Johann André Forfang

Skihopp

Stockholm. August 2018. Johann André Forfang har aldri svevd så lenge før. Vinden river ham i kinnene, den sliter i armer og bein og prøver å røske til seg skiene hans. Men Forfang, han bare henger og henger.

Den sindige 24-åringen fra Tromsø flyter kontrollert på luftstrømmen og justerer svevet med ørsmå, perfeksjonerte håndvendinger. Bevegelser som gjør ham til en av de beste flyverne i verden.

Det lengste skihoppet til Forfang var en kvart kilometer langt og varte i ni sekunder. Han lå vektløs og nøt kreftene i lufta, energien i skiene og de mektige fjellene som sluttet seg om ham.

Dagens svev har vart i flere minutter, men denne gangen har ikke Forfang kommet seg av flekken.

Så er denne vindtunnelen heller ikke et sted for lengderekorder. Den ble utviklet for å teste jagerfly på 1940-tallet, og ble senere bygget om til treningssenter for verdens beste skiflyvere.

– Det kjennes ut som det gjør i bakken. Det er veldig godt å ligge der og føle på det igjen, sier Forfang andpustent når han omsider lander.

Bak pleksiglasset står en mørk­håret skikkelse med snusleppe og et granskende blikk. Alt dette er hans påfunn. Vindtunnelen. Og den myteomspunne dressen Forfang trekker av seg i sensommervarmen.

Denne mannen har fått ansvaret for å lede en storstilt, teknologisk snuoperasjon. Norge var lenge en sinke på utstyrsfronten. Ikke bare hang vi etter, vi motarbeidet rett og slett «alt» som var nytt.

V-stilen. Vinter-OL. Hoppuka. Glass­fiber­ski. Preparerings­maskiner. Hopp for damer.

På et tidspunkt gikk det rykter om at Det internasjonale skiforbundet (FIS) alltid sjekket om Norge var imot når de skulle endre en regel. Da kunne de være helt sikre på at forslaget var godt.

Dette har gradvis endret seg.  Men det var først for to år siden at hopplandslaget, nærmest i panikk, innså at noe drastisk måtte gjøres. Men først måtte Forfang og lag­kameratene helt til bunns.

Den store nedturen

– Det er helt for jævlig, sa Forfang.

Det var vinter 2017 og mannen NTB intervjuet, hadde nettopp blitt vraket fra verdenscupen. Etter elendige prestasjoner hadde Forfang fått beskjed om å komme seg til form til VM i Finland isteden.

– Det å sitte hjemme og se hopprenn der du skulle deltatt selv er aldri moro. Spesielt ikke etter oppturen forrige sesong, sa han.

Bare ett år tidligere, vinteren 2016, hadde alt klaffet. Seks pallplasser. Ett laggull i ski­flyvnings-VM. Og tittelen «Årets idretts­utøver» i Tromsø for tredje året på rad.

Mange sammenlignet Forfang med de største landsdelen hadde fostret, og øynet et håp om at mørkluggen fra Slettaelva skulle ta byens første OL-medalje.

Så snudde alt, på én sommer. Plutselig dalte han ned til middelmådige plasseringer, i renn etter renn. Forfang, som ble verdensmester året før, ville ikke engang få være med til VM i Finland om han ikke skjerpet seg.

Og kom han seg ikke dit, ville han da makte å reise seg til OL i 2018, mesterskapet han hadde drømt om siden han var liten gutt?

Eller var hopp-eventyret allerede over?

Nedturer finnes i alle idretter.  Men hopp er kanskje i en sær­stilling. I motsetning til ski­løpere og fotball­spillere, som gjerne holder seg gode i år etter år, er det mange hoppere som bare får én sesong på topp.

Hva det skyldes, kommer an på hvem du spør. Noen vil peke på psyke, andre på form. Men stadig flere snakker om utstyr – og hvordan utstyret påvirker hode og kropp.

