Forskere fra Naturhistorisk Institutt i Reykjavik har fulgt utviklingen siden Surtsey kom opp av havet for snart 40 år siden. De gikk ut i fra teoretiske modeller om hvordan levende organismer ville følge på hverandre etter et visst system, og trinnvis bli mer og mer mangfoldig. At det var nødvendig med et dekke av lav og moser før andre vekster så smått kunne slå rot. På Surtsey blir modellen prøvd ut i virkeligheten for aller første gang, med helt andre resultater enn på papiret.
Fuglene styrer
Det som har overrasket de islandske forskerne mest, er fuglenes rolle i utviklinga på øya. Bortsett fra bakterier i luft og vann, var fuglene de første levende vesener som kom til Surtsey. De første fuglene ble observert allerede en uke etter utbruddet. Øya ble også tidlig tatt i bruk som rasteplass for trekkfugler. Den første våren i øyas liv, i april 1964, tok en flokk rødvingetroster en hvil på de svarte lavamassene.
Men det er den store måkekolonien som ble dannet i 1986, som har vært den virkelige motoren i utviklinga av livet på øya. Det er fuglenes etterlatenskaper som gjødsler bakken og gjør den grønn og frodig, som igjen gjør at flere insektarter også har søkt seg til Surtsey.
Gressetere
Så frodig har øya blitt at den nå også kan holde liv i grågåsa, som lever utelukkende av gress. Det første hekkende grågåsparet ble observert sist sommer, og dette regnes som en ny milepæl i øyas utvikling.
Den menneskelige påvirkningen på Surtsey holdes på et lavest mulig nivå. Bare noen svært få forskere slipper til på øya. De bor i en enkel hytte uten vann og strøm og gjør sine observasjoner med enkelt utstyr. Det er ren registrering som foregår, ingen form for eksperimenter er tillatt.
Sigurdur H Magnusson
- Det er samspillet mellom planter og fugler som er interessant her, hvordan de gjensidig påvirker hverandre. Dette kommer vi til å fortsette å følge med på så lenge det er mulig, sier Sigurdur H Magnusson, som er botaniker ved Naturhistorisk Institutt i Reykjavik. Registrering av insektarter er også en viktig del av arbeidet, stadig flere arter finner levemuligheter i de gressbevokste slettene på Surtsey.
På havets bunn
Forskerne tror det biologiske mangfoldet kommer til å øke, i hvert fall i femti år framover. Men før eller siden kommer utviklinga til å snu. Øya spises langsomt opp av naturkreftene. Av bølgeslagene mot land, av vind og regn som tærer på øya – hele tida. Havet har allerede tatt tilbake en tredel av det som var den opprinnelige Surtsey, og utviklingen går bare en vei. Til slutt kommer bare den harde kjernen til å stå igjen. Da vil øya være en loddrett klippe der fugler som havsuler og havhester finner beskyttede boplasser, men der plantelivet begrenses til noen ytterste få gressarter på toppen av klippen. Og til slutt vil også klippen forsvinne og slutte seg til rekken av sluknede vulkaner på nordatlanterens bunn.
Av Kirsti Moe.
Schrödingers Katt, NRK1 30.januar 2003, kl.19:30