Ragnhild Mowinckel

Alpint

Det er snart et år siden en norsk forsker klatret oppover en fjellside i Sør-Korea.

Hun var redd for å bli oppdaget på veien, for hun har flere ganger blitt utsatt for spionasjeforsøk.

Derfor hadde hun hoppet ut av bilen som kjørte henne til fjellet, og hastet oppover åssiden. Hun var kledd i svart fra topp til tå.

Dagen før, da hun sto på motsatt side av dalen, hadde hun sett det perfekte stedet ligge høyt der oppe.

Det var en liten tur å komme seg opp, men hun fant frem – og konstaterte at stedet var helt perfekt. Et stort, åpent område midt i den ellers tette skogen. Hun så rett på alpinbakken på motsatt fjelltopp.

Forskeren begynte å rigge seg til, men oppdaget noe som fikk henne til å stusse. Et gjerde som var forsøkt kamuflert.

Hun tok opp walkie-talkien.

– Jeg tror det er noen her, sa hun.

Plutselig så hun dem. Ut av skogen kom fem menn kledd i kamuflasjedrakter. De snakket til henne på koreansk, men hun hadde ingen problemer med å forstå budskapet.

Du blir med oss.

Det var da forskeren kom på at hun hadde lagt igjen identifikasjonspapirene sine på hotellrommet.

Papirene kunne ha fortalt at hun het Karina Wathne, og at hun var en del av troppen til det norske alpinlandslaget. Og at grunnen til at hun hadde klatret opp på fjellet, var at hun skulle filme det som straks skulle skje på motsatt fjelltopp.

Der skulle Ragnhild Mowinckel teste OL-løypa for første gang. Wathne var sendt ut for å finne taktikken alpinisten skulle bruke i konkurransen om noen få dager.

Men nå ble hun i stedet ført inn i dette teltet, midt i skogen.

Den vitenskapelige revolusjon

I mange år var Ragnhild Mowinckel en typisk «midt på tabellen»-alpinist. Hun slet med å ta det siste steget.

Mange trodde nok at det ville forbli sånn, på et tidspunkt også Mowinckel selv. Faktisk er det bare noen få sesonger siden hun vurderte å legge opp. Da hadde hun mistet troen på at hun noen gang ville nå toppen.

Men det siste halvannet året har noe skjedd. Da alpint-VM startet 5. februar, var Mowinckel plutselig regnet som en helt reell medaljekandidat i flere øvelser. Det levde hun opp til hun da hun tok bronsemedaljen i kombinasjonen.

Denne sesongen har vi fulgt 26-åringen for å få et innblikk i det vitenskapelige arbeidet hun har drevet med de siste sesongene. Metodene som brukes har vært blant nøklene til norsk alpinsports suksess de siste årene.

Dette hjalp Mowinckel under OL i Pyeongchang, hvor hun fikk sitt store gjennombrudd, og hun håper det kan hjelpe henne igjen.

– Det er nå det blir verdt det!

Ragnhild Mowinckel snur seg mot oss med et lykkelig glis. Det er morgen i Saas-Fee, en liten bygd i Sveits.

Mowinckel har stått opp grytidlig og båret med seg kilovis med utstyr opp på fjellet, noe hun beskriver som et daglig slit.

Men nå har hun kommet frem til toppen og ser på hvordan soloppgangen er i ferd med å lyse opp skiløypene.

Alt er likevel ikke bare idyll.

Mowinckel skal bruke treningen til å finne ut mer om noe hun sliter med, som i verste fall kan koste henne medaljer i årets VM.

Det er nemlig altfor stor forskjell på høyre- og venstresvingene hennes, og det taper hun tid på. Forskjellen må utjevnes om hun skal ha sjans på medaljer.

Ved starten av skiløypa møter Mowinckel landslagstrener Tron Moger. Hun får festet et lite apparat på hjelmen.

Det er en GPS-mottaker. Den lille boksen ser ikke så veldig spennende ut, men har de siste årene blitt et av deres viktigste hjelpemidler.

Det norske laget har teknologi som gjør at GPS-systemet følger utøvernes bevegelser så nøyaktig at det gir et helt presist bilde av skikjøringen.