Ski, støvler og dress har ikke bare fysiske egenskaper som kan løfte en hopper. Like viktig er følelsen – tryggheten – som en riktig «setup» kan gi.

Spesielt for en av Norges mest analytiske idrettsutøvere.

En tenker med dårlig spenst

Få hoppere har nemlig et like bevisst og detaljorientert forhold til idretten sin som Johann André Forfang. Til avisa Nordlys ga tidligere landslags­hopper Daniel Forfang denne beskrivelsen av lillebroren sin:

– Det som kjennetegner [Johann], er at når han tar heisen opp igjen etter et hopp, er det ikke treneren som har fortalt Johann hva som skjedde i forrige hopp – han har fortalt treneren det!

Det er nok flere grunner til at han ble sånn. Johann ble født rett inn i en hoppgal familie. Da Johann var liten pleide han å låne dressen til Daniel og stille seg på salongbordet.

«Hopp» sa Daniel, og så tok Johann sats og hoppet rett ut i storebrorens armer.

Senere, etter årevis med terping i den lille bakken utenfor klasse­rommet, kjørte Johann og pappa Hugo Norden rundt i campingbil for å delta i renn. Eller trente sats i hagen.

Disse teknikkøvelsene var også helt nødvendige. For selv om Johann ble født inn i en hopp-familie, fikk han bare tildelt en relativt liten andel eksplosive muskler i kroppen.

Forfang har, med andre ord, dårlig spenst.

Da Johann flyttet til Trondheim for å satse, måtte den spedbygde 15-åringen ta mye større fart enn de andre for å hoppe like langt. «Dette er jo umulig», tenkte han i begynnelsen.

Så påfallende var det, at landslags­trener Alexander Stöckl tenkte «røykebein» første gang han så Forfang i aksjon.

– Jeg var skikkelig overraska over at det går an å vinne hopprenn med såpass lite bein, tilstår østerrikeren.

– Men det er også fint, for det sier at han må ha noe annet de andre ikke har.

Heldigvis er det ikke hopperen med den beste spensten som svever lengst. Denne idretten er mer kompleks enn som så. Et skihopp består nemlig av flere faser, hvor du må være god på ulike ting.

En feil vil altså forplante seg videre utover i skihoppet, helt til den siste fasen; nedslaget. Det er derfor teknikk er så viktig, for hopperen ønsker en så gjenkjennelig inngang til hver fase som mulig.

Her er Forfang enestående. Han har ikke Norges beste spenst, men han klarer å bruke nøyaktig like mye krefter hver eneste gang han tar sats. Dermed entrer han svevet likt i hopp etter hopp.

Det er belønningen for alle årene med øving og analyse.

– Jeg har alltid vært en tenkende skihopper, og det er først og fremst det som har gjort meg såpass god, sier han.

Faren med å tenke mye, er å tenke for mye. Og når det butter imot, har Forfang en lei tendens til å «overtenke».

Hans første trener i Trondheim, Henning Stensrud, pleide å holde testresultatene hemmelig, så gutten ikke skulle gruble for mye over dem.

Han utsatte også verdens­cup­debuten i den fryktinngytende monsterbakken i Planica fordi 17 år gamle Forfang ikke var mentalt klar.

Overtenking var én av grunnene til at 2017-sesongen var så «jævlig». Etter en svak sesongstart begynte Forfang å endre på sittestilling, sats og svev – og endte med å gjøre skaden enda større.

– Jeg startet på et mye dårligere nivå enn jeg håpet og hadde planlagt. Derfra begynte jeg å justere i gal retning, og ting begynte å balle på seg. Når du er i en ond spiral, går det utover selvtilliten og du begynner å hoppe dårligere, sa han til NTB.

Men nedturen hadde ytterligere en forklaring: utstyret. Hele sesongen hadde hopperne følt at det var noe galt med «setupen», og det svekket selvtilliten.

