Kontroversene rundt fedmeepidemien

Denne artikkelen er et supplement til artikkelen Fedmemysteriet med kildehenvisninger.

Hopp rett til kildelisten:

• Del 1: Arven fra mor
• Del 2: Tvillingforklaringen
• Del 3: Den smittsomme fedmen
• Del 4: Jakten i hjemmemiljøet
• Del 5: Er det noe i maten vår?
• Del 6: Sitter det i hodet?

En lege rakk opp hånda i den siste plenumssamlingen. Det var helt på tampen av den hittil siste konferansen for norske fedmeforskere på konferansesenteret på Ullevaal stadion i 2019. Min første deltakelse på en fedmekonferanse.

Jeg hadde holdt på med research til en TV-serie med Ronny Brede Aase om fedme og var nysgjerrig på hva landets ledende forskere og behandlere mente om årsakene til fedme. Derfor hadde jeg gjort en spørreundersøkelse som jeg hadde fått folk til å svare på under konferansen. Mer om det senere.

Legen fortalte at han jobbet på en fedmeklinikk og berømmet alle presentasjonene av forskning på dietter, treningsopplegg og operasjoner mot fedme som hadde blitt lagt fram i løpet av halvannen dag.

Men han hadde ett spørsmål som han ikke hadde fått svar på: Hvorfor går befolkningen opp i vekt?

Det var et betimelig spørsmål. Han fikk ikke noe fullgodt svar.

«Ingen konsensus eksisterer på tvers av publiserte oversiktsartikler om den primære årsaken til fedmeepidemien» konkluderte Ross, Flynn og Pate da de ville finne det samme svaret i en oversiktsartikkel om oversiktsartikler om fedme.

Mitt inntrykk er at i Norge forskes det lite på årsaker, men mye på hvordan man skal slå ned på symptomene av vektøkning. Hverken tradisjonell med behandling med dietter, trening eller psykolog ser ut til å han noen nevneverdig effekt i lengden, ifølge en norsk studie som så på alle studier som så på langtidseffekter.

BMI-krangel blant helseeksperter: Er det virkelig sunt å være overvektig?

Medisiner kan fjerne noe av sultfølelse hos en del. Operasjoner hjelper for de fleste, men selv med omfattende inngrep, som gjør at kroppen skal bli raskere mett eller ikke ta opp like mye næring, går noen opp i sin opprinnelige vekt igjen.

Kun noen få med fedme lykkes med å gå ned og holde vekta greit nede selv. Dels er det en kamp hver dag mot kiloene. For alles skyld måtte det vært mye enklere å bare fjerne årsakene enn å behandle symptomene. Hvis man bare visste hva årsakene var.

I mars 2020 mens verdens øyne var retttet mot koronautbruddet, publiserte Nature Medcine en felles uttalse fra en sammenslutning av verdens største fedmeforskerforeningene, viktige tidskrifter og store sykehus.

Kun tre av tolv studier, som Ross og gjengen som jaktet fedmesvaret fant, konkluderte med at fedmeepidemien skyldes kombinasjonen av for mye matinntak og for lite fysisk aktivitet. To studier mente det var fysisk aktivitet alene som forklarte fedmeepidemien.

Én mente det bare var matinntakets skyld. Resten, altså halvparten, pekte på andre årsaker eller kunne ikke konkludere. Ross advarte mot at resultatene i de fleste artiklene kunne være preget av forskere med forutinntatte holdninger.

Er man tilhenger av det gamle paradigmet om at det kun handler om kalorier inn og kalorier ut, er ikke fedmeepidemien noe mysterium. Det er fullt mulig å spise seg opp i vekt og mange av oss har merket det i jula.

Den personlige treneren Drew Manning har i flere varianter av prosjektet Fit2Fat2Fit gjort en karriere ut av å gå opp i vekt så mye som mulig på en halv år, for deretter å gå ned igjen på like kort tid. .

Så lenge befolkningen øker i vekt og man kan bevise at vi enten spiser mer eller beveger oss mindre, eller en kombinasjon av disse, styrker det kalori inn/kalorier ut-teorien.