– Det er ganske utrolig. Den gir målinger helt ned på centimeteren, sier Mowinckel.

GPS-en de bruker må ikke forveksles med den du kanskje har på hånda eller mobilen din. Den alpinistene bruker måler både hyppigere og langt mer nøyaktig – hele 50 ganger i sekundet.

– Med den kan vi finne ut helt nøyaktig hva som må forbedres, sier Moger, mens Mowinckel kaster seg utfor bakken.

For noen år siden kom lederne i det norske alpinlandslaget til en erkjennelse.

De hadde sett hvordan konkurrentene fra andre land begynte å interessere seg for forskning på alpint, og ansatte folk som drev med dette.

– For å fortsette å slå dem måtte vi bli enda smartere. Vi måtte forstå hva som er det aller viktigste for å kjøre fort på ski, og legge kreftene våre inn der, sier Robert Reid.

Han var assistenttrener for Norge, men nå ble det bestemt at han skulle sendes på skolebenken hos Norges Idrettshøgskole.

– Det var en fattigmanns-måte å starte vitenskapsavdelingen vår på, sier Reid.

Han kom tilbake med en utdannelse du neppe har hørt om: doktorgrad i svingteknikk. I dag leder han den norske vitenskapsavdelingen. Der måler, tester og jobber fire forskere året rundt med å finne nye metoder for å komme raskest mulig til mål.

Dét har de lykkes med flere ganger. Blant annet den gangen GPS-analyser fra en trening viste at man kunne vinne noen tideler på å stake seg ut fra start – akkurat som en langrennsløper. Det testet Aleksander Aamodt Kilde på treningen, og målingene viste at den ekstra hastigheten han skapte i starten ga ham et forsprang som varte helt til mål.

Nordmennene begynte å bruke denne teknikken, og konkurrentene hermet umiddelbart. Det var den første, lille alpinrevolusjonen til de norske forskerne. I dag staker de fleste alpinister ut fra start.

I Saas-Fee blir Mowinckel observert av en av disse forskerne. Han står midt i bakken og styrer GPS-basestasjonen. Etter treningen blir dataene han henter ut brukt til å lage en analyse av Mowinckels svinger. Så skal hun selv, sammen med treneren, bruke analysen til å finne ut hvordan svingene kan forbedres.

Det er slik de jobber i det norske alpinlandslaget. Året rundt, dag etter dag, på en evig jakt etter å forbedre ørsmå detaljer. Tideler og hundredeler kuttes gradvis hos utøverne.

Slik vinner man medaljer i alpint.

Forsker i fangenskap

Det som skjedde under OL i Pyeongchang i fjor er foreløpig det beste eksempelet på hvordan det norske alpinlandslaget kan få årevis med terping, trening og vitenskap til å spille sammen. Såpass godt at det kan gi helt uventet suksess.

Men det holdt altså på å gå galt. I et telt midt i skogen i Sør-Korea, hvor den norske forskeren etter hvert skjønte at hun rett og slett var arrestert.

Karina Wathne husker at hun tenkte «jeg håper dette ikke er like ille som det virker akkurat nå». Mennene hadde tatt både walkietalkien, mobilen og kameraet hennes. Hun hadde regnet seg frem til at de trolig var sørkoreansk militærpoliti.

Nå satt de foran henne og bare ristet på hodet når hun prøvde å snakke til dem på engelsk.

Wathne var litt redd, men likevel var det tiden som bekymret henne aller mest. Hun hadde sittet i teltet i en time, og nå var det ikke lenge til Mowinckel skulle trene i OL-løypa. Hun måtte komme seg ut og filme så fort som mulig.

Brått slo det henne at det fantes noe hun kunne si. To ord som kanskje også sørkoreansk militærpoliti ville forstå.

«Google translate?», sa hun spørrende.

– Jeg fikk satt opp et koreansk tastatur på mobiltelefonen. Sånn forklarte jeg hvem jeg var. De ringte sjefen, og da ble det til slutt litt mer greit, forteller Karina Wathne i dag.

