Anti­opplysningstida

– You stupid Europeans believe everything the scientists say, but my mom sure didn't raise no fool.

Den pensjonerte yrkesoffiseren rista oppgitt på hodet mens han, over middels nedlatende, betrakta meg. Jeg hadde nok betrakta ham omtrent like nedlatende noen minutter før, da han fastslo at Jorda er 6000 år gammel.

Vi satt rett overfor hverandre, adskilt av et lite spisebord med en nystrøket, hvit duk. Både yrkesoffiseren, spisebordet, duken og jeg bevegde oss østover i drøyt hundre kilometer i timen. Togturen fra El Paso til Houston – hele Texas på tvers – skulle ta atten timer, vi var kommet omtrent halvveis.

Diskusjonen hadde starta en liten time tidligere, i en annen togvogn. Tegneseriebutikkinnehaveren i nabosetet og jeg prata om hjembyene våre – Lubbock, Texas og Trondheim, Norge. Vi hadde mye til felles, og stemninga var upåklagelig helt til jeg dro en spøk om kreasjonisme i skolen. Jeg tok det som en selvfølge at en fyr på min egen alder – som likte HBO-serier, hadde vært i Europa, og så ut som en sekstitallshippie – delte min dårlig tilslørte forakt for å lære barn at alt liv oppsto i løpet av seks dager. Men nei da.

– Hvorfor skulle vi latt vær å lære barn om kreasjonisme?

– Kanskje fordi det er lite hensiktsmessig å lære barn ting som ikke stemmer?

– Noen tror på det, andre ikke. Vi kan ikke vite hva som er sant.

Den påfølgende stillheten føltes mer absurd enn pinlig. Her satt jeg for første gang i mitt liv ved siden av en lys levende kreasjonist, og visste ikke hva jeg skulle si.

Tegneseriebutikkinnehaveren og jeg var fortsatt stille da vi ble vist til plassene våre i spisevogna, på Amtrak-togene må du bestille bord på forhånd, og bordene skal fylles opp. Vi ble plassert sammen med tidligere nevnte pensjonerte yrkesoffiser og ei dame i femtiåra.

Etter at vi hadde utveksla obligatoriske høflighetsfraser pensa jeg samtalen tilbake på kreasjonisme. Sannsynligvis ikke utprega taktfullt, men jeg oppfatta meg selv som en slags rasjonalitetens ridder, og vin har aldri fått frem diplomaten i meg. Det tok ikke lang tid før det viste seg at jeg var sørgelig alene om å tro på evolusjon. I spisevogna herska det bred konsensus om at Jorda er 6000 år gammel, og at jeg var hjernevaska av den store stygge vitenskapen. Noe perpleks spurte jeg offiseren om hvordan han forklarte at vi har funnet fossiler som er hundrevis av millioner av år eldre enn Jorda.

– Har du noen gang datert et fossil?

– Nei ...

– Nettopp.

Det er fem år siden togturen fra El Paso til Houston. Da avfeide jeg det hele, trangsynt nok, som en idiotisk Texas-greie. Fordommene mine ble bekrefta, jeg fjasa om det på Facebook, og tenkte ikke særlig mer på det.

For noen uker siden kom jeg over en artikkel i LA Times – "Hva er det som gjør enkelte smarte mennesker så skeptisk til vitenskap"? Det eksisterer, naturlig nok, ikke noe kjapt og greit fasitsvar, men den australske sosialpsykologen Matthew Hornsey forsøker å oppsummere essensen:

– Folk oppfører seg ikke som forskere, de veier ikke bevisene opp mot hverandre så objektivt som mulig. Når noen har lyst til å tro på noe minner de mer om advokater, de prøver å finne bevis for det de allerede har bestemt seg for å tro på.

Psykologer kaller trenden the anti-enlightenment movement, antiopplysningsbevegelsen, en trend som på ingen måte er et Texas- eller USA-fenomen. Oppegående mennesker over hele verden velger å se bort fra vitenskapen. Også her til lands, selvfølgelig.

Sølje Bergman er skeptisk til meslingvaksinen. Christian Paaske hevder at jorda er flat. Per-Willy Amundsen har gått ut og sagt at mennesker ikke påvirker klimaet i særlig grad.