Men de få norske tallene vi har tyder på at det motsatte. Vi har ifølge SSB aldri trent mer enn i 2016. Og de to norske datakildene i norske kostholdsundersøkelsen, tyder på en rolig nedgang i kalorimengden siden 80-tallet.

For at kalori-inn/kalori-ut-regnestykket skal gå i pluss og gi fedme, må vi forbrenne mindre enn vi spiser. Det er ikke utenkelig at vi forbrenner færre kalorier i dag til tross for at vi trener mer. Vi har fått mange nye skjermer som vi ikke hadde på 70-tallet. I tillegg har TV-tittingen mer enn doblet seg, ifølge SSB. Tiden vi bruker på husarbeid er mer enn halvert.

Vi må også anta at flere folk har mer stillesittende jobber i dag en den gangen. Men folk hadde kontorjobber på 60-tallet også. Var de spesielt overvektige? Og i dag er det heller ikke akademikere bak pc-er som drar opp vektsnittet. Heller folk som jobber i yrkesfag og er mer aktive. Dette forklares med sosioøkonomiske forskjeller, men er et paradoks i den enkle kalori-teorien om at det bare handler om aktivitet og mat.

Hvor mye vi totalt beveger oss på fritid og jobb i løpet av en dag er det dessverre h ikke målt langt nok tilbake i tid. Beregningen starter først rundt millenniumsskiftet, og antyder at treningsmengden har økt, mens annen fysisk aktivitet har gått ned. Både vist gjennom amerikanske forskning i Jama og norsk forskning i The Lancet.

På matsiden er det det ikke nødvendigvis rart at kaloriinntaket faller samtidig med at vekten øker. Vi trenger mindre mat hvis vi totalt sett er er mindre aktive. Hvis vi ser på kroppene våre som maskiner, bør reduksjon i aktiviteten vår føre til tilsvarende mindre behov for mat. Men så enkle maskiner er vi åpenbart ikke.

Når kroppene våre bygger på fett, kunne det vært forklart av at energiinntaket har falt mindre enn energiforbruket har falt. Altså at vi likevel går i pluss. Så kan vi finne ut av om det er et sprik som forklarer den vektøkningen vi ser?

Det fins tall på hvor mange kalorier hver av oss har tilgjengelig gjennom mat. Men det er flere hindringer i veien for å finne svaret om vi går mye i pluss.

For ingen har oversikt over hvor mye hver av oss har kastet av mat langt nok tilbake i tid. Men antar vi at vi var flinkere til å spise opp rester på 70- og 80-tallet da økonomien var strammere, er fallet i matinntaket enda mer markant enn grafene viser. Det blir relativt sett enda færre kalorier per person når man tar hensyn til at vi i snitt har fått en mange kilo tyngre kroppe å holde ved like. En stor kropp får større muskler som krever mer energi både i hvile og ikke minst når vi beveger oss.

Andre ting vi ikke har oversikt over langt nok tilbake i tid er mat vi tar med oss over grensene eller spiser i utlandet. Denne energikilden har sannsynligvis økt og tetter igjen noe av gapet, men utgjør en liten andel av totalkaloriene vi får i oss.

Det er også stor usikkerhet om man i det hele tatt måler riktig. For i så fall skulle vi kanskje heller ha skrumpet inn:

Helsedirektoratet tar forbehold om underrapportering.

Internasjonalt fins det beregninger som tyder på at matinntaket øker i land der folk øker i vekt. Også i Norge.

I mars 2020 skjedde det noe som kunne være med å gi en pekepinn på den enkle versjonen av kalori-teorien. Nedstengingen i forbindelse med koronaen endret vanene til alle nordmenn. Det ble et naturlig eksperiment som kunne avgjør hvor mye aktivitet og mat har å si. For Ronny Brede Aase ble koronaen en måte å unngå fastfood, pub og enkle løsninger i farta. Han gikk ned i vekt. Men intuitivt skulle man tro at det at folk holdt seg mer hjemme ville gjøre folk flest fetere.