Det viste seg at hun ble arrestert fordi skogen rundt OL-løypa var militært område, og ulovlig å oppholde seg i.

Gjennom Google translate ble hun likevel etter hvert så god venn med vaktene at de lot henne være der.

De serverte henne også nudler og ga henne en bærbar varmeovn. I tillegg skrev de en lapp på koreansk som hun bar med seg i tilfelle hun møtte på andre vakter i skogen.

Vaktene syntes det var morsomt med den norske forskeren som var så ivrig etter å filme.

Den 24 år gamle forskeren kan le av det hele i dag. Wathnes jobb i alpinlandslagets vitenskapsavdeling er å filme og lage analyse av treningene til kvinnene. I tillegg holder hun på å ta en mastergrad i startteknikk i alpint.

Wathne er blitt god på å finne de beste posisjonene for filming. Derfor prøver ofte forskere fra konkurrerende nasjoner å følge etter. Før hun dro opp i skogen i Pyeongchang måtte hun for eksempel riste av seg en konkurrent ved å gå på kryss og tvers i byen først.

Hemmelighold er en del av jobben som alpinforsker. Alle prøver alltid å finne ut av hva konkurrentene holder på med.

– De andre er alltid fryktelig nysgjerrige, og stiller alle slags spørsmål, sier Wathne og ler.

Hun rakk å komme seg ut og filme Mowinckels treningsrenn, og gjennom telelinsa ble et nytt problem synlig.

Wathne så hvordan Mowinckel kjørte ut og gjorde feil, igjen og igjen. Hun zoomet inn så godt hun greide.

Det var den samme svingen hver gang.

Det er akkurat sånt man bruker videoanalyse til å løse.

Et puslespill

Etter utfortreningen i OL-løypa var Mowinckel frustrert.

– Det gikk galt hver eneste gang, uansett hva jeg prøvde på, forteller hun.

Det var ikke før på ettermiddagen hun fikk høre alt Wathne hadde vært gjennom for å skaffe videobildene fra treningen. Da de møttes på kvelden kunne ikke Mowinckel annet enn å takke.

– Den innsatsen betydde mye for meg. Det var utfordrende for Karina, og jeg setter umåtelig pris på arbeidet hun gjorde, sier Mowinckel.

På kvelden samlet hele støtteapparatet seg: Moger, Wathne og de to trenerne Thomas Rødseth og Tim Gefeller. De satte seg på et hotellrom, og Wathne spilte av video-opptakene.

Mowinckel ville finne en måte å komme seg gjennom svingen, men ikke bare det. Hun ville også finne den aller raskeste linja å kjøre fra start til mål.

Her er det de så:

Når de så treningen på denne måten ble løsningen plutselig helt åpenbar. Det er jo ofte sånn med løsninger. De fremstår enkle når man vet hva de er.

Renn for historiebøkene

22. februar 2018 var datoen for utforrennet i Pyeongchang.

Før mesterskapet hadde ikke Ragnhild Mowinckels navn blitt nevnt blant mulige medaljekandidater. Årsaken var enkel: hun hadde aldri vunnet et internasjonalt renn.

Men i tiden før OL hadde Mowinckel kjent hvordan noe var i ferd med løsne. Hun kjørte raskere og raskere, og tre uker før OL tok hun en overraskende andreplass i verdenscupen.

Nå hadde hun i tillegg en plan hun virkelig trodde på.

I utfor er det slik at de 20 beste kjører først. Mowinckel startet som nummer 19.

Nede i målområdet sto de to store alpinstjernene Sofia Goggia (Italia) og Lindsey Vonn (USA) og ventet.

De hadde allerede klemt og gratulert hverandre, for de lå an til å vinne OL-gull og OL-sølv.

Men nå var det Mowinckel fra Norge sin tur.

TV-bildene viste hvordan hun i minuttene før start trampet rundt og giret seg opp, men når hun skled inn i startporten var hun helt rolig. Nå var det tid for full konsentrasjon. Mowinckel lente seg over stavene og tok et dypt innpust.

Så dyttet hun seg ut fra start med to kraftige stavtak – og satte seg ned i posisjon.

