Dagen Sondre ble begravd

21. februar 2013: Lars Kristian Kvernberg stivner et øyeblikk idet snølaget sprekker opp. I neste sekund raser det. Han ser det hele skje på 30 meters hold. Hastigheten på snøen som dundrer nedover fjellsiden er skremmende, Lars Kristian har aldri trodd at et snøras kan ha sånn fart.

Og ett eller annet sted i alt det hvite er nevøen hans, Sondre, på 14 år.

Lars Kristian er den eneste voksne på turen, han er den som har ansvaret for de fire guttene han har tatt med til fjells. Deriblant søsterens sønner, Sondre og Arne.

Skal han måtte dra hjem i dag og fortelle henne at bare en av guttene hennes overlevde turen?

Petter Northug og Arne Svensli

De skulle bare ut en snartur. Planen var å være tilbake til kvart på ett, for da skal Petter Northug gå sprint under Ski-VM i Val di Fiemme.

Heimbygda Nesset, sju mil øst for Molde, er kjent for vakre fjell og skiterreng i verdensklassen. Lars Kristian har drevet med telemark i mange år, og skigleden er videreført til neste generasjon. Både sønnen Erik på 13 og de to nevøene – Arne på 16 og Sondre på 14 – konkurrerer i skikjøring på høyt nivå. Sondre er særlig ivrig i konkurranse, den lyslugga fjortenåringen er fryktløs og sjeldent målretta.

Det er disse tre guttene – pluss Arnes kompis Ola – Lars Kristian tar med til fjells denne februardagen. Målet er Jamtetind. Lars Kristian har prata med en kompis som var der i går, han sier forholdene er fine – ikke noe skredfare å snakke om. Ingen tenker på at det likevel kan være lurt å pakke spade og skredsøkepinne.

De skal jo bare ut en snartur, før sprinten til Northug.

Det de ikke aner, er at det er Arnes – ikke Northugs – prestasjoner på ski som skal bli de viktigste i dag.

– Helsikes idiot, Sondre!

Lars Kristian kjører først på vei ned, han følger i sporene til kompisen som var der dagen før. Deretter kommer Erik, Ola og Arne.

Til sist kjører Sondre. Han får litt problemer med skiene, og blir hengende etter. De andre venter nedenfor det bratteste partiet, og ser Sondre da han kommer kjørende. Han følger først i sporene til de andre, før han skjærer ut ett par meter. Det er en kul der han vil hoppe på.

Arne står bare 30 meter unna da det går galt.

«Helsikes idiot, Sondre! Du får aldri være med på tur igjen!»

Han roper det oppover fjellsiden til lillebroren, mens han kjenner sinne stige i kroppen.

Da de stod på toppen hadde jo Arne sagt til Sondre at han ikke måtte kjøre ut at sporet, at han ikke måtte hoppe fra den kulen. Men lillebroren lytter ikke. «Det der er så typisk» tenker Arne «han skal alltid utfordre!»

Sondre tar sats på kulen, den danner et hopp på halvannen meter. Han havner litt bakpå, og faller idet han treffer underlaget.

Arne ser hvordan snølaget sprekker opp. Så raser fjellsiden ut og river broren med seg.

Flere tusen tonn snø

Flakskred, som dette kalles, kan nå en fart opp mot 130 kilometer i timen på bare 6 sekunder. Energien er enorm. En kubikkmeter snø veier normalt mellom 300 og 500 kilo – mer hvis den er våt – og et ras på et par hundre meter kan få en vekt på flere tusen tonn.

Mens Lars Kristian stivner et øyeblikk, reagerer Arne umiddelbart. Idet snømassene begynner å rase, kaster han seg på skiene. Han tenker ingenting. Holder bare blikket på broren, prøver og kjøre like raskt som skredet.

