Røyk fra kraftverk
Foto: STRINGER SHANGHAI / REUTERS

De skeptiske

Det at menneskene er i ferd med å ødelegge Jorda gjennom klimagassutslipp virker i 2015 å være konsensus. Men det er ikke alle som er enig, verken i at vi ødelegger Jorda, eller i at det er konsensus om at vi gjør det. Vi har prata med klimaskeptikerne.

Erlend Lånke Solbu

FNs klimapanel, IPCC, har siden 1990, med jevne mellomrom, publisert rapporter som har sammenfatta forskning knytta til klimaendringer.

Disse rapportene levner ikke særlig mye tvil om at mennesker spiller en viktig rolle når det gjelder endringer i klima, og at vi bør ta affære før det er for sent.

Men – det er ikke alle som er overbevist om at IPCC-rapportene forteller hele historien. En del akademikere mener at klimaforandringer hovedsakelig skyldes naturlige svingninger, og at vår påvirkningskraft er langt mindre enn det IPCC hevder.

– Tror det handler om opportunisme

Klimarealistene er en organisasjon som har som mål å «påvirke klimadebatten både nasjonalt og internasjonalt med pålitelig og realistisk kunnskap». De skriver på nettsida at "de sentrale faktorene er systematiske endringer i sol, vinder og havstrømmer der endringer i avstander og gravitasjonskrefter fra planeter og måne har betydning", at "CO₂ er derimot en ufarlig og livsviktig gass som er helt nødvendig for alt liv på jorda", og at "vi historisk lever i en desidert lav-CO₂-periode"


Ole Humlum er professor i glasiologi og geomorfologi ved UiO og UNIS, og en del av Klimarealistenes vitenskapelige råd. Han forklarer at uenigheten mellom dem og de som fester lit til IPCC går på hvor mye vekt man legger på naturlige klimavariasjoner.

Humlum tror ikke klimaforskermiljøet er så enstemt som man kan få inntrykk av gjennom media.

Ole Humlum

Ole Humlum er professor i glasiologi og geomorfologi ved UiO og UNIS, og en del av Klimarealistenes vitenskapelige råd.

Foto: Geir Holm / UiO

– Min oppfatning er at blant forskere som jobber med klimavurderinger tror omtrent 1/3 at CO₂ spiller en stor rolle, 1/3 tror CO₂ spiller en liten rolle, og den siste tredjedelen ligger et sted midt imellom.

For to år siden publiserte University of Queensland en omdiskutert metastudie som konkluderte med at 97 prosent av klimaforskere var enige i at klimaendringene er menneskeskapte. Dette tallet har siden blitt hyppig brukt i debatter om hva som egentlig er konsensus.

– Jeg mener at det tallet er fullstendig urealistisk. Og selv om det nå skulle være 97 prosent av forskerne som er enige, så betyr jo ikke det at de har rett, sier Humlum.

Han forteller at han har hatt kontakt med mange folk i universitetsmiljøene som sier at de er interesserte i det synet han forfekter, men at de ikke tør å gå mot konsensus.

– Jeg har ingen tillit til konspirasjonsteorier, jeg tror det handler om opportunisme – det her helt naturlig. "Gjør jeg det i stedet for det oppnår jeg fordeler i stedet for ubehageligheter".

Humlum poengterer at Norges standpunkt i klimadebatten ikke er representativt for hele verden.

– Putin har ikke så stor tillit til menneskeskapte klimaendringer, ikke Kina heller. Norge er muligens representativt for Vest-Europa.

IPCC

Den siste rapporten fra IPCC ble lagt fram 2. november 2014.

Foto: Michael Sohn / Ap

Forstår ikke vanndamp

Ole Henrik Ellestad er tidligere professor i fysikalsk kjemi, med spesialisering i infrarød stråling, molekyler og prosesskjemi. Han var fram til nylig leder i Klimarealistene.

Ellestad sier at det er klimasensitiviteten til CO₂ som er stridens eple, altså hvor mye varmere det blir på jordkloden hvis CO₂-nivået i atmosfæren dobles.

Ole Henrik Ellestad

Ole Henrik Ellestad er tidligere professor i fysikalsk kjemi, med spesialisering i infrarød stråling, molekyler og prosesskjemi. Han var fram til nylig leder i Klimarealistene.

Foto: Universitetet i Oslo

– Den er liten, og ligger teoretisk på omtrent én grad. IPCC regner med tre til seks grader når de tar forsterkningseffekten fra økt vanndamp, som er en meget kraftig drivhusgass, med i betraktninga.

– Men i de viktige lag av atmosfæren for utstråling måles mindre vanndamp, noe som gir avkjøling. Effekten av CO₂ blir derved mindre enn teoretisk verdi. Dette diskuteres ikke.

Han forteller at IPCC sier at de forstår CO₂ godt, men at de i rapporten innrømmer at både vanndamp og skyer er «poorly understood». I tillegg påpeker han at observerte endringer i skydekke har flere ganger større effekt enn dobling av CO₂.

Ellestad poengterer også at dagens relativt sett varme klima absolutt ikke er enestående, og at Golfstrømmens sekstiårssyklus med varmere og kaldere vann nødvendigvis vil bidra til temperatursvingninger.