FHI ville sjekke og fikk svar fra 8500 mennesker. Det gav ganske oppsiktsvekkende svar. Blant dem som gikk opp i vekt var det flere som sa at de spiste sunnere og flere som sa de spiste mindre sunt enn før sammenlignet med dem som holdt seg stabilt i vekt. De som gikk mest ned i vekt oppgav både at de var betydelig mindre aktive og betydelig mer aktive enn de som holdt vekta. .

Hovedtendensen er at de som gikk mest opp i vekt både sa de spiste mer usunt enn før og beveget seg mindre enn før. Men overraskende vnok ar at det er totalt flere som oppgav at de gikk ned i vekt enn opp i vekt under koronaen.

Undersøkelser som har prøvd å finne ut om hvor stort gap det er mellom kalorier vi forbrenner gjennom aktivitet kontra hvor mye vi får i oss, viser hvor feil beregningene kan bli. Forskning publisert i tidsskriftet Circulation sammenstilles amerikanernes endring i kaloriregnestykke. Økning i mattinntaket kommer fra en spørreundersøkelse i den store amerikanske helse- og næringsundersøkelsen (NHANES).

Fallet i energibruken er hentet fra en undersøkelse der man sammenligner energibehovet til tradisjonelle amish-befolkningen som lever uten moderne hjelpemidler kontra moderne amerikanere. Energioverskuddet når man setter fallet i energibruk opp mot økningen i mattinntaket skulle utgjort en vektøkning på 39 kg i året. For kvinner 37 kg i året. I virkelighetens USA øker vekta med 0,5 kg til 1 kg i snitt ifølge disse beregningene.

Et litt mer troverdig forsøk ble publisert i Obesity Research & Clinical Practice. Ved å sammenstille aktivitet og matinntak fra samme database som over mellom 1988 og 2006, kom forskerne fram til at deltakerne hadde gått opp mer enn de teoretisk skulle. BMI-en var 2,6 høyere enn det som kunne forklares ut fra det enkle kalori-inn-og-kalori-ut regnestykket. Sagt med andre ord ville en amerikansk, gjennomsnittlig høy mann i 2006 med akkurat samme aktivitetsnivå og kaloriinntak som en like gjennomsnittlig høy mann i 1988 veie rundt 7 kg mer.

For å sette ting litt i perspektiv: Ett tygg for mye av en gulrot hver dag er nok til å sende kroppsvekta di opp 25 kilo i løpet av livet i teorien. Resultat kan være at du går fra øverst i normalvekt til midt i fedmekategorien. En bit på 20 gram utgjør de 7 kcal som skal være nok til å få deg opp så mye i vekt. Hvis forskjellen mellom en normalvektig og en tjukk kropp henger i en så tynn tråd, hvorfor er ikke alle mye større? Eller et like interessant spørsmål: Hvorfor dør ikke folk av underernæring?

Det logiske svaret er at dette holder kroppen styr på selv. Uten at vi bevisst må beregne kaloriene. Kroppen vil ikke la deg dø selv om du spiser en gulrotbit for lite hver dag resten av livet. Den vil enten gjøre deg mer sulten så du ikke klarer det eller den kompensere ved å spare på energien, skru ned grunnforbrenningen eller få det til å holde deg mer i ro.

Vektoppgang er ikke like farlig for kroppen, men den kan også hindre deg i å gå opp med å sløse med energi hvis du spiser for mye. Enten ved ukontrollerte bevegelser, kalt NEAT, eller ved å produsere varme gjennom beige og brunt fet.

Hormoner til besvær

Disse prosessene viser at kaloriregnestykket handler om mer enn kalorier inn i form av måltider og kalorier ut i form av frivillig aktivitet noe også sammenslutningen av verdens fremste fedmeforskere understreker.

Andre prosesser kan også påvirke kaloriregnestykket. Som vist i artikkelen Fedmemysteriet, kan mer behagelig innetemperatur og lavere kroppstemperatur være en del av et lavere energiforbruk. Trolig også ultraprosessert mat som krever mindre jobbing av tarmen for å bli tatt opp.

