Didrik Tønseth

Langrenn

Det er en grå september-morgen i Trondheim. Emil Iversen er, som han pleier å være, i et fleipete humør. Han greier ikke dy seg.

– Langrenn er ikke matte!, sier han og gliser.

Didrik Tønseth smiler han også, selv om stikket er rettet mot ham. Dette er tonen de har seg i mellom.

Både Tønseth og Iversen har fått hver sin GPS-brikke på ryggen. Det er den første økta med Tønseths nye forskerteam på slep, og det har gitt Iversen en gyllen anledning til å terge landslagskameraten.

Selv liker han best å gjøre ting litt enklere, forklarer han.

– Langrenn, det handler bare om å være lur og klare å bruke sine styrker, sier Iversen.

Men han innrømmer at han er litt nysgjerrig på det nye opplegget til Tønseth, han også.

Det var på sensommeren det hele startet.

Sandbakk var på leting etter en utøver som kunne tenke seg å bli med på et slags eksperiment. Han ville se om forskningen han og kollegaene satt på kunne hjelpe en langrennsløper til å ta et lite, ekstra steg.

Langrenn er nemlig en av idrettene det forskes mest på hos Olympiatoppen nå.

Sandbakk traff blink. Tønseth sa ja med en gang, for han var fra før litt på utkikk etter noe mer han kunne gjøre for å forbedre seg.

Alt det andre har han allerede gjort. Hele sitt voksne liv har Tønseth trent ekstreme mengder. Som lands­lags­kamerat Sjur Røthe sier:

– Didrik er rett og slett den mest seriøse og profesjonelle idrettsutøveren jeg kjenner.

Alt dette har gjort at Tønseth for lengst har etablert seg i verdenstoppen. Han har over 40 topp 10-plasseringer i verdens­cupen, og tre stafettgull for Norge.

Likevel; det har ikke vært nok til å vinne.

– Hadde det vært enkelt å bli best, hadde hvem som helst greid det. Men det er ikke enkelt, sier Tønseth.

Denne sesongen har han gått hardere til verks enn noensinne. Han har siktet seg spesielt inn på intervallstart, konkurranse­formen der bare én vinneroppskrift gjelder: å gå for livet fra start til mål, og håpe at sekundene er på din side.

Onsdag 27. februar er det intervallstart i VM.

– Det er det viktigste i år. Mitt hovedmål. Toppidrett er marginer, og om man forbedrer seg tre-fire sekunder kan det være nok, sier Tønseth.

Derfor ga han forsker­teamet én oppgave: å finne alle metoder som kunne hjelpe ham med å kutte sekunder.

I rulleskiløypa har de satt opp en rute som ligner løypa som skal brukes under 15-kilometeren i VM.

Iversen er ikke der bare for å fleipe, han har også en funksjon for forskerne. Han er en perfekt utøver å sammenligne Tønseth med, for de har forskjellige styrker.

Iversen er eksplosiv, og det gir ham en fordel når skirennene avgjøres med spurt. Dette er egenskaper man i stor grad er født med. Tønseth er ikke særlig eksplosiv, men er derimot som skapt for god, gammel­dags seigpining: høy fart over lang tid.

I motbakker er Tønseth regnet som en av verdens beste. Han vil derfor vite mer om hvordan han kan bruke denne styrken.

Under økta går Iversen og Tønseth én og én, for å få det mest mulig likt som på intervallstart. GPS-en ble brukt for å få helt presise tider i alle partier.

Her har vi lagt bildene av Tønseth og Iversen oppå hverandre for å kunne vise det viktigste de fant ut. Det er et halvt sekunds mellomrom mellom hvert bilde:

Etter økta er det dette Tønseth får presentert fra forskerne.

De setter seg på et møterom inne på Olympiatoppens lokaler i Granåsen og ser på video og GPS-tallene fra treningen.

– Her går du mye fortere enn Emil oppover, men så kommer Emil der, sier Kocbach og peker på skjermen.

– Det er som jeg fryktet…, sier Tønseth.

– Emil tar jo et halvsekund bare på toppen, utbryter trener Nossum.

GPS-målingene viser at Tønseth ble slått av Iversen med noen få sekunder hver gang de gikk over og ned fra bakketoppen.

– Jeg tror at akkurat dette er det du må se hva du kan gjøre noe med, sier Kocbach.

Tønseth nikker. Han synes ikke beskjeden er nedslående. Nå har han fått noe helt konkret å jobbe med.

Fjerdeplassen som motiverer

Tønseth har alltid likt å jobbe med detaljer. På spørsmål om hva han liker med langrenn, er det dette han trekker frem. Følelsen av å først presse seg, gå helt i kjelleren på trening og deretter kjenne at han utvikler seg.