– Hvorfor er media og IPCC allergiske mot å omtale varmeperioden på trettitallet? I en offisiell møterapport fra 2007 ba Canadas delegasjon om at referansene til denne perioden skulle bli fjerna, fordi de ble misbrukt av klimaskeptikere. Norge støtta dette.

– Hvorfor stiller så mange forskere seg da bak IPCC-rapportene?

– Det lurer jeg også på. Hvor mange av disse forskerne – biologene, matematikerne, numerikerne, glasiologene, fysikerne, geologene og så videre – har satt seg inn i strålingsteorien eller komplisert atmosfærisk fysikk?

Han tror at de fleste er av den oppfatning at IPCC har et balansert syn, og dermed følger etter.

– Men IPCC har kun mandat om å belyse menneskeskapte klimaendringer. Jeg spekulerer ikke i folks motiver, men det er utrolig hva man kan finne av godtroenhet innenfor et arbeidsområde som primært skal domineres av logikken.

– Vi slipper ikke til

Ellestad forteller at det har vært litt av en overgang, rent rennomémessig, å ha gått fra å være forskningsdirektør ved SINTEF, professor, og forskningsinstituttleder og direktør i Forskningsrådet til å ha blitt leder for Klimarealistene.

– Jeg blir som regel utskjelt av folk som ikke har all verdens relevant vitenskapelig bakgrunn. I starten, etter å ha blitt utsatt for massevis av negative karakteristikker i artikler, lurte jeg på om jeg hadde tatt faglig feil. Men jeg har sjekka, og dobbeltsjekka, påstandene mine, og blitt beroliga.

Ellestad skrev i oktober en kronikk, «​NRK med agendabestemt klimajournalistikk», som er publisert på Klimarealistene.com. Han forteller at han føler seg knebla av pressen generelt.

– Det skrives mye om at vi får for stor plass i media, men jo flere argumenter vi har, dess mindre har vi fått slippe til. De eneste primærartiklene jeg har fått inn er én artikkel i Samtiden og én kronikk i Dagbladet i 2009.

Bjørnar Kjensli er redaksjonsleder i forskning.no, og forteller at det er en grunn til at de ikke bruker særlig mange klimaskeptikere som kilder i sakene sine.

Bjørnar Kjensli

Bjørnar Kjensli er redaksjonsleder i forskning.no.

Foto: Lars Dalen

– Vi bruker bare forskere som har forska på akkurat det vi skriver om, og svært mange av klimaskeptikerne har ikke forska på det de kritiserer.

Han sier at han uansett synes det er vanskelig å forholde seg til forskere som er uenige i hele premisset.

– Når du er uenig i at CO₂ er en klimagass, noe det har vært bred enighet om siden åttitallet, da har du definert deg ut av debatten.

– Ingen grunn til å føle seg knebla

Knut H. Alfsen er seniorforsker i CICERO – Norges fremste institutt for tverrfaglig klimaforskning. Han sier at man i klimaforskninga, en empirisk vitenskap, prinsipielt sett ikke kan komme frem til svar som kan bevises på samme måte som et matematisk teorem kan bevises.

– Det kan altså ikke utelukkes at vi i fremtiden kan gjøre oppdagelser som understøtter Klimarealistenes syn. Men ettersom tiden går og forskningen skrider frem og dette ikke skjer, faller sannsynligheten for at Klimarealistene har rett.

Alfsen synes ikke klimaskeptikere har noen grunn til å føle seg knebla i media.

– Klimaskeptikere av mange slag har ofte basert sine argumenter på gale fakta og dårlig forskning som gang etter gang har blitt imøtegått av klimaforskere.

Han sier han opplever at pressen, blant annet NRK, i lange perioder har sluppet til klimaskeptikerne for å "balansere bildet".

Knut H. Alfsen

Knut H. Alfsen er seniorforsker ved CICERO.

Foto: Privat

– Det blir litt som å slippe til The Flat Earth Society i en diskusjon om hvor rund jorden er. I den grad skeptikerne over tid føler seg mer kneblet, tror jeg det skyldes at presse og media oppdager hvor svake argumenter de stiller med.

Han er enig med Ellestad i at vanndamp i form av skyer og skydannelse, og virkningene det har på klimaet, er dårligere forstått enn mange andre elementer av klimasystemet.

– Men usikkerheten er ikke større enn at vi, sammen med den kunnskapen vi har om andre elementer av klimasystemet, kan fastslå med stor sannsynlighet at menneskeskapte utslipp av klimagasser har påvirket, og vil påvirke, klimautviklingen framover i en ugunstig retning.

Ellestad mener argumentasjonen fra Alfsen og Kjensli er syltynn.

– I alle år som forsker knytta til universitet, forskningsinstitutt og forskningsråd har jeg opplevd at fagfolk har blitt oppfordra til å formidle naturvitenskap. Det er sjelden det begrenses til det aktive, snevre forskningsfelt. Men innen klima lager man sine egne regler på de fleste områder.

– IPCC-tilhengere kan fritt og uhemmet omtale IPCC-rapporter og publikasjoner uavhengig av deres kompetanse på området. Skeptikerne kan ikke gjøre det samme med det materialet de har. En logisk merkelig asymmetri.