Søtpoteten fulgte Kon-Tikis kurs

Franske forskere har klart å trenge gjennom det genetiske virvaret etter spredningen av søtpoteten i moderne tid. Slik har de kunnet se gamle mønstere som viser hvordan den søtlige rotgrønnsaken har spredd seg fra sin opprinnelse i Amerika.

Tre spredninger

Deres funn styrker den såkalte tredelings-hypotesen: Søtpoteten fulgte tre ruter fra Amerika ut i verden. De tre rutene er oppkalt etter navnene som søtpoteten har fått underveis.

Den første, og mest omstridte kalles Kumara-linjen, etter Quechua-indianernes navn på søtpoteten. Kumara-linjen fulgte samme kurs som Kon-Tiki-ferden, fra Peru og Ecuador til Polynesia. Dette skjedde før europeerne kom, trolig rundt 1100-tallet.

Så kom Camote-linjen. Den refererer til det spansk-meksikanske navnet på søtpoteten. Camote-linjen fulgte spanske gallioner på tidlig 1500-tall fra Mellom-Amerika til Filippinene, og derfra videre til Kina, Japan og Ny-Guinea.

Den tredje og siste Batata-linjen gikk med portugisiske handelsskip fra Karibia og Sentral-Amerika og østover Atlanterhavet via Afrika til Indonesia.

Genblanding

I århundrene som fulgte, spredte sjøfarere søtpoteten videre ut over Oseania, øyene i Stillehavet. Spredningen var spesielt stor i forrige århundre. Gener fra de opprinnelige tre linjene ble blandet, og gjorde det vanskelig å skille dem fra hverandre.

Men de franske forskerne brukte blant annet gamle eksemplarer fra herbarier. Da de ble samlet, var ikke sammenblandingen av gener på grunn av spredning kommet så langt.

De eldste eksemplarene stammet helt fra 1600-tallet, og noen av dem var trolig enda eldre, fra tida før europeerne kom.

Nordlig og sørlig genpool

Disse gamle prøvene ga en mye tydeligere fordeling av genene. Forskerne snakker om to genansamlinger, eller genpooler.

Den nordlige genpoolen skyldes Camote- og Batata-linjene til de europeiske sjøfarerne fra 1500-tallet og utover. Disse genene kom fra Mellom-Amerika. Den sørlige genpoolen skyldes Kumara-linjen, altså den eldre, før-europeiske spredningen som fulgte samme kurs som Kon-Tiki. Den kom fra området Peru - Ecuador.

Flytende frøkapsler

Hvordan gjorde søtpoteten denne reisen? Den kan ha klart overfarten på egenhånd, uten hjelp av mennesker.

Simuleringer fra 2007 viser at flytende frøkapsler kunne krysse fra Peru - Ecuador til Polynesia så raskt som på rundt tre måneder.

Støtter Heyerdahl

På den andre siden ble søtpoteten mest dyrket høyere opp i Andesfjellene. Dermed er det mindre trolig at frøene klarte å komme seg ut i havet på egen hånd.

De nye genresultatene gir derfor litt mer troverdighet til Thor Heyerdahls teorier.

Det han forsøkte å bevise med Kon-Tiki-ferden, var at folk fra Sør-Amerika hadde fulgt vinden og havstrømmene vestover til Polynesia.

Noen få fra Amerika

Seinere genanalyser har riktignok vist det motsatte: De fleste polynesere kom fra Sørøst-Asia.

Men nyere genanalyser, blant annet av den kjente norske immunologen Erik Thorsby, viser at noen kan ha kommet fra Amerika også.

Genanalyser av 21 innbyggere på Påskeøya viste at to av dem bar gener som er vanlige hos amerikanske indianere, men som knapt finnes i andre befolkningsgrupper.

Tur-retur

Omtrent samtidig fant andre forskere det de tror er polynesiske hodeskaller i Chile. Har trafikken gått begge veier?

Ja, tyder gamle klimadata på. Rundt år 1000 kan det ha vært en langvarig forstyrrelse i luft- og havstrømmene, av den typen som i dag kalles El Niño.

Selv om Heyerdahl hadde rett i at vindene normalt blåser fra Sør-Amerika og vestover mot Polynesia, kan den forlengede El Niño ha gitt vinder som blåste motsatt vei.

Dermed fikk de sjødyktige polyneserne medvind inn mot Sør-Amerika. Det kan altså ha vært polynesere på besøk i Sør-Amerika som tok med seg søtpoteten på returreisen.

Usikre navnespor

Men det Quechuaindianske navnet på søtpoteten kan heller tyde på at det faktisk var sør-amerikanere som la ut på ferd vestover.

Fra kumara, cumar eller cumal er ikke endringen stor til det polynesiske kuumala.

På den andre siden peker de franske forskerne på at navnsettingen ikke alltid følger genene, men også ytre kjennetegn, for eksempel farge.

Disse ytre kjennetegnene kan finnes i varianter med forskjellig genetisk bakgrunn. Derfor kan navnene virke forvirrende når de genetiske slektskapslinjene skal tegnes opp.

Vanskelig å tidfeste

Usikkerhetsmomentene er altså fortsatt mange når kartet skal tegnes over hvordan søtpoteter og særlig mennesker har spredd seg ut over kloden.

– Det er vanskelig å tidfeste når genene er spredd fra Sør-Amerika til Polynesia. Over så korte tidsrom gir ikke genstudier entydige svar, sier Gro Bjørnstad. Hun er populasjonsgenetiker ved Universitetet i Oslo.

– Genene fra Sør-Amerika kan komme fra før europeerne kom til Sør-Amerika, men de kan også skyldes peruviansk slavehandel, påpeker Bjørnstad.

Flere skip fra Peru, og visstnok et spansk, dro til Påskeøya på 1860-tallet, og tok polynesere med tilbake til Peru.

Peruvianerne kan ha etterlatt seg genetiske spor mens de var på Påskeøya.

– Slavehandelen viser kontakt mellom Påskeøya og Sør-Amerika uavhengig av europeere, og at en slik kontakt også kan ha vært etablert før europeerne var i området, sier Bjørnstad.

– Heyerdahl kan ha et poeng, men det er vanskelig å skille om det var polynesere som dro østover og så tilbake, eller sør-amerikanere som dro vestover, konkluderer Bjørnstad.

Referanser:

Caroline Roullier et.al: Historical collections reveal patterns of diffusion of sweet potato in Oceania obscured by modern plant movements and recombination, Proceedings of the National Academy of Sciences, 5. februar 2013, vol. 110 no.6, doi: 10.1073/pnas.1211049110

Alvaro Montenegro et.al: Modeling the prehistoric arrival of the sweet potato in Polynesia, Journal of Archaeological Science, 2007

Erik Thorsby et.al: Further evidence of an Amerindian contribution to the Polynesian gene pool on Easter Island. Tissue Antigens, 2009, doi: 10.1111/j.1399-0039.2009.01233.x

Beyond Kon-Tiki: Did Polynesians Sail to South America? Newsfocus, Science, juni 2010