Jeg har lyst til – nei, stryk det, behov for – å forstå hvilke mekanismer som gjør at vi ikke bare kan bli enig om at enkelte ting virker å være objektive vitenskapelige sannheter. Eller i det minste den klart beste forklaringa vi har per i dag.

Jeg må få tak i Matthew Hornsey, som har via store deler av karrieren sin til å forske på akkurat dette – hvorfor folk velger bort tilsynelatende åpenbart rasjonelle svar på enkelte spørsmål. I tillegg hadde det vært fint om Bergman, Paaske og Amundsen hadde kunnet bidra med sine perspektiver, jeg har oppriktig lyst til å forstå.

Vi starter med noe som dessverre har blitt aktuelt igjen: meslinger.

– Et tilbud for å forhindre død

Empiri har vist oss at vaksiner er et særdeles effektivt verktøy for å bekjempe enkelte sykdommer. Polio er ikke lenger noe problem her til lands, det brukte det å være. Kopper tok livet av mange hundre millioner mennesker på 1900-tallet, men i 1980 ble sykdommen erklært utrydda. Meslinger har derimot fått en liten renessanse de siste åra. I 2015 døde tre barn av meslinger i Europa, i 2017 hadde det tallet økt til 35. De fleste som ble smitta var ikke vaksinert, Verdens helseorganisasjon kaller det en "uakseptabel tragedie".

For noen uker siden kom nyheten om at tre personer hadde blitt smitta i Norge, en helsearbeider og to små barn. Smittevernoverlege Tore Steen sa da til NRK at det er god vaksinedekning her i landet, men at det er enkelte innvandrergrupper og Steinerskole-miljøer som er skeptisk til å vaksinere barna sine.

– Da kan vi risikere å få utbrudd i disse gruppene som i verste fall kan smitte barn som er under 15 måneder og ennå ikke er vaksinert.

Hvorfor er det fortsatt en del mennesker som tenker at det er lurest å ikke vaksinere barna sine?

Skuespiller Sølje Bergman ble talskvinne for vaksineskeptikere da hun for noen år siden gikk hardt ut mot barnevaksineprogrammet, og da særlig MMR-vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder. Jeg er ekstremt nysgjerrig på hva som gjør at hun har landa på å fronte et budskap som, for meg som vitenskapsjournalist, virker å stride mot det som er tydelig konsensus blant fagfolk. Hvor er det egentlig uenigheten ligger?

Bergman starter samtalen med å presisere at hun ikke er motstander av vaksiner generelt, og at barna hennes er vaksinert mot polio og stivkrampe. Det er barnevaksineprogrammet hun har et problem med.

Det er åpenbart at Bergman har lest masse om meslingvaksine, hun prater på inn- og utpust om historikk og potensielle problemer. Like åpenbart er det at hun har de beste intensjoner for barna sine. Hun forklarer at hun veier to risikoer opp mot hverandre – sykdommen på den ene siden, og vaksinen, som hun mener har bivirkninger vi ikke vet nok om, på den andre siden. Men hvorfor hører hun ikke bare på hva legene sier?

– De lærde strides på akkurat dette området, det er ikke noe konsensus. Innenfor legestanden finner du hele spekteret av skepsis.

Her dukker altså den første konkrete uenigheten opp – det er ikke konsensus. For meg virker det å være det, det er langt mellom hver lege som går ut og anbefaler folk å ikke ta MMR-vaksinen. Bergman er enig i at det kan se sånn ut, men sier hun vet at mange leger kvier seg for å fronte den typen meninger i offentligheten, de vet at de vil få hard medfart.

– Jeg er ikke noen konspirasjonsteoretiker, men det ligger økonomiske interesser i legemiddelindustrien. Det er ganske innlysende at det norske helsevesenet også er prega av det. Sykdom har et samfunnsøkonomisk perspektiv, det er lønnsomt at folk er friske.

– Hva med Folkehelseinstituttet, er rådene de gir også styrt av et ønske om økonomisk gevinst?

– Ja, i visse tilfeller.

Didrik Vestrheim, avdelingsdirektør på avdeling for vaksineforebyggbare sykdommer ved Folkehelseinstituttet er ikke enig:

– Rådene om vaksinasjon er ikke styrt av ønske om økonomisk gevinst. Barnevaksinasjonsprogrammet er et tilbud til norske barn for å forhindre alvorlige sykdommer og død.