Sykdommer som lavt stoffskifte, kan få deg til å gå opp i vekt uten at du spiser mer, ifølge NHI. Andre lidelser som PCOS (som kanskje påvirker hver sjuende kvinne), lipødem, søvnproblemer, stress i tillegg til kortisonbehandling, antidepressiver og slanking er fedmefremmende enten fordi de påvirker hormoner som får deg til å spise mer ubevisst. Eller fordi de tuller med hormoner som får kroppen til å spare energi.

Jeg synes det virker som at fordi man lenge tenkte at energioverskudd bare handler om mat og aktivitet, har forskningen på andre årsaker kommet ganske kort.

I starten av et nytt forskningsfelt, kan mye gå galt. Forskere har en tendens til å få de svarene man håper på hvis man ikke er svært nøye med prosedyrene, eller de får kun publisert de mest oppsiktsvekkende funnene i de riktige tidsskriftene. Og først etter mange gjentatte forsøk fra andre uavhengige forskergrupper, kan man si hvilke teorier som mest sannsynlig er riktig.

Forskere som har studert ulike fett, protein og karbohydrater, påstår at det ikke er ett fett hvor kaloriene kommer fra. Gjentatte studier har vist at fruktsukker, den ene halvparten i vanlig sukker, er mer fetende enn den andre halvdelen, druesukker. Fruktsukker må via leveren før den kan lagres som fett. Men det finnes også studier som ikke finner noen forskjell. Det samme gjelder ulike fettsyrer og aminosyrer, bestanddelene til protein.

Men den kanskje største krangelen om ulik fettlagring med samme mengde kalorier gjelder teorien om karbohydrat-insulin-modellen. Du kjenner den som lavkarbo. Kort fortalt går teorien ut på at karbohydrater, i form av enkle molekyler som sukker og stivelse, får kroppen til å masseprodusere insulin som sørger for at fettcellene lagrer og ikke bruker av fettlagrene. Diskusjonen og forskningen pågår fortsatt selv om enkelte mener at i hvert fall deler av teorien nå kan tilbakevises. Hovedkritikeren av teorien spør om det uansett kan være at enkle karbohydrater gjør oss raskere sulten eller mindre mett.

De som støtter teorien mener hormoner på et ukjent vis får kroppen til å bruke mindre energi når den får tilført karbohydrater enn protein og fett og at de kan dokumentere det gjennom eksperimenter. Mens det gjenstår mye overbevisning for å gjøre karbohydrat-insulin-modellen allment akseptert, har eksperimenter som tester lavfett-dietter mot lavkarbodietter vist at begge deler fungerer. Et eksperiment som varte i ett år fant ut at begge deler fikk deltakerne ned 5–6 kg i snitt. Men det var stor variasjon. Noen gikk ned 30 kg andre gikk opp 10. Og det gjaldt begge diettene. Det virker som om hvordan kroppen svarer på lite fett eller lite karbohydrater er personavhengig.

Sukker og kunstig søtning

Er det noe begge sider av debatten virker å være enige om, er at vanlig sukker fører til fedme. Til tross for at enkelteksperimenter tyder på at folk som drikker sukkerholdig drikke, får en metthetsfølelse og reduserer mattinntaket tilsvarende, er de fleste metastudiene enige om at sukker gir vektøkning.

Selv en metaanalyse bestilt av europeiske produsenter for brus, viser at halvparten av studiene viser en tydelig sammenheng mellom sukkerholdig brus og fedme.

En amerikanske studie peker på at fedmeutviklingen i USA muligens følger utviklingen av tilsatt sukker. Men den peker også på at de eldste i befolkningen ser ut til å være mer immune mot fedmeepidemien. Enten fordi de i mindre grad lærte seg vanene med å spise sukker eller at de ikke ble utsatt for like mye sukker i mors liv som kan ha påvirket utvikling av fettcellene. Amerikansk brus bruker sirup med mye fruktsukker i motsetning til vanlig sukker som består av halvparten fruktsukker og halvparten druesukker som vi bruker.

Også kunstig søtning er omdiskutert. Studiene viser ganske klart at folk som drikker mye sukkerfri brus også er overvektige. En stor studie fra Australia finner ganske lik BMI og midjeomkrets hos folk som drikker sukkerholdig brus og de som drikker sukkerfri brus.