I dette rennet gjorde Mowinckel noe hun ikke alltid har turt. Hun valgte den raskeste linjen hun og støtteapparatet fant, og hun gjennomførte den helhjertet. De raskeste linjene er som regel også de som krever mest av alpinisten, og Mowinckel har ikke alltid trodd på at hun kan mestre dem. Hun har vært for usikker på egne ferdigheter.

Nå trodde hun, og det med god grunn.

Mowinckel hadde knapt hatt tid til å trene på svingen hun slet så mye med, men det var ikke et problem.

– Ragnhild var blitt så god til å ta tilbakemeldinger at hun greide å få til svingen på første forsøk etterpå, forteller trener Moger.

– Jeg følte jeg tok mye tid på veldig mange andre konkurrenter akkurat der, forteller Mowinckel, og forklarer hva hun gjorde med svingen:

– Jeg endte med å ta en annen taktikk og linjevalg inn, det vi kaller å flytte ut linja, vente litt lenger med hvor du velger å sette inn trykket for å kunne avslutte litt høyere.

Da hun kom i mål trodde hun knapt sine egne øyne.

På resultatlista foran henne sto det med store bokstaver: Mowinckel hadde skjøvet selveste Lindsey Vonn ned fra andreplassen, og sikret norgeshistoriens første olympiske medalje i et utforrenn for kvinner.

Mowinckel hadde tatt OL-sølv.

Hun greide ikke å slå Sofia Goggias sterke avslutning, men i avisene ble sølvet uansett omtalt som sensasjonelt. Mowinckel kom umerittert til OL. Nå skulle hun dra hjem med ikke bare ett, men to OL-sølv. Hun tok andreplassen også i storslalåm.

– Det er fortsatt litt uvirkelig at det skjedde. Jeg blir stadig litt sånn målløs når jeg tenker på det, sier Mowinckel, som ikke er i tvil om at støtteapparatet må ha en stor del av æren for snuoperasjonen som til slutt ga henne sølvmedaljen i utfor.

– Det oversiktsbildet som Karina ga, er det ikke mange som har. Vi kunne sette oss ned, se hva problemet var og gå ut og fikse det med det samme. Det er uvurderlig. Det betydde veldig mye for den sølvmedaljen.

Og Wathne selv?

Hun satt nok en gang oppe i åssiden. Der så hun sølvløpet gjennom telelinsa, for så nøye er det norske alpinlandslaget: også medaljeløp analyseres nøye i ettertid.

– Det ble en dårlig video den dagen, med veldig mye sportskommentering fra meg, heiing og mye følelser, sier Wathne lattermildt.

– Det hele føltes helt uvirkelig. Ekstrem glede. Det ble en dag jeg ikke kommer til å glemme med det første.

I disse ukene i februar og mars i fjor løsnet alt for Mowinckel. Etter sølvene i OL havnet hun på pallen i flere verdenscuprenn, og helt på tampen av sesongen vant hun for aller første gang.

Mowinckels store gjennombrudd var komplett.

Mye takket være hjelpen fra støtteapparatet, men likevel er det som treneren vil understreke: ute i bakken, når Mowinckel kjører, er det hun som gjør det helt på egen hånd. Det var hun som kjørte godt nok til å ta to sølvmedaljer.

– Vi prøver bare å gi utøverne mange nok verktøy til å ta gode valg. Men det er opp til dem å bruke den informasjonen de får fra oss. Der begynner Ragnhild å bli bedre. Hun gjenkjenner når ting skal brukes, sier Moger.

Den vanskelige oppfølger-sesongen

I år handler alt om å ta nye steg.

Denne sesongen har Mowinckel så langt ikke vunnet noe. Prestasjonene har variert, men hun har tatt to andreplasser – én i storslalåm og én i super-G, i tillegg til en tredjeplass i storslalåm. Det er uansett mer enn hun har greid i tidligere sesonger, og det gir håp foran VM.

Hun har jobbet enda mer med videoanalyse og GPS-målinger.

Tilbake i Saas-Fee er Mowinckel nysgjerrig på hva dagens analyse sier. For det var jo dette problemet med forskjellen på høyre- og venstresvingene som måtte løses.