Bergman er uansett av den oppfatning at meslinger ikke nødvendigvis er noe onde.

– Sykdom kan være bra for kroppen. Du blir glad når du blir frisk igjen, du har bekjempa noe, og de fleste som får meslinger i i-land klarer seg veldig fint. Jeg kan ikke putte noe jeg ikke stoler på inn i kroppen til barna mine bare fordi noen få sliter med dårlig immunforsvar.

Også her er det mulig å være uenig.

– Et konspiratorisk verdensbilde

Legemiddelindustrien tjener, som Bergman sier, penger på vaksiner. Men jeg sliter med å tro på at alle legene som oppfordrer oss til å vaksinere barna våre er motivert av økonomisk gevinst. Det virker også som om det finnes langt enklere måter å tjene seg rik på enn å begynne i Folkehelseinstituttet.

Behovet for fagfolk melder seg, jeg tar kontakt med Matthew Hornsey. Han forteller at det ikke er noe enkelt svar på spørsmålet "hvorfor velger så mange å tro på ting som virker å gå mot vitenskapelig konsensus".

– Det ville vært enkelt å avfeie det med å si "de har lav utdanning", eller "de hater vitenskap", men det stemmer ikke. Utdanningsnivå har ingen sammenheng med holdning til vaksiner, klimaendringer eller kreasjonisme.

En innrømmelse: Jeg har alltid gått ut fra at det var en sammenheng der, hjernen min har tydeligvis akseptert det som en plausibel forklaring på noe som har irritert meg. En årsak-virkning jeg har slått meg til ro med, utelukkende basert på anekdotiske bevis. Og jeg kjenner jeg må jobbe litt med å umiddelbart akseptere at det ikke stemmer, på tross av at oppklaringa kommer fra en som har fått publisert mer enn 120 fagfellevurderte rapporter. Jeg har jo tross alt resonnert meg frem til det, og så kommer han med forskninga si og ødelegger alt.

Hornsey forklarer at personer som har holdninger som bryter med vitenskapen på ett område ikke nødvendigvis forkaster konsensus på andre områder. I stedet er det sånn at de forskjellige antivitenskapelige holdningene har sin egen psykologiske signatur.

– Når det gjelder vaksineskepsis handler det først og fremst om et konspiratorisk verdensbilde. Å tro at store nettverk av mennesker med ondskapsfulle intensjoner i all hemmelighet fører massene bak lyset. De ser at legemiddelindustrien tjener penger på vaksiner, og går dermed ut fra at systemet er korrupt.

Hornsey har spurt 5323 mennesker fra 24 forskjellige land om deres holdning til vaksiner og hva de tenker om følgende fire teorier, teorier som mange vil stemple som konspiratoriske:

• Prinsesse Diana ble drept.
• Den amerikanske regjeringa var med på 11. september-angrepene.
• Det eksisterer en maktelite som trekker i tråder for å skape en ny verdensorden.
• Drapet på JFK var en del av en innfløkt plan.

Rapporten, som nylig ble publisert i Health Psychology, viser en tydelig sammenheng – de som festa lit til disse teoriene var i størst grad skeptisk til vaksiner. Uavhengig av utdanningsnivå og hvilket land de var fra.

– Det er notorisk vanskelig å forandre på folks konspiratoriske holdninger. Et alternativ er å anerkjenne muligheten for en konspirasjon, men å samtidig poengtere at det går begge veier – det finnes de som har interesse av å overdrive farene med vaksiner.

Vitenskapen i seg selv har ingen egeninteresser, den vil finne ut hvordan ting henger sammen. Men forskere er mennesker, og mennesker har egeninteresser. Dette betyr ikke at forskere nødvendigvis ikke evner å se bort fra disse interessene, men de kan alltid beskyldes for å ikke gjøre det. Særlig på ett område virker disse beskyldningene å hagle: Klimaforskning.

– Nei

Tilbakemeldinger og spørsmål fra publikum er en del av hverdagen for en NRK-journalist. Stort sett er de hyggelige eller nøytrale i tonen, men det er sjelden tilfelle hvis jeg har lagd en sak som på et eller annet vis kan relateres til klimaforandringer – da er jeg både kommunist, hjernevaska og generelt udugelig. Dette er et felt det hersker bred konsensus på blant forskere – vi mennesker spiller en betydelig rolle når det kommer til klimaendringer. Likevel viste en undersøkelse Norstat gjorde for NRK i fjor at nesten én av fem nordmenn tviler på at klimaendringer er menneskeskapte.

