mest sannsynlig ville formes av erfaringer, og dermed rette seg mot mennesker»

Slik lyder Maurice Temerlins egne undringer rundt oppdragelseseksperimentet – hentet fra boka Lucy: Growing Up Human: A Chimpanzee Daughter in a Psychotherapist's Family. Her innrømmer han også at han og Jane ikke ante hvilke komplekse problemstillinger de skapte, den dagen de tok med Lucy hjem.

I år er det det 30 år siden Lucy døde, drept av en krypskytter i jungelen i Gambia. Hun hadde da lagt bak seg et begivenhetsrikt liv – fylt til randen av tragedie, absurditet og sprit.

Fisking, tegnspråk og gin tonic

I starten hersker harmonien i familien Temerlin. Lucy trives sammen med sine menneskeforeldre, og Maurice sier selv at det bare tok en uke før han betraktet Lucy som en datter på lik linje med sin biologiske sønn Steve.

− Det første året eller to er sjimpanser omtrent på linje med menneskebarn hva gleder utvikling, og tar dermed lettere rollen som menneskebarn, forklarer Grinde.

På mange vis tilpasser Lucys seg livet som menneske også etter småbarnsperioden. Hun lærer å spise ved bordet og bruke bestikk. Hun får en katt som kjæledyr og liker dessuten å fiske sammen med Maurice. Psykolog og primatolog Roger Fouts lærer henne over hundre ord på tegnspråk, i tillegg til at hun forstår en del tale.

Etter at hun har passert tre år blir imidlertid Lucy gradvis mer uhåndterbar. Hun raserer et rom på fem minutter – plukker bøker ut av bokhylla, skrur ut lyspærer og knuser dem i gulvet, dekorerer huset med dopapir og raider kjøleskapet. Tross utallige forsøk på å lære henne å bruke toalettet, fortsetter hun dessuten å gjøre fra seg rundt om i huset. Løsningen blir til slutt å utvide huset med en tilbygg i sjimpansesikre materialer som stål og betong – men sluk i gulvet for enklere rengjøring. Stue og kjøkken møbleres dessuten i en minimalistisk og robust stil, slik at Lucy han fortsette å ta del i det daglige familielivet uten å rasere omgivelsene sine.

Noen sider ved mennesketilværelsen tar imidlertid Lucy til seg uten videre. Tre år gammel stjeler hun et glass whisky sour, noe som utløser et lidenskapelig forhold til alkohol. Hun begynner å spise råtne, naturlig fermenterte epler i jakten på rus, og for å hindre dette begynner Maurice og Jane å gi henne en drink før middag – eller hver gang de drikker selv. Hun tømmer dessuten barskapet når hun har sjansen, og drikker til hun ligger og kaver på gulvet.

Det skal etter hvert også vise seg at det menneskeoppdragelsen har påvirket Lucys seksuelle preferanser.

Pornoblad og kreativ masturbasjon

Når Lucy er åtte år blir hun kjønnsmoden. I boken skriver Maurice Temerlin at han hadde forventet at hun da kom til å vise seksuell interesse for han. Sjimpanser i det fri har tross alt ikke noen spesiell relasjon til fedrene sine, så Maurice antar derfor at Lucy ikke ser på han som en forelder. Det viser seg imidlertid at hun ikke finner han attraktiv, noe Maurice innrømmer at han er litt skuffet over: «Jeg hadde tross alt oppdratt henne og var den mannen hun hadde den nærmeste og mest stabile relasjonen til».

Selv om Lucy ikke er tiltrukket av Maurice, viser hun seksuell interesse for andre menn. Faktisk blir enhver mann som banker på døra hos Temerlin utsatt for Lucys tilnærmelser – noe Maurice beskriver i Growing Up Human: «Hun kaster seg inn i armene på han, legger munnen sin mot hans og gnir og støter det oppsvulmede kjønnsorganet mot kroppen hans». Ifølge evolusjonsbiolog Bjørn Grinde er det slettes ikke rart at Lucys lyster rettet seg mot mennesker.

− Seksualdriften er sterk og blir lett skakkjørt, også hos folk. For Lucy var det nærliggende − og egentlig relativt normalt − å foretrekke mennesker.

Lucys kjønnsmodning gjør Maurice nostalgisk til sin egen konsumpsjon av pornoblad i ungdomsårene, noe som inspirerer han til å kjøpe erotisk lektyre også til sin sjimpansedatter. I boken beskriver han hvordan Lucy sitter i sofaen – i full brunst med et glass gin tonic i hånda – når han kommer hjem med et eksemplar av Playgirl: «Perfekt tid og sted for eksperimentet» tenker Maurice mens han overrekker Lucy bladet. Hun tar det imot nonchalant, men blir gradvis mer interessert ettersom hun blar seg gjennom sidene. Ifølge Temerlin ender det hele med at Lucy bretter bladet ut på gulvet og gnir kjønnsorganet mot den nakne midtsidemannen.