«Dette vil ikke fungere uansett», kunne de tenke. Og da gjorde det jo ikke det.

Det var derfor Forfang ble tatt ut av verdens­cupen og sendt til Lillehammer: For å få orden på ski, sko, dress og hode før VM i Lahti. De eksperimenterte med snitt og søm på dressen. Testet ulike materialer i ulike kombinasjoner.

Ut og prøve. Inn og justere. Ut igjen.

Så begynte det å snu. Hoppene ble lengre, penere, og for første gang den sesongen følte Forfang at utstyret jobbet med ham, og ikke mot. Med denne trygghet i kroppen kunne han begynne å konsentrere seg om selve hoppingen igjen. Som han sier:

– Det som er bra med godt utstyr, det er at du slipper å tenke på det.

Noen uker senere satt han på toppen av VM-bakken i Lahti i en helt ny hoppdress. Han tenkte ikke på dressen. Og, om sant skal sies, tenkte han ikke på medalje heller. Det var mesterskapets siste renn, lag­konkurransen, og Anders Fannemel hadde tilsynelatende spolert alt med et elendig hopp.

Norge hadde stått på pallen i hvert eneste mesterskap de siste 15 årene, men i det forbannede 2017 hadde de ikke fått en eneste medalje. Ingen forventet heller et mirakel fra Forfang.

Han satte utfor med nytt utstyr og lave skuldre.

– Det er det mest ekstreme jeg har sett i en slik bakke, sa landslagstrener Stöckl om svevet som løftet Norge til en annenplass.

– Da jeg så utgangen på hoppet, så tenkte jeg bare fyttihelvete dette blir bra, fortalte lagkamerat Daniel-André Tande til Aftenposten.

Sølv-svevet var først og fremst Forfangs egen prestasjon, men det ble også en solid påminnelse om hvor viktig utstyret kan være.

Snuoperasjonen

Oppmuntret av kjempehoppet bestemte Skiforbundet seg for å tenke helt nytt etter den elendige sesongen. Og for første gang ble det opprettet en helt egen innovasjons­avdeling for hopp i Norge. «Sport Science» ble den døpt, og mannen som skulle lede den, han heter Magnus Brevig.

34-åringen fra Ytre Enebakk hoppet selv aktivt før han ble trener, og har holdt på lenge nok til å erfare at utviklingen av denne idretten har vært drevet av mange myter og tilfeldigheter.

– At hoppere begynte å hoppe med armene bakover, var fordi det var en hopper som prøvde det på en forsøksdag og hadde flaks. Og V-stilen ble til fordi opphavsmannen Jan Boklöv «gikk» litt i V-stil med beina og hoppet naturlig sånn, sier han.

Men ikke alt er lykketreff, i hvert fall ikke på utstyrsfronten:

Brevig ønsket å komme i forkant av utviklingen. Innovasjons­arbeidet skulle systematiseres, alle hopp filmes og loggføres. Han begynte å tråle markedet for ulike materialer.

Og fant superstoffet.

Sommeren 2017 ble gjengen i «Sport Science» tipset om noen nye tekstiler fra den lille familiebedriften Meininger i Tyskland. Brevig bestilte noen meter og sydde to dresser: Én i et hvitt, silkeaktig materiale, og én i et ruere stoff i svart.

Og så, en høstdag Brevig aldri kommer til å glemme, sendte han Robert Johansson utfor Lysgårds­bakken i den hvite dressen.

– Huhuhu, utbrøt han da landslags­hopperen landet langt nedi unnarennet.

Så var det tid for den svarte dressen. Johansson tok sats og svevde enda lenger.

– All right! utbrøt Brevig.

De testet en gang til, for sikkerhets skyld. Brevig kunne knapt tro hva han så.

– Yes ass!

Nærmest i ekstase ringte de fabrikken i Tyskland og ba om å få kjøpe hele beholdningen, uten å ane om FIS ville godkjenne stoffet.