– Det har alltid fascinert meg, sier han.

Men den sterke motivasjonen hans, den som andre trekker frem når de beskriver ham, kommer også fra nedturene. Han har noe ugjort.

Tønseth har hatt mye uflaks, og det har tatt fra ham mange sjanser.

Som de to gangene han på grunn av akutte skader og sykdom har blitt sendt hjem under mesterskap – uten å ha rukket å gå en eneste distanse.

En gang var det en prolaps, en annen gang var da han våknet opp midt på natta før det første rennet i Sotsji-OL, plutselig forkjølet. I fjor spolerte en hjernerystelse store deler av sesongen.

– Det er tøft når det skjer. På morgenen kan alt være bra, og så kan ting bli helt bånn i bøtta i løpet av en dag. Det svinger fort i idrett, og det kan være vanskelig, sier Tønseth.

Men han har også vært veldig nær å lykkes. Som for da han oppnådde et av karrierens høydepunkter, tremila under VM i 2015.

Da kjørte Tønseth og tre andre fra resten av feltet. Han hang på helt til oppløpet, men der parkerte de andre ham i spurten.

I dag er dette likevel et renn som motiverer Tønseth. Det forteller nemlig noe om hvor lite det siste steget han må ta egentlig er.

– Et stort steg i riktig retning

Allerede dagen etter den første økta med forskerne drar Tønseth tilbake til rulleskiløypa.

Han vil se hva han kan tjene på å roe litt ned oppover bakkene, og prøve forskjellige metoder for å skyte fart mot nedoverkjøringene.

Han blir kanskje aldri like eksplosiv som Iversen, men det finnes andre teknikker han kan bruke – selv om man kanskje må være litt inne i langrennsteknikk-terminologi for å se det for seg:

– For eksempel kan han prøve å gå over i staking litt tidligere og gå på høy frekvens, eller så kan han velge å gå i diagonal­teknikk lengre, sånn at han kan gå over i staking i et litt høyere gir, sier Sandbakk.

GPS-analysene etter den andre økta viser i alle fall en klar forbedring.

– Dette var stort steg i riktig retning, sier Kocbach.

Spørsmålet er om det er nok når han snart skal gå mot de beste i verden. Det er jo som landslagstrener Nossum sier:

– Jeg pleier å si at av de som er innenfor topp 20–30 av de beste skiløperne i verden, er alle omtrent akkurat like godt trent. Med andre ord må man ut og jakte den lille prosenten, sier treneren, før han understreker:

– Og det må gjennomsyre alt man gjør. Hvordan man spiser, hvordan man trener. Alt.

Det er også en annen ting som gjør disse tilsynelatende små endringene litt mer kompliserte. Under konkurranser er utøverne så slitne at de knapt har krefter til å tenke. Derfor må alt helst være så innøvd at det går på automatikk.

Tønseth har hatt sin måte å gå på ski, men skal nå greie å ta noen valg som ikke er helt naturlige for ham.

– Det kan hende det vil ta år å trene det inn skikkelig, medgir Sandbakk.

En lang audition

Dét hadde ikke Tønseth tid til. På dette tidspunktet var det bare tre uker til sesongstarten.

Det ville stå om VM-plass allerede da.

15 kilometer intervallstart i klassisk stil står nemlig sjelden på programmet utenom mesterskap, men det var nettopp denne distansen løperne skulle gå både under åpningshelga på Beitostølen og deretter i verdenscupstarten i finske Ruka helga etter.

Kampen om VM-plassene er knallhard i det norske lang­renns­laget. Bare fire får gå de ulike distansene.

Derfor er sesongen i forkant nærmest som en lang audition. Man må vise seg frem på distansene man vil gå i VM, og vise at man er en som kan kjempe om medaljer.

Tønseth bestemte seg. Han ville vinne en av 15-kilometerne de første helgene.

Men først besøkte han en vindtunnel.

Den usynlige kraften

Når du går på ski er det to ytre faktorer som bremser deg.

Den ene er friksjonen fra under­laget, altså snøen. Den andre er luftmotstanden. Bremsen fra snøen vet man godt hvordan man bekjemper gjennom skismøring.

Luftmotstand, eller såkalt aero­dynamikk, har langrenns­løpere tradisjonelt ikke vært særlig opptatt av. Det får vi bekreftet når vi sjekker hos et par av Tønseths lagkamerater.

– Jeg er ikke så interessert i aerodynamikk, nei, selv om det selvfølgelig ikke er sånn at jeg står oppreist i nedoverbakkene, sier Emil Iversen.

– Jeg tenker ikke så mye på aerodynamikk. Kanskje jeg har litt mer å hente der, sier Sjur Røthe.

