Elg drar vogn med to menn
Foto: Wikimedia commons

Å temme en elg

Mens nordmenn stort sett har nøyd seg med å jakte elg, har flere av våre naboer i øst hatt større ambisjoner for skogens konge.

Frid Kvalpskarmo Hansen

I hundrevis av år fantaserte kloke hoder om de enorme framskrittene en nasjon i nord kunne gjøre, om en bare lyktes med å temme elgen. De mest iherdige forsøkene på domestisering ble gjennomført i Sovjetunionen, men noen vil si at de største elgdrømmene fantes i Sverige. Dette er beretningen om hvordan menneskene mislyktes da vi prøvde å få skogens konge til å tjene oss.

Elgens enestående fysikk

Året er 1761 og datoen er 14. januar. I det kongelige vitenskapsakademiet i Stockholm går den finske akademikeren Pehr Adrian Gadd opp på podiet for å holde sin inntredelsestale. Temaet for framlegget er det nordiske klimaet, budskapet er at elgen bør tas i bruk som arbeidsdyr. Elgens kroppsbygning og kosthold er perfekt tilpasset snø og kulde, og burde være det naturlige valget for folk i nord. Gadd argumenterer også historisk, og trekker fram at kjøre-elg tidligere har blitt brukt av det svenske postvesenet.

Kvinne rir på elg

I naturreservatet Pechora-Ilych i Sovjetunionen ble elger trent opp som ridedyr.

Foto: E.P. Knorre

Hvilken respons Gadd fikk vites ikke, men ideen om arbeidselgen var ikke ny. Den kjente naturforskeren Carl von Linné mente elg var egnet til å trekke slede, og våren 1759 pågikk det en lang diskusjon i Stockholms Weckoblad der kvalitetene til elg og hest ble målt opp mot hverandre. Mange mente elgens fysiske kvaliteter var helt enestående – noe den svenske embetsmannen Carl Lauhauser trakk fram i en pamflett datert 1761: «Älgen är stark och snar och har således båda hästens och oxens egenskaper hos sig förenade (…) Således tror jag at i Sverige betjäna sig af älgar til hushåldssyslor, wore naturligare än med oxar och hästar».

Den første elgforskeren

Tross mye snakk, må vi helt til 1794 før vi finner det første systematiske forsøket på å temme elg i Sverige. Det ble gjennomført av jordeieren Isak av Darelli, som av mange regnes som den første elgforskeren.

Den 21. mai 1794 fanget Darelli to elgkalver som han flasker opp på geitemelk. I sine nedtegnelser beskriver han hvordan de to følger han over alt – til og med på jakt. En av kalvene dør tidlig, men den andre vokser opp.

Kjærligheten til husbonden forblir sterk. Selv etter å ha passert ett år hopper elgen inn vinduet til Darelli, dersom det finnes anledning til det. Etter hvert læres elgen opp både til å dra slede og bære rytter. Darelli regner sitt eksperiment som en stor suksess, og i sine nedtegnelser beskriver han elgen som Nordens fornemste dyr.

Elgkua Lucy, sammen med budeie

Elgkua Lucy gav rekordstore mengder med melk - opptil 6 liter om dagen. Her fotografert med budeia Appolinariya Vit.

Drømmen om militærelgen

Det faktum at hester stort sett er svært redd for ride-elgen, ser Darelli kun som en fordel som bør utnyttes. Han mener dette er et argument for at elg bør tas i bruk som et militært ridedyr, siden et kavaleri med elger øyeblikkelig vil drive alle motstanderens hester på flukt. Elger er dessuten dyktige svømmere, og Darelli så levende for seg hvordan elgkavaleriet ville svømme over elver og sjøer med bevæpnede ryttere på ryggen.

I 1799 skjenket Darelli elgen i gave til kongen – og kanskje var han skuffet over at dette ikke overbeviste majesteten om at det var på tide å opprette en elgskvadron. På denne tiden var det dessuten lite støtte å hente hos Vitenskapsakademiet, som etter hvert var blitt mer opptatt av hestehold enn domestisering av elg.

Tamme elger dukker likevel opp også seinere i svensk historie. Blant mer kjente eksempel finner vi skogsarbeiderelgen Stolta, som blir oppdratt som en tamhest etter at moren blir påkjørt av toget. I 1907 bytter Stolta skogsarbeid med kjendistilværelse, etter å ta deltatt i et travløp i Falun − en konkurranse hun ifølge enkelte kilder går seirende ut av. I en utgave av «Fauna och Flora» fra 1908 blir ideen om at elg bør benyttes som arbeidsdyr igjen trukket fram. Artikkelforfatteren mener dette vil gagne den svenske nasjonen og gi landbruket et sårt tiltrengt oppsving. Etter alt å dømme slo imidlertid ikke ideen rot hos bønder eller landbruksmyndigheter i denne omgangen heller.

Elgen Stolta trekker hestevogn med passasjerer

Temte elg i steinalderen

Selv om svenskenes elgplaner renner vekk i sanden, er tam-elgens tid på langt nær forbi. På 1900-tallet går nemlig den sovjetiske stormakten inn for å temme skogens konge. Det er her de virkelige seriøse forsøkene på elgdomestisering blir satt ut i livet.