En hoppdress er nemlig underlagt strenge regler, blant annet for hvor mye luft den slipper igjennom. Og dette stoffet var ennå ikke testet.

– Jeg var dritnervøs. Stoffet kostet 1000 kroner meteren og vi hadde kjøpt mange hundre meter! Kontrolløren er alltid skikkelig på, ikke sant, og det holder med et «this material is not allowed», og så hadde dette vært et bomkjøp, forklarer Brevig.

– Men vi tok sjansen. Det var OL-sesong.

Dressen passerte kontrollen, og Forfang og lag­kameratene skulle få en forrykende start på vinteren. Men Brevig hadde enda et ess i ermet.

Rakettforskerne

Siden 2012 har nemlig hopp­lands­laget samarbeidet med forsvars- og romfarts­selskapet Nammo. Raufoss-bedriften har ikke bare sponsor­penger, den vet også ett og annet om aerodynamikk.

En rakett og en skihopper blir nemlig påvirket av de samme kreftene når de suser gjennom lufta.

I tillegg trekker  tyngde­kraften  hopperen ned. FIS har imidlertid innført vektregler for å unngå slankepress. Målet til en hopper er dermed å skape så mye oppdrift som mulig, uten å bremse svevet.

Sagt matematisk: Ratioen Løft (L) / Drag (D) bør være så stor som mulig.

Prinsippet er kanskje enkelt,  verre er det å maksimere L/D-ratioen i en ekte hoppbakke. Mye har vi riktignok lært gjennom erfaring. Som at V-stilen skaper mer løft enn den gamle skiene-rett fram-stilen, og at en løs vadmelsnikkers gir mer drag enn en gummiert hoppdress.

Men så er det alle de andre variablene.

Hva slags håndstilling er optimal?

Hva slags dressmateriale er best?

Og hvordan bør hopperen forlate hoppkanten?

De siste årene  har Nammos rakett­forskere utviklet et data­program i jakten på disse svarene. Her kan de plotte inn fart, spenst, rotasjon, armstilling, vinkel på ski, vindforhold og bakkestørrelse for å finne det optimale svevet.

Denne kunnskapen ønsket Magnus Brevig å dra enda mer nytte av. Han ringte Nammo.

– Jeg følte meg jævlig tjukk i huet, gliser han når vi møter ham hjemme på Bjølsen i Oslo.

– «Rocket Scientist» har´em nederst i mailen. Rocket Scientist! Og dem skarru ha møte med, liksom …

Sammen fant de ut at det ville være en fordel å ha data fra også reelle målinger, for det var noen variabler de manglet. For å måle løft og drag brukes en vind­tunnel. Problemet er at en levende skihopper i en vind­tunnel vil bevege på seg og svekke målingene.

Derfor fikk Magnus Brevig 3D-printet en fullskala plastmodell av tidligere landslags­hopper Tom Hilde (en mann med gjennom­snitt­lige proporsjoner), lempet den baki i kassebilen og kjørte opp til NTNUs vindtunnel i Trondheim.

– Vi begynte å blåse vind på Tom-dokka og fikk tall. Da begynte hodet å spinne; her er det mye uforløst potensial!

Brevig blir ivrig.

– Dette var jo vår månelanding!

Etter testen «tok de seg en fest». Så startet eksperimenteringen. Magnus Brevig justerte på dokka noterte resultater.

Hender rett. Hender skrått.

Hode lavt og rette hender.

Hode lavt og skrå hender.

De ulike kombinasjonene ga svært forskjellige L/D-ratioer. I et virkelig svev ville det være snakk om mange meter.

– Det tilsvarte forskjellen pallplass og hjemreise etter kvaliken, forteller Brevig.

Så skulle de sjekke det svarte stoffet, for å finne ut hvorfor det fløy så bra. Var det på grunn av lite drag, slik teorien tilsa?