– Vi kunne nok vært bedre på det, sier Finn-Hågen Krogh.

Tønseth har heller ikke brydd seg så mye, men det endret seg etter han fikk se analysene av hvordan han tapte tid i nedoverbakkene.

Sammen tester de ulike sittestillinger.

Her er Tønseth i vindtunnelen. Under testingen ble det blåst vind og en tynn røykstråle mot ham, og vi har lagt på farge for å få frem effekten når han setter seg ned i riktig posisjon.

– Det er jækla interessant, sier Tønseth.

Nedoverkjøringene har aldri vært hans store styrke, mest fordi han er såpass lett. Her har løpere som for eksempel Iversen fordel av mer kroppstyngde som drar dem nedover bakkene.

I vindtunnelen lærer Tønseth hvilke grep han kan ta for å kompensere.

På NTNU kikker Tønseth også nærmere på løypekartet til løypa som skal brukes under 15-kilometeren i VM i Seefeld.

Den består av til sammen 262 høydemeter. Disse bakkene skal løperne både klatre opp og kjøre ned to ganger. Med andre ord: her kan det være sekunder å hente.

– Dette med sittestilling skal jeg definitivt jobbe med, konkluderer Tønseth.

Det nærmer seg sesongstarten på Beito­stølen. Der skal han for første gang teste ut alt han har lært.

– Han er ikke blitt noe bedre!

Det er det samme gliset som dukker opp når Emil Iversen får spørsmål om han har merket noen forandring på Tønseth etter at han begynte sitt vitenskapsprosjekt.

Det er blitt midten av november, og så å si alle langrennsløpere i landet er samlet på Beitostølen. Her er det hvert år en slags generalprøve før verdenscupen starter.

Iversens kroppsspråk forteller at han tøyser, men dommen er nådeløs.

– Didrik trener mye, men når det gjelder eksplosiviteten og det der har jeg ikke merket noen ting. Det er heller det stikk motsatte, sier Iversen.

De to kameratene har som vanlig trent sammen gjennom høsten. Tønseth rister smilende på hodet når han får høre Iversens dom.

– Han sier vel det. Jeg vet ikke hva han ser, da, men føler jeg har blitt bedre på det. Jeg er i alle fall mer bevisst på de tingene jeg har lært, sier han.

– Så får vi se da, om jeg får benyttet meg av det i skirenn også.

Den første testen

Tønseth gjør alltid det samme før renn.

På Beitostølen står han opp tidlig, gjør seg klar og går ut og skraper bilen.

Så kjører han de rundt fire hundre meterne til skiarenaen.

Man kunne kanskje tro at idretts­utøvere kjenner på kroppen om de har en god eller dårlig dag i vente. Men det er ikke sånn, i alle fall ikke for Tønseth.

Det er først etter at han har gått én, kanskje to kilometer han får en anelse. Da pleier det å begynne å gjøre vondt å gå skirenn.

Men noen dager kjenner han ikke smerte, uansett hvor langt eller fort han går.

– Da føler du at fysiske lover ikke er til stede. Tyngdekraften fungerer ikke. Du bare flyr. Det er ikke mange dager man greier å overvinne den kraften, men når det skjer er det det råeste du kan oppleve som skiløper, sier Tønseth.

Han varmer opp i en liten time. Ti minutter før konkurransen begynner tar han stavene under armene og løper til startområdet. Han skal gå 15 kilometer intervallstart i klassisk stil.

På intervallstart starter de beste til slutt.

Tønseth stiller seg i klynga og venter på tur. Der er Martin Johnsrud Sundby, Johannes Høsflot Klæbo, Simen Hegstad Krüger, Emil Iversen. Løpere som vet godt hvordan det føles å vinne.

Det er grått vær og regn i lufta, og rett før start river Tønseth av seg lua. Speakeren sier navnet hans, han skyter fart ut av startområdet, og bare lua ligger igjen på bakken.

– Det har skjedd noe med ham

Tønseth vinner rennet på Beito­stølen. Han slår andremannen med 12,4 sekunder.

I målområdet blir han liggende og gispe etter luft. Han greide det.

Og nummer to i løpet? Det er Emil Iversen.

– Det ser ut som det går bra med Didrik. Hva er det han har holdt på med? Jeg er litt nysgjerrig, sier Iversen lattermildt.

Etter løpet gir de to hverandre god klem og en high five.

– Det virker som han har lært av mine gode sider, med fart over bakketoppen. Han knuser meg på slutten. Nei, nå har jeg ikke mange kort å spille på lenger. Det ser ut som det kommer til å bli en bra sesong for Didrik, sier Iversen.

Tønseth selv virker litt overrasket over at han vant med såpass god margin.