Russernes elgtemmingsiver kan ha sammenheng med landets lange tradisjoner på området. Helleristninger i Sibir tyder på at urfolkene der begynte å temme elg allerede i yngre steinalder og at dette ble videreutviklet utover jernalderen. Tradisjonen skal ha fortsatt i Sakha øst i Russland, helt fram til middelalderen. Etter hvert forsvant imidlertid de tamme elgene fullstendig, mest sannsynlig fordi reindrift overtok.

Tanken om at elgen burde domestiseres dukket på nytt opp i tsartiden: «Selv det siviliserte Europa har mislyktes med å domestisere elgen» skriver den russiske zoologen Alexander von Middendorff i et brev til tsarens regjering i 1869. «Vår regjering bør gjøre alle mulige anstrengelser for å temme dette dyret. Det er mulig. Belønningen vil være stor, og det vil også æren være.»

Skogsarbeidere i Russland og elg

De ansatte på elgfarmen Kostroma skaver bark, mens elgen henger rundt.

Foto: Alexander Minaev / Kostroma Moose Farm

De sovjetiske elgfarmene

Den var imidlertid først med Sovjetunionen at russerne var klare for å ta på seg den ærefulle oppgaven med å temme elgen. Det var særlig stor tro på at arten ville gjøre uvurderlig nytte for seg som skogsarbeider. Elgen kunne ikke bare trekke tømmer, den skulle også spise opp kvist og bark som ble til overs.

− Tanken var at man på den måten kunne produsere store mengder kjøtt fra hogstavfallet som normalt sett ble brent.

Det forteller Alexander Minaev, som er forsker ved det russiske vitenskapsakademiet i Moskva. Han har tilbrakt mye tid på elgfarmen i Kostroma, lokalisert sentralt i Russland.

Den første elgfarmen ble opprettet like etter andre verdenskrig i naturreservatet Pechoro-Ilych i Komi. I tillegg til å produsere melk og kjøtt, skulle denne forsøksfarmen utvikle en metode for elghold. Det hele viste seg imidlertid raskt å være vanskeligere enn mange hadde sett for seg.

Elgforsker Alexander Minaev sammen med elgoksen Luchik

Elgforsker Alexander Minaev sammen med elgoksen Luchik.

Syk i fangenskap

− Elg trenger et variert kosthold for å holde seg frisk, og kan ikke fôres med tilfeldig hogstavfall. Dyr som ikke får riktig mat rammes av kronisk diare, og dør når de er mellom fem og sju år. Dette er ofte et problem for elg som lever i dyrehager, forklarer Minaev.

Elgoppdrett måtte derfor organiseres mer som reindrift, der dyra store deler av året beveger seg fritt i skogen. Dette vanskeliggjorde imidlertid målrettet avl, siden elgkyrne da ofte paret seg med ville okser. Det faktum at alle kalvene måtte fostres opp med flaske var også et hinder i driften.

− Dette ble gjort for å sikre at elgene knyttet seg til mennesker, i tillegg til at gårdene drev med melkeproduksjon. Metoden var imidlertid både kostbar og arbeidskrevende, noe som gjorde produksjonen av kjøtt og skinn ulønnsom, forteller forsker Alexander Minaev.

Elgen ble heller aldri et reelt alternativ til hesten, til tross for at de angivelig gjorde det godt som arbeidsdyr.

Eugene Knorre, som var leder for den første forsøksfarmen, beskriver elgen som et dyktig og lettlært trekkdyr. Han mente at elgene dessuten var mindre lettskremte enn hester: «Vi oppdaget at våre beste arbeidselger, Buyan og Ural, i motsetning til hester, ikke var redd for å gå bort til fly eller maskiner.»

Budeie melker elg i Sovjetunionen

Elgmelking i Yaksha i daværende Sovjetunionen.

Foto: Kjell Danell

Den helsebringende elgmelka

Som melkeprodusent hadde elgen større suksess. Når elgkua ble fratatt kalven rett etter fødselen, ble morsinstinktet overført til den som melket henne. Dette gjorde at elgkua kom tilbake for å bli melket, selv om hun gikk fritt i skogen.

− Den kjennes fet og smaker litt salt, men ellers er elgmelk omtrent som kumelk. Den er fullt drikkbar.

Slik beskriver den svenske elgforskeren Kjell Danell elgmelken han smakte da han besøkte elgfarmen i Komi tidlig på 90-tallet. Elgmelk har aldri vært noe russerne heller på frokostblandinga, men det er likevel marked for drikken siden den regnes som helsebringende.

− Elgmelk anses for å ha en legende effekt på magesykdommer, forklarer Danell.

Av den grunn produseres elgmelk enda kommersielt i dagens Russland. Alt i alt må vi likevel kunne si at elgeksperimentene i Sovjetunionen først og fremst beviste at elgen er et dyr som vi mennesker ikke kan underlegge oss. Det er en art som trives best når den får være sin egen herre – og skogens konge.

− Elg trenger frihet, derfor kan den ikke domestiseres, sier Alexander Minaev.

Kilder:

  • Björklöf, Sune. 1994. Älgen i vår historia och vardag. Tidens förlag.
  • Lönnberg Einar. 1908. Elgen såsom husdjur. Fauna och flora. 3. årgang, s. 278-286.
  • Knorre, E. P. 1974. Changes in the behavior of moose with age and during the process of domestication. Naturaliste Canadien 101: 371-377.