Det er rart fordi en metastudie fra 2015 slår fast at sukkerfri brus får oss til å redusere det totale kaloriinntaket, kanskje også i forhold til det å drikke vann. Da amerikanere testet hvordan lettbrus påvirket hormoner, fant de ut at den økte både hormonet GLP-1 og en marginal økning i insulin.

En studie fra 2021 fant ut at hjernens belønningssystem trigges annerledes av kunstig søtning enn både sukkerholdig brus og brus uten smak og antyder at kunstig søtning muligens øker nytelsen av annen mat.

Aspartam som brukes i norsk lettbrus, fører både til lavere energiinntak og vektnedgang ifølge en oversiktsartikkel fra British Nutrition Foundation Nutrition Bulletin, mens nyere studie av samme type i Critical Reviews in Food Science and Nutrition viste ingen fordeler kontra sukkerbrus verken på vekt, kaloriinntak, blodsukker eller insulinnivå. Det kunne slå ut litt i pluss eller litt i minus på de ulike målingene kontra sukkerholdig brus.

Høna eller egget

Mens den dominerende forklaringen hittil har vært at det er ikke er sukkerfri brus som gjør oss mer overvektig, men overvektige som drikker mer sukkerfri brus, er de fleste forskningsrapportene enige om at det trengs mer forskning for å avklare kunstig søtning sin påvirkning på fedme og helsa vår.

Også diskusjonen rundt hormonenes rolle i fettlagring er et spørsmål om høna eller egget. Er hormonene et passivt resultat av maten vi spiser som igjen føre til fedme, eller kan hormonene avgjøre om man spiser mer, eller forbrenner mindre?

Den typen spørsmål går igjen i hele fedmemysteriet og kan også stilles om de mest grunnleggende spørsmålene. Blir man tjukkere av å sitte stille eller blir man mer stillesittende av å bli tjukkere?

Som Forskning.no skriver, tyder en del forskning på at overvekten kommer først. Så blir man stillesittende. Det samme sier denne studien i American Journal of Nutrition. Mens en studie i Obesity sier at fysisk inaktivitet kommer først og fører til fedme som igjen fører til en onds sirkel med mindre aktivitet.

Folk som har svært aktive yrker og som slapper av når de kommer hjem, ser ut til å være mer overvektige enn folk som er stillesittende hele tida, ifølge forskning publisert i International Journal of Obesity. Overvektige som trener, kan bli hindret i å gå ned i vekt på grunn av hormonet kortisol. Allerede på skolen er folk som satser på mer yrkesfag, tjukkere enn de som satser på en mer stillesittende akademisk karriere.

Flere studier tyder ifølge Forskning.no på at aktivitetsnivået heller ikke beskytter mot vektoppgang hos de fleste. Kanskje er det hva slags mat eller hvor mye vi putter i oss foran skjermen når vi sitter stille som har betydning, ifølge NHI. En pekepinn på at det er hva vi konsumerer og ikke hvor mye vi forbrenner som avgjør, kommer fra forskning på urfolk i Amazonas.

Ved å sammenligne stammefolk som lever tradisjonelt med folk som bor urbant, så forskerne at noe med det moderne livet fører til at barna blir overvektige. Hvert tredje urbaniserte barn var overvektig. Blant barna som levde slik forfedrene deres gjorde var det ingen. Det er ikke aktivitetsnivået som skiller dem, for det var helt likt. Likevel var forbrenning av kalorier ulik.

De urbane barna brukte 100 kcal mindre per dag i hvile. Mye av det skyldes ifølge forskerne at immunforsvaret ikke er like aktivt. Likevel var det ikke kaloriforbruket som avgjorde om barna ble overvektige. Det var hvor mye av maten de spiste som kom fra butikker eller restauranter. Forskerne mente med at det er kvaliteten på maten som avgjør om barna ble overvektige, ikke aktivitetsnivået.

