Vil oppklare hundre år gammelt forskerjuks

Vitenskapshistoriens største svindel, har det blitt kalt – funnet som i femti år holdt arkeologer verden over for narr.

Nå – hundre år etter at det hele starta – vil Chris Stringer og hans kolleger ved Natural History Museum i London oppklare saken.

Jakten på en Missing link

Det hele starta i 1912, på ei tid da forskere leita intenst etter en Missing link – et evolusjonært bindeledd mellom aper og mennesker.

Fossiler etter tidlige mennesker hadde blitt funnet i Heidelberg i Tyskland og Cro-Magnon i Frankrike, men på De britiske øyer sleit arkeologene med å finne viktige brikker i evolusjonspuslespillet.

Før i desember 1912 – tilsynelatende.

Da annonserte paleontologen Arthur Smith Woodward og amatørarkeologen Charles Dawson at de hadde gjort et oppsiktsvekkende funn i Piltdown i Sør-England.

• Les også: Fossilfunn viser at flere menneskearter levde side om side med Homo sapiens
• Les også: Ny mennesketype oppdaget i Kina

Eoanthropus dawsoni

Basert på funn av hodeskallefragmenter, kjevebein med to tenner, og primitive steinredskaper, rekonstruerte Woodward en hodeskalle av en mann som skulle ha levd for 500.000 år siden.

Hodeskallen skal ha romma en stor hjerne som tyda på et intelligensnivå som skilte dette mennesket fra apene, mens det apelignende kjevebeinet – som hadde menneskelignende tenner – tyda på nært slektskap bakover på evolusjonslinja.

Den tidlige menneskeslektningen fikk navnet Eoanthropus dawsoni, og forskermiljøet var stort sett overbevist om at vi hadde tatt et avgjørende steg nærmere det å forstå menneskets evolusjon.

Noen skeptiske røster fantes, men flere av dem stilna etter hvert som tospannet rapporterte om flere funn som støtta opp under Dawn Man-teorien.

I 1916 døde Dawson av sepsis – etter det ble det ikke funnet flere fossiler som kunne knyttes til Piltdown-man-funnet.

• Les også: Fossil menneskefot overraskar forskarane

50.000, ikke 500.000

I tiårene som fulgte ble det funnet stadig flere fossiler av tidlige mennesker – særlig i Afrika, Kina og Indonesia.

Ingen av disse funnene tyda på at vi på noe tidspunkt har hatt stor hjerne og apelignende kjeve – tvert imot viste de at kjeven ble menneskelignende før vi utvikla større hjerne.

På slutten av førtitallet hadde varsellampene knytta til Piltdown-mannens autentisitet blinka litt for ofte og litt for kraftig, og ny dateringsteknologi gjorde det mulig å med større sikkerhet fastslå fossilers alder.

Fluortester ved Natural History Museum tyda på at beinrestene bare var 50.000 år gamle, noe flere tester i årene som fulgte bekrefta.

Halvt menneske, halvt orangutang

Alderen på fossilet var ikke det eneste som viste at Piltdown-mannen ikke var den noen hadde utgitt ham for å være.

Videre undersøkelser avslørte at hodeskallen kom fra et menneske, mens kjevebeinet kom fra en orangutang.

I tillegg hadde noen tatt seg bryet med å file ned tennene så de skulle bli mer menneskelignende, og å gi beina flekker som skulle passe til jorda de ble funnet i.

I november 1953 offentliggjorde Natural History Museum sannheten – Piltdown-mannen var offisielt stempla som falsk etter å ha ført verden bak lyset i drøyt 40 år.

Sherlock Holmes' far mistenkt

To spørsmål gjenstår fortsatt. Hvem? Og Hvorfor?

Ifølge Huffington Post har tolv personer blitt anklaga for jukset, Natural History Museum lister opp de fem hovedmistenkte:

• Charles Dawson (1864-1926): Amatørarkeologen som fant fossilene er en naturlig mistenkt. Det taler ikke til hans fordel at også andre funn han har gjort i ettertid er blitt avslørt som falske, og at Piltdown-funnene plutselig stoppa da han døde.
• Arthur Smith Woodward (1864-1944): Geologiansvarlig på NHM, og mannen som offentliggjorde Piltdown-funnene. Var i utgangspunktet mest kjent for sitt arbeid med fiskefossiler, og skal ikke ha vært noen autoritet på menneskelige levninger.
• Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955): En ung jesuittprest som hjalp Dawson med utgravningene fra 1912. Chardin var mannen som i 1914 fant hjørnetanna som var med på å sementere Piltdown-mannens autentisitet.
• Martin Hinton (1883–1961): Hinton var Woodwards kollega på NHM, som zoologi-ansvarlig. 17 år etter hans død fant noen en gammel kiste i loftet over kontoret han disponerte. Kista – som viste seg å være Hintons – inneholdt bein og tenner som var blitt tukla med på samme måte som Piltdown-materialet. Mange spør seg om han undersøkte mysteriet eller var den som hadde iscenesatt det.
• Arthur Conan Doyle (1859–1930): Sherlock Holmes' far bodde i nærheten av Piltdown, og kjente Dawson. Conan Doyle var medlem av en arkeologiforening, og skrev om tidlige mennesker i The Lost World. Det gikk hardnakka rykka om at han sto bak lureriet for å hevne seg på vitenskapsmiljøet som gjorde narr av hans lidenskap for spiritualisme.
  

Ambisjoner eller hevn?

Nå – hundre år etter at Piltdown-mannen ble kjent – synes Chris Stringer det er på tide å oppklare denne saken en gang for alle.

– Personlig lurer jeg veldig på om iscenesettelsen var drevet av vitenskapelige ambisjoner, eller om den var et resultat av hevnmotiver, skriver Stringer i denne ukes Nature.

Han og kollegene ved NHM skal nå teste fossilene med moderne metoder for å forhåpentligvis komme til bunns i mysteriet.

Stringer tror Piltdown-lureriet har gjort forskere mer skeptiske til funn av tidlige mennesker, men han påpeker også at saken viser at vitenskapen avslører løgner – selv om det tar tid.

– Uansett hvem som var ansvarlig er Piltdown-tilfellet en evigvarende påminner for forskere – hvis noe virker for godt til å være sant, så er det kanskje akkurat det.