– Jeg prøvde å gjøre som vi har trent på i deler av løypa, men jeg var litt tilbake til gamle synder enkelte steder. Totalen tror jeg likevel ble bra. Det var i alle fall utrolig artig å få en sånn start på sesongen, sier han.

På Beitostølen går landslagsløperne med GPS-brikke, og det har de gjort i noen år nå. Det er Sandbakk og hans team som samler inn dataene på vegne av landslaget, slik at løperne kan få tilbakemeldinger om de vil.

Det gjør også at forskerne ser helt nøyaktig hvordan Tønseth har utviklet seg fra året før.

– Det har skjedd noe med han, altså, sier Sandbakk etter å ha kikket på analysen.

– Hvis du ser videoen fra i fjor, så tapte han tid mot de andre beste i de samme terrengtypene som han er en av de beste på i år, sier han.

Bakkene er det heller ikke mye å si på.

– Han begynner å få en ordentlig god posisjon i nedoverkjøringene, sier Elfmark.

– Han gjør det knallbra, konkluderer Kocbach.

Refleksmarkører og operasang

Tønseth har ikke hatt ambisjoner om at vitenskapsprosjektet skal gjøre ham til en sånn som vinner støtt og stadig. Han vil peile seg inn på rennene som passer hans styrker, og sette inn støtet da.

Men det aller viktigste har vært å kvalifisere seg til VM. Seieren på Beitostølen ville ikke holde alene. Tønseth måtte komme på pallen i flere renn.

Han har terpet og terpet gjennom sesongen.

Den første seieren

Det er ikke alle som får betalt for hardt arbeid. Det vet Tønseth alt om.

Han endte med å mislykkes i det viktigste uttaksrennet for hans del, intervallstarten i finske Ruka. Der ble han nummer 10, og det holder ikke i kampen om VM-plassen.

Men noen ganger lykkes man til slutt, bare på en litt annen måte enn man hadde trodd.

 Rett før jul var det verdens­cup­helg på Lillehammer.

Tønseth slo først tilbake med en andre­plass på 15-kilometeren på lørdagen, kun slått av Sjur Røthe.

Søndagen gikk de to ut først på jaktstarten, med hele verdenseliten jagende bak. Tønseth og Røthe satte avsted i et voldsomt tempo, i håp om å holde konkurrentene på god avstand.

NRKs langrennsekspert Torgeir Bjørn noterte seg spesielt én ting ved Tønseths skigåing denne dagen. Han sa følgende da Tønseth karret seg over en av bakkene:

– Tønseth har trent på bakketopper og lettpartier denne sesongen. Nå ser vi at det har gitt resultater, sa Bjørn, for Tønseth gjorde akkurat som han hadde trent på.

Han skjøt fart over toppene, og i lett­parti­ene hang han enkelt med på Røthe – en av de beste på akkurat dette.

Ingen av konkurrentene var i nærheten av å ta dem igjen. Da det gjensto et par hundre meter, innså Røthe og Tønseth at det hele måtte avgjøres med noe ingen av de er veldig glade i.

 Spurtoppgjør.

– Kanskje min største dag i langrenns­sporet. Det betydde egentlig alt, sa Tønseth etterpå.

I ettertid ser han at akkurat i dette rennet knakk han en kode.

– Jeg følte det løsnet over bakke­toppene og i lettpartiene den dagen, sier han.

Det siste målet

I slutten av januar var Tønseth tilbake på pallen to helger på rad. Da var det ikke lenger tvil.  Landslagstrener Nossum sendte ut listen over VM-uttatte løpere like etter disse rennene, og Tønseths navn sto selvsagt der.

Både Tønseth selv og forskerne mener han er blitt bedre på detaljene han har trent på.

– Det er jo ikke så lett å endre på en kropp som har sine egenskaper. Men det viser seg gang på gang at terper du lenge og godt nok, så får du til å endre nesten så mye du vil. Det har vært artig å se, sier Tønseth.

Å forbedre seg har vært det viktigste, og så kan han bare håpe at dét, sammen med form, ski og forhold, gjør at han får ut sitt beste i Seefeld.

Tønseth er en av dem som ligger best an til å få starte 15-kilometeren i VM, hans største mål, men det er først noen dager før konkurransene trenerne offentliggjør hvem som får gå. Derfor må Tønseth fortsatt vente i spenning.

Frem til da skal han fortsette å terpe.

Vitenskapen bak medaljen

«Vitenskapen bak medaljen» er en miniserie fra NRK Sport og NRK Viten hvor vi møter fire norske VM-håp. De har til felles at de bruker vitenskap for å nå målene sine om medaljer i vinterens mesterskap. Episodene kommer også som tv-dokumentarer, og er tilgjengelige i NRK TV. Episoden om Tønseth kommer torsdag.