Treningshormon kan være en myte

Da forskere fant treningshormonet irisin, tentes håpet om en pille for vekttap uten trening. Men nå mener norske forskere at vidunderhormonet bare var en målefeil.

Illustrasjonsfoto

– Det er temmelig sikkert at det ikke er irisin som står bak de positive effektene ved trening, sier professor Christian A. Drevon.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / SCANPIX

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Forskning.no byline» i nytt vindu

Svette

Det ser ut til at du må svette for å få effektene av trening. Men forskerne er ikke enige.

Foto: colourbox.com

Én ting vet vi:

Nesten uansett hva du gjør av fysisk aktivitet, så er det gunstig for nesten alle typer helse. Inkludert regulering av vekta. Forskning har for eksempel vist at forbrenning i kroppen fortsetter å være forhøyet i flere timer etter en hard treningsøkt.

Men hvorfor? Hva er det som skjer i kroppen når man er i aktivitet?

Signalmolekyler

Helt siden den fantastiske effekten av aktivitet ble oppdaget, har forskerne lett etter såkalte signalmolekyler – stoffer som en del av kroppen kan sende ut som informasjon og instruksjoner til andre deler.

Hva om man kunne finne signalmolekyler som kroppen lager under fysisk aktivitet, og som så bringer fram alle de positive treningseffektene i resten av kroppen?

Det var akkurat det Pontus Boström, Bruce Spiegelman og kollegaene deres fra Harvard Medical School mente de hadde gjort for tre år siden.

Mulig treningspille

Boström og co hadde fått resultater som tydet på at muskler som er i bruk, skiller ut et nytt hormon – irisin. Resultatene, som ble publisert i tidsskriftet Nature i 2012, var fra mus. Men teamet hadde også gjort målinger som påviste irisin i mennesker.

Dette hormonet ble spredt i kroppen og begynte å virke på fettcellene. Forskerne mente stoffet fikk hvite fettceller til å oppføre seg mer som brune fettceller. Det betyr at de begynner å forbrenne fett i stedet for å lagre det.

Nyheten florerte snart både blant forskere og i massemedier over hele verden. For om man virkelig hadde funnet treningshormonet, blinket også mulighetene for en treningspille i det fjerne.

Kanskje kunne irisin i pilleform gi de samme gode effektene som trening – ikke minst bedre kontroll av vekta – uten alt peset? Her lå det lovnader om både penger og nye behandlingsformer.

Fikk ikke samme resultat

I kjølvannet av studien fra 2012 har det dukket opp nesten 200 forskningsartikler om irisin.

Men ikke alle forskere har vært like overbevist om at det nyoppdagede hormonet er svaret på de viktige spørsmålene rundt effekten av fysisk aktivitet.

– Vi jobber i samme feltet og hadde materiale som gjorde at vi kunne etterprøve konklusjonene til Boström og medarbeiderne, sier professor Christian A. Drevon fra Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo.

Men de fikk ikke de samme resultatene som Boström hadde fått.

Og det var ikke bare dette som skurret for Drevon og kollegaene hans.

– Jeg snakket med forskere som har jobbet med brunt fettvev i en menneskealder, og de mente bestemt at fysisk aktivitet ikke fører til at hvite fettceller begynner å oppføre seg som brune fettceller.

Mutasjon hos mennesker

I tillegg er det kjent at genet som er knyttet til produksjon av irisin, er annerledes i mennesker enn i mus. Menneskets versjon av genet er mutert – endret – slik at det virker mye dårligere enn musenes. Antageligvis er menneskekroppen bare i stand til å lage irisin i svært små mengder.

Under et forskerseminar i Düsseldorf sent i 2012 kom nok et hint om at Harvard-forskerne kanskje hadde tatt feil:

En tysk doktorgradsstudent presenterte forskning på cellekulturer som heller ikke viste de samme resultatene som Boström.

– I løpet av et par dager bestemte vi oss for å starte et samarbeid for å kontrollere resultatene til Boström. Nå kunne vi kombinere de norske dataene med datasettene til de tyske forskerne, sier Drevon.

Gruppa av forskere fra Norge og Tyskland bestemte seg for å undersøke noe som ingen hadde sett særlig nøye på tidligere: Hvor nøyaktige er egentlig metodene som brukes til å måle mengden irisin i blodet? Virker de som de skal?

Fant feil proteiner

Både Boströms gruppe og mange av de andre forskerne som har målt irisin i blodet, har brukt det spesielle måleverktøyet Elisa, markedsført av ulike bioteknologifirmaer.

Men nå ville Drevon og co sette det på prøve. De sammenlignet fire ulike Elisa-tester med målinger gjort med målemetodene Western blotting og massespektrometri. Dette er mye mer tidkrevende metoder, men også mer pålitelige.

Resultatene viser nå at Elisa-testene faktisk fanget opp svært lite irisin, men derimot reagerte på en hel rekke andre – og i denne sammenhengen uinteressante – proteiner.

Dermed kan man altså få høye utslag på irisin, selv i prøver som ikke inneholder hormonet i det hele tatt.

– Metoden er ikke brukbar

– Metodene som hittil har vært benyttet til måling av irisin i blodet, er ikke brukbare, sier Drevon.

Han og kollegene argumenterer nå for at alle resultater som er kommet fram ved bruk av måleredskapet Elisa, er av liten verdi.

Men hva betyr dette for hormonets rolle i mennesker, og mulighetene for en framtidig treningspille?

Mener det er en myte

Drevon og co brukte også Western blotting og massespektrometri for å lete etter irisin i blodet til mennesker og noen andre dyr.

Det ga sprikende resultater. Mens massespektrometri viste at det fantes irisin i blodet, fikk forskerne ingen utslag når de undersøkte blodprøvene med Western blot. Selv ikke hos hester som hadde vært igjennom en ekstrem treningsøkt.

Dette må bety at hormonet bare finnes i ørsmå mengder hos disse artene. Altfor små til at det er sannsynlig at de spiller noen viktig rolle i menneskekroppen, skriver forskerne i en forskningsartikkel som nå er publisert i Scientific Reports.

De mener resultatene viser at treningshormonet bare er en myte.

– Det er temmelig sikkert at det ikke er irisin som står bak de positive effektene ved trening, sier Drevon.

Kritisk til å sammenligne

Professoren fra UiO mener gruppa hans har en svært sterk sak. Men det er ikke nødvendigvis alle enige i.

Boström selv er kritisk til å sammenligne resultatene fra Western blotting med Elisa, blant annet fordi de to målemetodene har ulik følsomhet.

Og når det gjelder irisins rolle i mennesker, er forskeren slett ikke overbevist av de nye resultatene.

– Overbevist om at irisin spiller en viktig rolle

– Det er veldig viktig å påpeke at de faktisk identifiserte irisin med massespektrometri, skriver han til forskning.no, og henviser til et tidligere funn som antydet at det er en økning av irisin i blodet etter trening hos mennesker.

– Oppsummert er irisin funnet med Western blotting, Elisa, og massespektrometri i en rekke ulike studier, hvilket taler sterkt for at irisin produseres og skilles ut i mennesker.

Professor Bruce Spiegelman fra Harvard Medical School, som ledet studien fra 2012, stemmer i:

– Dette spørsmålet har allerede blitt besvart av resultatene til Francesco S. Celi, som fant irisin i menneskeblod med massespetrometri, skriver han i en epost til forskning.no.

Boström konkluderer:

– Vi og mange andre er overbevist om at irisin spiller en viktig rolle hos mennesker.