Brevig henter fram testresultater og mikroskopbilder av 19 ulike stoffer på laptopen sin. Han peker på det svarte materialet.

– Stoffet er faktisk 20 prosent mer …

Magnus Brevig stopper brått. Kakker snusboksen angrende i bordflata.

– Er det hemmelig?

– Ja … Det er jo egentlig det.

– Er bildet også hemmelig?

– Ja.

Om det var stoffets fysiske egenskaper som virket, eller om det var tryggheten det ga, spiller egentlig ingen rolle. For Forfang og lag­kameratene hans vant plutselig alt. I noen av de aller beste laghoppkonkurransene kunne de ha fall i samtlige omganger, og likevel vunnet.

Konkurrentene forsto ingenting. Dette var ikke norsk hoppsport slik de kjente den? Panikken ble ikke mindre da Johann André Forfang vant i tyske Willingen, i det siste verdenscuprennet før OL.

Med lave skuldre og en svart vidunder-dress.

Guttedrømmen

Det var en iskald kveld i det enorme OL-anlegget i Pyeongchang. Johann André Forfang satt oppe på bommen med den bitende vinden i ansiktet. En drøy uke tidligere hadde han tatt sølv i dette anlegget. Nå var det laghopp, og nå sto det om gull.

Helt siden Johann Forfang var liten hadde han forestilt hvordan denne kvelden skulle bli. Vinden mot ansiktet, brølet fra publikum og den ekstatiske stemmen til Arne Scheie: «Der tar Forfang sats, han flyter fint og hopper veldig laaaaangt».

Han tittet ned mot Brevig og landslags­trener Stöckl. De vinket med det lille flagget, og Forfang trakk et dypt pust. Så slapp han bommen, tok sats og fløy ut i guttedrømmen.

To år tidligere hadde Forfang nesten blitt vraket fra landslaget. Nå sto han ved siden av lag­kamerat­ene, med gullet rundt halsen, og brølte ut glede – og lettelse – i en sky av frostrøyk.

Mot VM

Lillehammer. Desember 2018. Det lyder et svoooosj høyt oppe i bakken. Det eneste som står ut i den grå skumringen, er konturen av en svartkledd skihopper med litt for mye drag.

Etter 131 meter setter han et kontrollert nedslag og glir ut på sletta. Han plukker opp walkie­talkien og forteller landslags­trener Stöckl nøyaktig hva som var galt med hoppet. Slik han pleier.

– Ja, du har rett, skurrer det i apparatet.

Det er ett år siden Norges store snuoperasjon endte med gull i Sør-Korea. Men så snudde alt. Igjen. VM er like rundt hjørnet og Forfang har bare to pall­plasseringer. Hva har skjedd?

Er det kneskaden han startet sesongen med? Er det FIS’ nye regler for hvor lange ski kan være i forhold til vekt, regler som endrer hoppernes forutsetninger? Er det fordi konkurrentene også har begynt å hoppe i de svarte dressene? Eller en kombinasjon?

– Alle er litt i villrede rent hopp­teknisk og utstyrs­messig, tilstår Forfang når treningen er over.

Han minner om at alt så enda mørkere ut for to år siden. Da vant Norge VM-sølv etter en virkelig dårlig sesong. Siden den gang har de fått lange svev i en vindtunnel, en 3D-printet Tom Hilde og dresser de vant OL i. Hva tenker Forfang?

– Jeg tror utstyret vårt er godt nok til å vinne for oss nordmenn. Så får vi se i VM, sier han.

Oppturer har startet på bunn før.

Vitenskapen bak medaljen

«Vitenskapen bak medaljen» er en miniserie fra NRK Sport og NRK Viten hvor vi møter fire norske VM-håp. De har til felles at de bruker vitenskap for å nå målene sine om medaljer i vinterens mesterskap. Episodene kommer også som tv-dokumentarer, og er tilgjengelige i NRK TV.