At folk går ned i vekt av trening er det liten tvil om, men effekten ser ikke ut til å holde seg. Ifølge en metastudie fra International Journal of Obesity var halvparten av vekttapet tatt igjen etter ett år. Ny forskning peker på at trening kan trigge brunt fett, kan regulere appetitten i noen få timer etter treningsøkten og stresse mitokondriene i cellene som er bra for helsa og motvirke de skadelige effekten av fedme. Kanskje kan mors trening også gi sunnere brystmelk som kan bekjempe fedme hos barnet, kanskje ...

Men for at trening skal ha noen direkte effekt mot fedme, må energiforbruket tære på fettreservene eller hindre fettet i å legge seg uten å trigge oss til å spise mer mat enn det vi har forbrent.

Metastudier viser at trening i seg selv sannsynligvis gjør oss mindre sulten under trening og rett etterpå, men de ser bare på korttidseffekter og studiene er preget av publiseringsbias. En liten studie fant at de åtte deltakerne ikke kompenserte for en treningsøkt med å spise mer heller på dag to. En eldre metaanalyse antyder at matinntaket kan gå begge veier etter trening. I 19 prosent av studiene økte energiinntaket i snitt, i 16 prosent gikk det ned mens i 65 prosent var det ingen forskjell.

Ifølge en gjennomgangsartikkel publisert i Progress in Cardiovascular Diseases kan man ikke regne med å gå ned mer enn 2 kg fra trening, men at trening kan forebygge vektøkning hvis man trener veldig mye. Mellom 200 til 300 minutter i uka. En nyere metastudie i Sports Medicine rapporterte 2,5 kg i snitt, men med store variasjoner.

Det høres logisk ut at stillesitting fører til fedme. Men det er like logisk at fedme fører til stillesitting. En tung kropp er mindre artig å gå opp trapper med, gjøre husarbeid eller løpe langt med. Mens folk med tynnere kropper lettere opplever glede og mestring med fysisk fostring, kan folk med større kropper kanskje lettere få mestringsfølelsen og glede på mer stillesittende arenaer.

Forskerne har funnet en tydelig sammenheng mellom TV-titting og fedme, men ikke mellom dataspilling og fedme, ifølge Forskning.no. Riktignok er det en større andel overvektige spillere blant jenter. Men kan det virkelig være at jenter, men ikke gutter overvektige av å spille? Eller er årsak og virkning motsatt. Er spillingen et mer forlokkende tidsfordriv enn ballett eller fotball for folk med tyngre kropper?

Høna eller egget gjelder også matinntaket. En stor kropp trenger mer mat. Mer mat fører til en stor kropp. Så hvordan kan man vite om det er det ene eller det andre, eller begge deler?

Vanlige observasjonsstudier, der man sjekker forskjell på størrelsen og hva folk gjør forskjellig, kan ikke svare på det. De kan bare vise at det er en sammenheng. Dyreforsøk kan gi ganske presise svar, men det er usikkert i hvilken grad funnene gjelder på menneske.

Hvis man følger folk over tid, er det mulig å peke på årsaker og virkninger. Men et stort problem er at folk glemmer og folk lyver. Selv på enkle spørsmål om vekt og høyde vet man at svarene blir feil. Folk rapportere lavere vekt og større høyde enn hvis man hadde målt dem. Ber man folk fortelle hva de spiser, mister man mange vesentlige opplysninger fordi folk ikke husker.

Individuelle forskjeller

Det er gjennomført mange kontrollerte eksperimenter der folk får spise ulik mat, og så måler man effekten umiddelbart eller hvor mye man spiser i neste måltid. Men bare fordi man spiser mer eller mindre i neste måltid, betyr ikke nødvendigvis at man legger på seg. For hva skjer i måltidet etter det og det deretter? Og hva skjedde på forbrenningssiden av regnestykket?

Eksperimenter som følger folk over tid og måler alt, er dyre og blir derfor gjort med små grupper. Så små at det er usikkert om resultatene gjelder andre enn akkurat dem man forsker på.