Lucys seksualitet fasinerte Maurice Temerlin så mye at han viet onanivanene hennes et helt kapittel i Growing Up Human – under overskriften Kreativ masturbasjon. Her beskriver han Lucys nyskapende bruk av støvsugeren til selvtilfredsstillelse, og berømmer hennes evne til multitasking når hun en morgen sitter i sofaen og drikker kaffe, blar i National Geograpic og onanere samtidig.

Lucys kjønnsmodning, gir Maurice svar på mange av spørsmålene han stilte seg da han først fikk sin sjimpansedatter i hus. Samtidig markerer dette begynnelsen på slutten.

Et nytt hjem

Selv om Lucy i liten grad viser aggresjon ovenfor sine nærmeste, går hun ikke av veien for å bite folk utenfor familien – også små barn. En sjimpanse er betydelig sterkere enn et menneske, og det krever etter hvert mye tid og krefter å tøyle Lucy. Slekt og venner kommer sjeldnere på besøk, og når Lucy er i sitt tolvte år bestemmer Jane og Maurice seg omsider for å finne et nytt hjem til sin sjimpansedatter.

Men hvor finner du et nytt hjem til en sjimpanse som er oppdratt som et menneske, og som ikke har sett noen fra sin egen art siden hun var to dager gammel? En sjimpanse som drikker kaffe hver morgen og som er vant til å ha en støvsuger for hånden når lystene melder seg?

Etter å ha besøkt både dyrehager og ulike former for sjimpansehjem, bestemmer Jane og Maurice Temerlin seg for at de vil prøve å gi Lucy et nytt hjem i jungelen. De spør Janis Carter – en ung student som rengjør Lucys rom som deltidsjobb – om hjelp. Hun er nemlig en av ytterst få som kan håndtere den nå fullvoksne sjimpansen.

Tilbake til naturen

Janis Carter reiser med Jane, Maurice og Lucy til et rehabiliteringssenter for sjimpanser i et gambisk naturreservat. I reservatet blir Lucy lurt inn i et bur og forlatt for natten. For første gang i livet må hun overnatte alene, utendørs. Etter noen uker returnerer Maurice og Jane hjem, mens Janis blir igjen for å hjelpe Lucy med overgangen til livet som sjimpanse – en overgang som viser seg å bli svært hard. Hårene på Lucys kropp faller av, hun får infeksjoner i huden, nekter å spise og klarer ikke å relatere seg til de andre sjimpansene som etter hvert ankommer reservatet.

Når helsen til de nykomlingene også begynner å skrante, tar imidlertid Janis grep. Hun finner en øy i Gambiaelva uten ville sjimpanser, slik at sjimpansene fra reservatet kan slippes fri uten at det oppstår territorielle konflikter. Her tar hun dem med på turer og viser hvilke planter som er spiselige. Interessen for dette er imidlertid laber – sjimpansene klynger seg til Janis og tingene hennes, menneskelige objekter de er vant og kjenner seg trygge med.

Til slutt flytter Janis selv inn i et bur, slik at sjimpansene ikke lenger kan nå henne og tingene hennes. Når hun er utenfor buret lever hun som en sjimpanse – hun sover i trær og spiser maur – i håp om å bli etterapet. Etter om lag et år gir dette resultater og sjimpansene tilpasser seg etter hvert et liv i det fri. Alle utenom én – Lucy.

Lucy nekter å sanke mat selv og vil ikke gå ut i skogen alene. I flere år forblir Janis på øya, i buret – fortsetter å leve som en sjimpanse, i håp om at Lucy til slutt vil ta etter. Så – plutselig en dag plukker Lucy et blad og putter det i munnen. Det øyeblikket endrer alt. Gradvis gir Lucy slipp på sin menneskelighet og glir inn i tilværelsen som sjimpanse.

Seks år etter at hun ankom, forlater Janis til slutt øya. Lucy er da i god fysisk helse og selv om hun enda er mest komfortabel med mennesker, har hun nå også lært seg om omgås sjimpanser. Når Janis kommer på besøk et halvt år seinere har hun med noen av Lucys eiendeler fra hennes tidligere liv som menneske – et speil, en dukke, en hatt, en bok. Før Janis drar, omfavner Lucy henne. Det finnes et bilde av denne avskjeden, som skal vise seg å være siste gang de ser hverandre. De sitter på bakken. Lucy har lagt en arm tett omkring ryggen til Janis, hodet er presset mot brystet hennes.

Ett år seinere kommer Janis tilbake og finner restene av Lucys kropp. Det er ingen spor av skinnet og hendene og føttene er borte, noe som tyder på at hun ble drept av en krypskytter. Antagelig var hun et lett bytte. Til tross for at hun på slutten levde som sjimpanse, forble hun alltid mest knyttet til mennesker.

Bildene fra Lucys oppvekst er hentet fra Murice Temerlins bok, og er gjengitt med tillatelse fra forlaget; Science & Behavior Books.

Kilder:

Temerlin, M. K. (1976) Lucy: Growing Up Human: A Chimpanzee Daughter in a Psychotherapist's Family. Science & Behavior Books.

Siebert, C. (2009) The Wauchula Woods Accord: Toward a New Understanding of Animals. Scribner.