Det går nesten galt. Arne konsentrerer seg om Sondre, ser ikke hvor han kjører. Brått kommer han over en kul og tryner kraftig i snøen. Han klarer å rulle seg opp på beina igjen. Kjører videre – søker med blikket for å gjenfinne broren.

Inne i skredet forsøker Sondre gjentatte ganger å trekke pusten. Hver gang fylles munnen med snø. Han er hengitt til kreftene i skredet, det kaster han rundt og rundt.

Etter et par hundre meter sakner farten. Da skredet stanser er Sondre snudd opp ned, med hodet to og en halv meter under snøen. Han kan ikke røre seg en millimeter, det er som om kroppen er støpt inn i betong.

«Nå dør jeg», tenker Sondre. Så mister han bevisstheten.

15 minutter mellom liv og død

Over bakken utspiller dramaet seg. Nå har alle fire kommet ned til bunnen av skredet. Lars Kristian ser noe brunt stikke fram fra snømassene. Han graver febrilsk med hjertet i halsen. Håpet synker når han skjønner hva det er. En stein.

Arne er mer målretta. Han klarte å følge skredet hele veien, så omtrent hvor Sondre havna. Nå gjelder det bare å finne ut nøyaktig hvor. Det tar ikke lang tid før han ser den: En enslig skitupp som så vidt stikker opp fra snøen. Sondre.

«Jeg har funnet han!» brøler Arne «Kom hit!»

De fleste som omkommer i skred dør av kvelning. Hvor lenge du kan overleve inne i snømassene er avhengig av flere faktorer. Tørr og lett snø inneholder mer oksygen enn våt snø. Havner du dypt ned i et skred – slik som Sondre – synker sjansen for å overleve. Her får snøen høy tetthet, selv om den i utgangspunktet er tørr og lett. Ikke minst tar det lengre tid å grave ut et skredoffer som ligger langt ned i snøen.

Arne graver først med hendene, men snøen er så steinhard at det nesten ikke går. Når de andre kommer til, bruker de derfor skiene til å skjære løse snøen. Det går treigt og Lars Kristian er alt for klar over hvor få minutter de har å gå på.

Skal du komme levende fra et skred bør du graves ut innen 10 til 15 minutter, selv da er 10 til 25 prosent døde. Etter det første kvarteret synker overlevelseskurven dramatisk. Å overleve etter 35 minutter er ikke mulig, med mindre luftveiene er frie og du ligger i en luftlomme. Selv om du havner i en luftlomme, kan trykket fra snøen gjøre at du ikke klarer å trekke pusten.

Under snøen spyr en bevisstløs Sondre. Kanskje er det fordi trykket på overkroppen hans er så stort, eller så henger det sammen med at kroppen hans er i ferd med å gå tom for oksygen. Opphoping av CO₂ i blodet – som skjer når du puster den samme luften inn og ut – er kjent for å gi kvalme.

Gradvis blir huden hans blå, et sikkert tegn på at det er lite oksygen i blodet. Sakte mens sikkert er Sondre i ferd med å bli kvalt.

Kvelningsfasen

Det har gått 10 minutter, men enda er bare deler av Sondres bein gravd fram. 11 minutter. 12 minutter. Det går treigere og treigere å grave: Dess lenger ned de kommer, dess hardere er snøen. 13 minutter. 14 minutter. 15 minutter. Kroppen er fri bare til hoftene, men de kan ikke vente lengre. Skal Sondre overleve må han opp – nå!

I utgangspunktet skal du være veldig forsiktig med skredoffer. Du vet ikke om de har skader du kan forverre med hardhendt behandling. Med Sondre har de likevel ikke så mye valg. Han har ligget under i mer enn et kvarter. Det vil si at han har kommet inn i det som kalles kvelningsfasen, den perioden der de fleste skredoffer dør.

Lars Kristian og Arne tar tak i knehasene på hver side. De to andre bøyer Sondres knær og holder dem i 90 grader. Så rykker de til, men kroppen kommer ikke løs. De tar på nytt grep. Legger all kraft bak, røsker til på ny. Denne gangen gir skredet slipp på Sondre.