For resultatene fra studier blir oftest presentert med gjennomsnitt. Det kommer sjeldnere fram at det er store individuelle forskjeller. I studien som fant at lavkarbo og lavfettdiettene var like effektive, var det store variasjoner. Mens noen gikk ned 25–30 kg, var det andre som gikk opp 10 kg. Og reaksjonene var like sprikende i begge grupper, både de som gikk på lavkarbo i ett år og de som gikk på lavfett. I studien som viste at man i snitt gikk ned 2,5 kg med trening, var det noen som gikk ned 19 kg, mens andre gikk opp 3 kg med trening.

Hjernene våre reagerer også ulikt på insulin som kan forklare hvorfor noen går opp i vekt og andre ikke ifølge denne artikkelen i Nature Communications. Kartleggingen av tarmfloraen tyder på at våre ulike sammensetninger av sopp- og bakterietyper kan være årsak eller motvirke fedme. Som med det meste innenfor fedmysteriet virker det som om effekten av trening og mat også er svært individuell.

Søker man på årsaker til fedme, er det fortsatt ubalansen mellom aktivitet og matinntak som blir lagt vekt på hos dem som opplyser oss om helse, både hos NHI, Helse Norge og Helsedirektoratet. En dansk professor i folkehelse skriver i en kronikk at det er flere logiske brister i denne enkle forståelsen av kalorier inn og ut. Kroppen er ikke bare enkel fysikk, men komplisert biologi med mekanismer som ødelegger det enkle regnestykket både på inn og utsiden av kaloriberegningen.

Fedmeepidemien kan ikke skyldes noe annet enn et kalorioverskudd, men det store spørsmålet er hva som tuller til det komplekse kaloriinntaks-regnestykker eller det komplekse kaloriforbruksregnestykket eller begge.

Har vi en fedmeepidemi?

Det er ikke helt åpenbart at vi er midt i en fedmeepidemi. SSB har stilt spørsmål ved om vi egentlig er så overvektige. De påpeker at BMI er et dårlig mål på fedme og at sykdomstegn som følge av fedme som blodtrykk, hjerte/karsykdommer og risikoen for å dø faller, noe som ikke stemmer med at vi opplever en epidemi. SSB sine tall er mye lavere enn de NRK bruker og er basert på spørreundersøkelser der man vet at folk undervurderer høyden sin og underrapporterer vekten. SSB bruker også 27 i BMI som grensen for overvekt.

Vi har valgt å støtte oss på NCD-RisC beregninger som tar utgangspunkt i at overvekt starter på 25 og baserer seg på de store norske helseundersøkelsene og låner tall fra sammenlignbare land der det mangler i de norske dataene. I 2016 var ifølge dem bare 3 av 10 menn normalvektige, mens 4 av 10 kvinner var det.

For å få et sikrere datagrunnlag ba vi om innsyn i Forsvarets helseregister. De har samlet data om alle menn i 17-18-årsalderen langt tilbake i tid. Men før 1970 er registrene for mangelfulle. Tallene fra Forsvaret viser en økning på 7,8 kilo fra 1970 til 2008. I samme periode økte høyden med bare 1,3 cm så vektøkningen representerer en kraftig økning i BMI. Forsvaret har ingen data om midjemål eller fettprosent. Etter 2010 flater Forsvarets kurve ut og går litt ned de siste årene. Men for 2009-kullet og senere ble ikke lenger alle kalt inn til sesjon. At noen blir luket ut før registreringen gjør at vi ikke bruker tallene etter 2008.

Barnevektstudien kan kanskje hjelpe til med å vise trenden selv om det bare er målt på et utvalg 3.-klassinger. De er valgt fra hele landet og viser en flat trend det siste tiåret. Hadde vi hatt data fra vektmålingene som gjøres på alle barn på helsestasjoner, barneskoler og i 8. klasse, kunne vi sett om BMI-økning virkelig har stoppet opp. Men disse samles ikke inn nasjonalt.

Både Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) og Tromsø-undersøkelsen viser enten en utflating eller en mindre økning enn tidligere, men spørsmålet er hvor representative områdene er for resten av landet. Ifølge HUNT-tallene ligger alle generasjoner nå an til å bli tjukkere enn generasjonen før. Det spesielle er at de som er født sist starter mye høyere allerede som barn enn de som er født tidligere. Ifølge SSB sine tall er det store geografiske forskjeller i BMI. Særlig Oslo skiller seg ut med lavere BMI en resten av landet. Folk i byer ser ut til å være mindre rammet av fedme.

