Kanskje kan vi takke en klumsete kokk, en fengslet munk og Napoleon for fyrverkeriet

Kokken, som sto ved gryten denne dagen, var nesten ferdig med middagen. Men den deilige retten mangla smaken av salt.

Hun strakte seg over kjelen for å få tak i skåla med salpeter, og ved et uhell datt den ned i kullet under gryta. Da begynte det å gnistre, sprake og smelle noe voldsomt fra ildstedet.

Kokken hyla av redsel, og hadde ingen anelse om hva hun hadde oppdaget.

Om det var akkurat sånn det gikk for seg i Kina for 2000 år siden, er vanskelig å vite. Men vi vet at kineserne var blant de første i verden som laga fyrverkeri.

Og skal man fortelle historien om fyrverkeri-oppfinnelsen er man nødt til å begynne med svartkruttet. For, som mange vet, er det hovedingrediensen i de vakre himmelblomstene.

Selv om historien om den uheldige kokken har blitt avfeid som en myte, er det likevel ikke helt utenkelig at hun kunne ha vært den første som fikk nærkontakt med svartkruttets intense effekt. Fordi alle ingrediensene i svartkruttet var mulig å finne i datidens kjøkken. Trekull til oppvarming, svovel til desinfisering og salpeter, som ble brukt som smakstilsetning og for å hindre at kjøttet råtna.

Det er likevel andre som mener at svartkruttet først tok form en del år senere, da kineserne prøvde å lage en drikk som kunne gi evig liv.

En dødelig slurk med gnist

I det gamle Kina leita mange etter livseliksir, altså den mystiske trylledrikken som kunne gjøre folk udødelig.

Datidens kjemikere, alkymistene, brukte det de hadde for hånden når de eksperimenterte. Det kunne være honning, svovel, salpeter, biovoks og oljer. Denne salige blandingen kokte de, slik at livseliksiren skulle bli så konsentrert som mulig.

Av og til var det en litt sløv alkymist som skulle passe på gryta, noe som resulterte i at miksturen tørrkokte, og en hissig ild steg til værs.

Mange tolka dette som at de var på sporet av en virkningsfull drikk.

Men dersom du fulgte med i kjemitimen, vet du kanskje at hvis man bytter ut noen av disse ingrediensene, så er man ikke veldig langt unna svartkruttet.

Nå skal det sies at mange av trylledrikkene de laga, som de trodde ville forlenge livet, hadde motsatt effekt. Det finnes flere eksempler på keisere som døde etter å ha tatt seg en slurk av drikken, som av og til inneholdt en skvett kvikksølv.

Det er lite tvil om at kineserne var på sporet av noe, men skikkelig på villspor når det gjaldt å forlenge livet.

Glitrende trussel

Kanskje skjønte kineserne hva de hadde oppdaga gjennom å tørrkoke miksturen. Flere beretninger skal i alle fall ha det til at de begynte å bruke effekten aktivt.

De tok fram hule bambusrør og fylte dem med salpeter, kull og svovel. Deretter kasta de dem på bålet.

Så dansa de seg inn i det nye året, helt sikre på at de voldsomme smellene skulle skremme bort onde ånder og andre usynlige fiender.

Så man kan på mange måter si at det første fyrverkeriet ble født på denne måten, en gang mellom år 700 og 900.

Men det tok ikke lang tid før de også skjønte at oppfinnelsen kunne brukes til noe mer enn bare fest.

I rundt år 1000 ble bambusrørene bytta ut med papirrør. Disse ble festa til piler og sendt til værs i håp om at de skulle regne ned over fienden. Det finnes også fortellinger om at de festa papirrørene til rotter, som de brukte i krigføring.

Men svartkruttet de brukte på denne tiden er ganske langt unna de vakre kunstverkene vi i dag betegner som fyrverkeri.

Den utviklinga starta nok ikke for alvor før kunnskapen nådde Europa.

I fengsel med et smell

Hvordan denne kunnskapen kom til Europa, vet vi ikke helt, men mange hevder araberne tok den med seg.

Men vi vet at en av de første som gjennomførte gjennomtenkte eksperimenter med krutt, var munken Roger Bacon.

Han var en vitenskapsmann som brukte rene stoffer, og som gjorde systematiske forsøk med ulike blandingsforhold på midten av 1200-tallet.

Etter en stund oppdaget han et blandingsforhold som virkelig funka. Problemet var at kirkas folk likte dette heller dårlig. De mente det bare var Gud som kunne lage torden og lyn, så da kasta de like godt munken i fengsel. Men det finnes også andre forklaringer på hvorfor Bacon ble satt bak lås og slå.

Der ble han sittende i ti år, men vitenskapsmannen i mannen tok ikke pause. I fengselet skrev han ned sine oppskrifter i koder. Han ville ikke at den eksplosive kunnskapen skulle havne i feil hender.

Etter hvert begynte ivrige menn å spekulere i hvordan dette kunne bli noe mer enn svartkrutt.

Kunne det bli vakkert?

Glødende beundring

På 1400-tallet ble den mykere siden av kruttet – fyrverkeriet – stadig mer populært. Først og fremst for å feire militære seire, men også for å begeistre folk både i offentlige og religiøse seremonier.

I England ble fyrverkeri-ekspertene kjent som brannmestere. De hadde en gjeng med assistenter, som ble kalt «grønne menn». Dette navnet fikk de fordi de hadde hatter av grønt løv som skulle beskytte hodet mot gnister. Jobben deres var å underholde publikum med vitser og ablegøyer mens de forberedte showene.

Selv om de hadde hattene på, var det mange grønne menn som døde eller fikk skader under oppvisningene.

På midten av 1400-tallet ble de første fyrverkeri-showene i Europa skapt, og ofte av Paven. Han drev sitt eget fyrverkerilaboratorium helt fram til moderne tid.

Men den gangen var et show mer ei teaterforestilling med lyd og lys, og den kunne pågå i mange timer. Forestillingene handlet alltid om kampen mellom det gode og et onde, hvor de onde dragene ofte ble brent opp.

Som du skjønner er dette showet et godt stykke unna åpningsseremonien under OL i Beijing.

Så gikk det enda noen hundre år før nordmenn fikk se sitt første fyrverkeri. Det skjedde først i Bergen da kong Christian IV returnerte fra sin reise i Nord-Norge den 25. juni 1599.

Beretningen forteller at det ble skutt opp fyrverkeri fra skipet hans. En mann ble så forbrent at han ble delvis blind, og en annen fikk ladestokken gjennom magen og døde. Men festen fortsatte likevel. Litt svinn måtte man vel bare regne med.

Det er liten tvil om at mange måtte bøte med livet for at andre skulle få se ting eksplodere i lufta. De mer spektakulære fyrverkeriene i farger kom ikke før på starten av 1800-tallet.

Himmelblomster i alskens farger

Nå kunne fyrverkerikunstnerne over hele Europa gå på pyrotekniske skoler for å lære seg mer. Italia var best i klassen, og ble kjent for sine forseggjorte og fargerike show.

Ifølge Gunnar Berntzen, som er fyrverkeridesigner, kan vi takke selveste Napoleon og tre andre franske pionerer, for at fyrverkeriet ble et fargesprakende skue.

De fant nemlig ut at ulike salter kunne skape forskjellige farger.

Så på mange måter kan vi takke en klønete kokk, en uoppmerksom alkymist, en munk og Napoleon for at vi får se de fargesprakende gnistene på himmelen.

Riktig godt nyttår!