En av dem er Per-Willy Amundsen, stortingspolitiker for Frp og nylig avgått justisminister. I et intervju med TV2 i 2012 sier han at klimaskepsis er uløselig knytta til Frp som parti, og at klima blir brukt for å gjennomføre sosialistisk politikk.

– Karl Marx er død, de trengte en erstatning. Klimafantastene har funnet det i CO₂-teorien. Og det bruker man til alt mulig. For mange sosialister tror jeg rett og slett at CO₂ har erstattet Karl Marx.

Mener han fortsatt det? Har Frp bestemt seg for å være klimaskeptiske uansett hva som måtte komme fram av ny empiri? Jeg sender en e-post og spør:

Svaret kommer fort. Tydelig er det også:

Jeg kontakter Matthew Hornsey igjen, han sier at klimaskepsis først og fremst handler om én ting:

– Politisk konservatisme. Og det er særlig tett knytta opp mot forakt for statlige inngrep som forsøker å regulere fri konkurranse.

Matthew Hornsey virker absolutt å være en mann som har peiling på det han snakker om, CV-en hans tyder også på det. Jeg tenker at det likevel ikke kan skade å konsultere enda en ekspert, og ringer Jan-Ole Hesselberg. Han er psykolog og formidler, og særlig opptatt av vitenskap, noe som kom godt med da han var medprogramleder i Folkeopplysningen.

• Se: NRK TV - Folkeopplysningen

Han forklarer at hjernen vår er konstruert sånn at den søker å bekrefte vår allerede eksisterende oppfatning av hvordan verden henger sammen. Dette kalles confirmation bias, eller bekreftelsesskjevhet på forsøksvis godt norsk.

Dette gjør seg tradisjonelt gjeldende på den politiske høyresida når det gjelder akkurat klima, men er absolutt ikke noe høyresidefenomen.

– Skepsis mot genmodifiserte organismer er et annet godt eksempel på bekreftelsesskjevhet, og det er noe som er mer typisk for den politiske venstresida.

Men hvorfor er hjernen vår konstruert sånn at den legger til rette for at vi helst skal få bekrefta det vi tror? Er ikke det lite hensiktsmessig?

Ikke nødvendigvis, forklarer Hesselberg. Han forteller at vi ikke vet med sikkerhet hvorfor hjernen fungerer sånn, men en hypotese er at det er veldig kostnadskrevende å hele tiden måtte revurdere standpunkt. Er du kontinuerlig usikker på egne vurderinger vil det fort føre til handlingslammelse. Fra et evolusjonært perspektiv kan det altså ha vist seg lurest å gjøre noe, og satse på at det er riktig, heller enn å avvente og ende opp med å ikke gjøre noe.

– Du kan ikke fungere godt om du skal betvile standpunktene dine hele tiden. Selv om det er god grunn til å tvile på det meste du tror du vet.

Er det da i det hele tatt noe vits i å prøve å være rasjonell? Eller er det i seg selv irrasjonelt å hevde seg i stand til å ta rasjonelle avgjørelser når hjernen vår tilsynelatende motarbeider oss på den måten?

Hesselberg forteller om Daniel Kahneman, den israelsk-amerikanske psykologen og nobelprisvinneren som er kjent for sin forskning på beslutningspsykologi. Han skal ha sagt at han, etter 40 år med forskning på feltet, har blitt veldig flink til å gjenkjenne når andre trår i bekreftelsesfella. Men at han ikke er spesielt god til å unngå fellene selv. Noe som unektelig er litt nedslående å høre.

– Det er en grunn til at automatikken er der, den har nok ført til økt overlevelse. Og de små avgjørelsene vi tar hele tiden er det greit å få kjapt unnagjort. Men når man skal ta viktige standpunkt, som for eksempel til vaksiner eller global oppvarming, lønner det seg å være kritisk til egne vurderinger og aktivt søke motargumenter.