Er fedme en sykdom?

Både overvekt og fedme står på kodelista over diagnoser som leger bruker. Spørsmålet er om det er anerkjent som sykdom. I et felles opprop advarer en sammenslutning av verdens fremste forskere, sykehus og tidsskrifter om at både helsearbeidere, media, enkelte offentlige helsekampanjer demonstrerer stereotypiske og feilaktige oppfatninger om at folk med alvorlig fedme bare kan gå på diett og trene for å gå ned i vekt. De understreker at fedme er en sykdom blant enkelte folk med mye fett på kroppen, men at BMI ikke er god nok definisjon. I dag må folk nå en BMI på 40 for å få hjelp av spesialisthelsetjenesten, eller ha BMI over 35 med følgesykdommer.

Det er fint mulig å få følgesykdommene før man når overvektsgrensa. Og det er fint mulig å leve uten følgesykdommer langt opp i de ulike fedmegradene.

En av legene som var som var med oss i serien «Eit fett liv» beskriver det han kaller fettsykdommen, som at fettlagrene under huden går full og da må kroppen lagre fett rundt organer i bukhulen.

En interessant ny teori publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences er at vi blir født med forskjellig størrelse på det ufarlige fettlageret under huden. Får du tilgang på mye næring som foster, får du et stort lager. Får du lite næring, vil kroppen heller prioritere å danne fettlagrene rundt organene og gir deg lite underhudsfett.

Fettet i bukhulen prioriteres fordi det er en viktig del av immunforsvaret for å holde skadelige bakterier og avfallsstoffer fra tarmen i sjakk. Men hvis en person med lite plass til fett under huden får tilgang til et overskudd av energi senere i livet, har ikke kroppen mulighet til å lagre det under huden. Da lagres det i bukhulefettet der lagrene sprenges og trigger immunforsvaret. Den lavgradige betennelsen er kroppen som reagerer på seg selv og fører til insulinresistent og sirkulasjonsproblemer, ifølge teorien.

Fedme er en kronisk inflamasjonssykdom ifølge dette synet. Som vist i Fedmemysteriet virker gener, epigenetikk og miljøpåvirking i mors liv som troverdige forklaringer på hvorfor noen har anlegg for sykdommen mens andre ikke har det. Og at i et møte med et fedmefremmende samfunn, er det vanskelig å ikke øke i vekt. Det betyr ikke at man er dømt til å bli syk av fedme. Men det kan hende at det få både oss selv, media, folk i helsevesenet og politikere til å endre syn på hva fedme er.

Slik svarte forskerne

I denne artikkelen har jeg gått i dybden på noen av temaene som er kontroversielle i «Eit feitt liv» og i «Fedmemysteriet». Det er fortsatt mange andre kontroversielle og stridbare teorier som kunne vært dekket. Er det noe mer du mener må med her, eller som du mener er riv ruskende galt og for lengst tilbakevist, send meg gjerne en e-post.

Jeg slutter med starten på Fedmeforskningsdagene i 2019 der jeg som fersk journalist på fedmefeltet samlet inn svarene på spørreundersøkelsen min som hadde vært delt ut til landets fremste fedmeforskere og fedmebehandlere. Jeg fikk svar på 48 av 100 skjemaer. Bare fire var uenig i at vi har en fedmeepidemi. Dette var et av de få spørsmålene det ikke var stor uenighet om. Det meste andre var det til dels stor uenighet om.

Når det kommer til årsakene til fedmeepidemien er forslagene mange. Dessverre visste jeg ikke om flere på den tiden, så valgalternativene ble mange færre enn det som kommer fram i artiklene. Men ni stykker skrev i fritekst at lett tilgjengelighet og ultraprosessert mat er en årsak.

Spørrerundersøkelsen ble gjort et halvt år før fedmeoppropet fra verdens forskningsorganisasjoner.