Huden er blå, håret er seigt av spy. Kroppen er full av gule og blå merker etter å ha blitt mørbanka av skredet. De legger ham i stabilt sideleie. Lars Kristian bøyer øret mot Sondres munn og nese. Lettelsen skyller gjennom han da han hører et svakt åndedrag.

Han lever.

En forvirret Sondre kommer snart til seg selv. Han fryser og har vondt i ryggen, men er ellers fin. Snart blir han hentet ut med helikopter og flydd til en ventende ambulanse.

Nede i bygda har Sondre og Arnes mamma, Marit Elisabeth Svensli, skjønt at noe er galt når hun ikke får tak i turfølget. Omsider kommer hun gjennom på telefon og får vite om skredet. Da drar hun direkte til ambulansen, og finner Sondre på en båre.

Han har bare ett spørsmål til henne:

«Vant Northug medalje?»

De må skru på radioen i ambulansen for å få med seg siste nytt fra Val di Fiemme. Det ble sølv på sprinten.

Arne får også medalje: I november 2013 tildeles han Carnegies heltemedalje for sin livreddende innsats.

Forholdet til ski endrer seg etter ulykken for både han og onkelen. Arne, som før ulykken konkurrerte i NM i telemarkskjøring, har knapt vært på topptur siden. Hos Lars Kristian fester frykten seg. Han går ikke lenger på ski steder der det er den minste fare for skred, drar aldri på tur uten både skredsøker, søkepinne og spade.

Sondre går derimot mer på ski i årene etter ulykken. Og i mars i fjor, fire år etter at han ble begravd i snømassene, blir han tatt av skred igjen.

Dagen Sondre ble tatt av skred – igjen

Det skjer på vei opp Vassfjellet, en liten fjelltopp i Melhus kommune sør i Trøndelag. Det er her Sondre går skole, toppidrettslinja på Melhus videregående skole.

Underlaget er steinhardt, og Sondre har ikke vært inne på tanken om at det kan være skredfare her. På vei opp et bratt parti skjer det likevel. Brått sprekker snøen under ham opp. Sondre prøver å komme seg unna, men det er for seint. Et metertjukt lag med snø løsner fra underlaget og raser nedover fjellsiden i svære blokker. Nok en gang blir Sondre med ned.

Han kastes rundt en gang, men klarer å holde seg oppå skredet. Når det stanser 50 meter ned, er det bare beina hans som er fast i snøen. Han klarer å grave seg løs på egen hånd.

Selv om den forrige hendelsen var mer alvorlig, blir Sondre mer redd denne gangen. Han er eldre nå, forstår alvoret på en annen måte. Han toner likevel ned dramaet når han forteller familien at han nok en gang har blitt tatt av skred.

For selv om han nå reflekterer mer over farene ved skikjøringa, har han ingen planer om slutte. Snarere tvert imot: I vinter ble han tatt ut på landslaget i randonee.

Sondres satsing gjør at Arne prøver å fortrenge den dagen det la seg to og en halv meter snø mellom lillebrorens liv og død.

– Når han har valgt den veien han har valgt, kan jeg ikke se bort ifra at han en dag likevel vil ende livet i et skred.

Sondre innrømmer at han har vært inne på tanken selv.

– Det er alltid en risiko forbundet med å drive ekstremsport. Jeg er mer oppmerksom på farene nå, men jeg vil ikke la det begrense meg. Det har jeg sagt til familien min også. Jeg vil heller dø på fjellet enn å leve et kjedelig liv på sofaen.

• Se Viten og vilje: Levende begravd

Fagkilder:

• Sven Christjar Skaiaa, spesialist i anestesiologi med spesialkompetanse innen fjellmedisin og fjellredningstjeneste.
• Marit Svarstad Andresen, skredvarsler i NVE