Mowinckel har avtalt et møte med en av trenerne inne på hotellet.

Hun liker de klare faktaene hun får når hun ser video-analyser eller leser en graf forskerne har laget.

– Det er betryggende å vite at ting har blitt forsket på. Å få vite at dette er raskeste vei, med data, statistikk og alt som forteller deg at dette er måten å gjøre det på. Det er veldig deilig for en utøver, sier Mowinckel.

Det finnes en annen grunn til at hun liker fakta, som også må med i denne historien.

Fakta hjelper henne mot usikkerhet, en følelse som har vært en gjenganger i Mowinckels karriere. Faktisk så mye at det var i ferd med å sette en stopper for alt, før hun fikk oppleve sitt store gjennombrudd.

For noen sesonger siden samlet hun trenerne for å fortelle at hun vurderte å legge opp. Hun slet med prestasjonsangst, og hun følte heller ingen fremgang i løypa lenger.

– Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv. Orket jeg? Jeg hadde ikke oppnådd det helt store. Veien videre ville bli utfordrende, og kreve mye av meg som menneske. En stund var jeg nær å slutte, forteller Mowinckel.

Men trenerne ville hjelpe, og Mowinckel ble overbevist om at hun burde prøve litt til. De justerte på treningsopplegget og skaffet henne en mentaltrener, som fortsatt hjelper Mowinckel med prestasjonsnervene.

Og ikke så lenge etter ble det altså foreslått. Mowinckel skulle begynne å samarbeide mer med vitenskapsavdelingen.

Etter hvert gikk alt mye bedre – og mye raskere.  Det var ikke helt tydelig der og da, men alt dette ble en ny start for Mowinckel, og la grunnlaget for det som senere skjedde i OL.

– Jeg er glad jeg tok den kampen, og at jeg fortsatte, sier Mowinckel og smiler.

Usikkerheten og nervene kommer fortsatt av og til tilbake, men de er blitt mer til å leve med.

– Det er fortsatt situasjoner hvor jeg blir usikker og ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Jeg er fortsatt avhengig av trenere som sier «her» eller «der». Det beste er om jeg blir en litt mer uavhengig utøver, som greier å se alt det der selv. Det ønsker jeg meg på sikt, sier Mowinckel.

Nå er hun så motivert at hun med glede både trener hardt og setter seg inn i de minste detaljer.

Video-møtet med treneren er i ferd med å gi henne en aha-opplevelse, som det så ofte gjør. Hun skjønner mer av hvorfor det er forskjell på svingene hennes.

– Jeg er litt for fremoverlent, og får en bukkende posisjon når det blir vanskelig, forklarer Mowinckel, og konkluderer med at det er noe hun kan begynne å endre allerede på neste trening.

Forhåpentligvis blir det ikke noe som sinker henne i VM.

Årets VM i alpint blir uansett en ny type opplevelse. Mowinckel har deltatt i mange mesterskap, men denne gangen kommer ingen til å gratulere hverandre før Norges representant har kjørt.

– Som regel har jeg kommet med ekstremt lave forventninger og lave skuldre, og bare tenkt at jeg skal lære. Men det har skifta. Plutselig er jeg en kandidat til å gjøre det bra. Det er et litt annet press enn jeg er vant til, sier Mowinckel.

Før kunne hun sikkert blitt nervøs av sånt, men hun har funnet ut at forventningspress også kan være positivt. Det betyr tross alt at du har gjort det bra.

– Jeg gleder meg, sier hun.

Mowinckel startet VM med super-G tirsdag 5. februar. Der ble hun nummer seks. I superkombinasjonen tok hun bronsemedalje. Hun skal også kjøre utfor og storslalåm. VM arrangeres i svenske Åre, og alt sendes på NRK.

Vitenskapen bak medaljen

«Vitenskapen bak medaljen» er en miniserie fra NRK Sport og NRK Viten hvor vi møter fire norske VM-håp. De har til felles at de bruker vitenskap for å nå målene sine om medaljer i vinterens mesterskap. Episodene kommer også som tv-dokumentarer, og er tilgjengelige i NRK TV.