Den skjulte makteliten

Selv om vitenskapen virker å være forholdsvis tydelig både når det kommer til meslingvaksine og menneskeskapte klimaendringer er det ikke så vanskelig å forstå at det finnes skeptikere. At det fortsatt finnes mennesker som holder fast på at Jorda er flat er vanskeligere å forholde seg til. Greit, bakken ser flat ut, og de færreste av oss har vært i en posisjon der de har sett Jordas kuleform med egne øyne. Men det er ganske mye annet som taler for at forskerne har rett på akkurat dette punktet.

The Economist rapporterer at interessen for flat jord-hypotesen har økt i USA de siste par åra. Mike Hughes har fått mye oppmerksomhet for sine foreløpig mislykka forsøk på å skyte seg opp i en hjemmelaga rakett. Planen hans er å ta bilder fra 550 meters høyde, bilder som skal bevise at Jorda er flat.

Flat Earth Society svarer ikke på min forespørsel om intervju. Det gjør derimot Christian Paaske – blogger, debattant og arrangør av alternativmessen i Stavanger. Paaske er overbevist om at Jorda er flat, men forklarer på telefon fra Goa i India at han ikke alltid har gjort det:

– Jeg var sikker på at folk som trodde på den slags var helt bortreist, at det var det mest sinnssyke noen kunne mene. Men nå har jeg satt meg inn i bevisene, og kan ikke skjønne hvordan noe tenkende menneske kan komme til noen annen konklusjon.

Paaske skjønner likevel at det er vanskelig for meg å ta flat jord-konseptet på alvor, og presenterer første bevis – Jordas krumming.

– Du kan se Frihetsgudinnen på 96 kilometers avstand, det hadde du ikke klart hvis Jorda hadde krumming. Det er et ugjendrivelig bevis.

– Hva med lysbrytninga?

– Ei typisk ad hoc-forklaring en fysiker vil komme med. Det er umulig å diskutere flat jord med vitenskapsfolk.

Det vil utvilsomt oppleves som frustrerende for flat-jord-tilhengere å diskutere emnet med forskere, men jeg synes fortsatt den relativt ukompliserte forklaringa om at lyset brytes i lufta virker mer plausibel enn at Jorda skal være flat.

Paaske tror at vi er brikker i et spill, at menneskeheten er slaver for en skjult maktelite. En maktelite som har interesse av å få oss til å tro på evolusjon, gravitasjon og big bang. Og at Jorda er rund. På den måten kan makteliten kontrollere de svære landområdene som ligger utenfor Antarktis i fred. Statsministeren vår er ikke en del av denne makteliten, men hun er sannsynligvis informert, mener Paaske.

– Bare se på FN-symbolet, ei flat jord, tror du det er tilfeldig?

– Er det ikke heller litt slurvete å avsløre et såpass omstendelig plott i en logo?

– Nei, de kommer med den typen hint for å ha sitt på det tørre, det fritar dem for ansvar. Blir de avslørt kan de si "vi har jo prøvd å fortelle dere det".

Paaske sier at vitenskapen i dag er en religion, at folk er like religiøse som de alltid har vært. Vi er ikke flinke nok til å skille mellom tro og viten.

– Vitenskapen har gjort mye fantastisk, men den går til stadighet utenfor sitt mandat og bedriver ren spekulasjon.

Matthew Hornsey har ikke forska på flat-jord-holdninger. Han sier han vet at de har hatt et oppsving de siste åra, men at de fortsatt er en marginal gruppe. Alle formene for antivitenskapelighet har uansett en tydelig fellesnevner.

– Det er et underliggende verdenssyn eller en ideologi som får folk til å ville forkaste vitenskapen. Og hvis folk ikke har lyst til å bry seg om vitenskapen er det ikke så rart at de er motstandsdyktige mot vitenskapelige bevis. Da kan de heller fokusere på anekdoter og myter som kringkastes av andre mennesker med likt verdenssyn.

Men hva med kreasjonistene – tegneseriebutikkinnehaveren og den pensjonerte yrkesoffiseren? Har deres overbevisning en egen psykologisk signatur? Ja, sier Hornsey, dette handler rett og slett om religion.

– Ved å annonsere at du er kreasjonist viser du samtidig at trua di er sterk. Dette er noe av årsaken til at empiri preller av på kreasjonister.

Jeg er kanskje en dum europeer, men da stemte i hvert fall én av fordommene mine.