NRK Meny
Normal

Sir Arthur ved paradisets fontener

Få måneder før han døde, la Arthur C. Clarke fram sine tre største ønsker; at det måtte bli fred på Sri Lanka, at verden måtte bruke bare rene energikilder, og at E.T. skulle slå på tråden.

Arthur C. Clarke
Foto: NRK

Arthur C. Clarke sin egen jordiske Odyssé er ved veis ende. 19. mars tok han farvel med denne verden. Men tankene og bøkene hans lever videre, der reisene har flukt både i tid og rom. Mest kjent er nok "2001 – A Space Odyssey". Boka som ble filmatisert, og som sikret både Clarke og regissøren Stanley Kubrick nominasjon til Oscar i 1968 for beste manus.

Humanist, miljøforkjemper og drømmer

Arthur C. Clarkes verden kjente ingen grenser. Han vandret mellom fjerne fortidsår, ut til galakser og ei framtid vi knapt kan ane. Men han var også høyst til stede i vår egen verden, som forsker, miljøforkjemper og humanist. For dette ble Clarke adlet i 1998, og på 90-årsdagen, den 16. desember 2007, la han fram sine tre største ønsker: At det måtte bli fred på Sri Lanka, at verden måtte bruke bare rene energikilder, og at E.T. skulle slå på tråden.

Clarke-banen

Clarkes skisse for satellitter i bane rundt jorda.

Foto: Faksimile

Clarke var utdannet fysiker med doktorgrad fra Kings College i London, og mest kjent fra de tidlige år er artikkelen "Extra-terrestrial Relays" som ble publiserte i 1945 i tidsskriftet "Wireless World". Her påviste han, tolv år før den første Sputnik, at det var mulig å sende radio- og TV-signaler til hele verden via tre satellitter, posisjonert i 36.000 kilometers høyde. Området blir nå omtalet som Clarke-banen, og i dag svever det flere hundre satellitter her.

Fra sci-fi til virkelighet

Bokomslag
Foto: Sverre Krüger / NRK

Det er også opp hit han retter blikket i romanen "Fountains of Paradise", hvor han kobler en eldgammel mytisk historie opp mot to majestetiske fjell i Sri Lanka og et gigantisk teknologisk prosjekt. Da boken kom ut i 1978, ble den omtalt som ren science-fiction. I dag diskuteres "Fountains of Paradise" seriøst som grunnlag for teknologiske framstøt innenfor ingeniørfag og romfartsvitenskap.

I tillegg bærer den i seg metaforiske elementer om koblingen mellom fortid og framtid, om menneskets flukt fra sin skjebne og om den paradisiske naturtilstand.

Handlingen er lagt til året 2142, og hovedpersonen Vannevar Morgan har satt seg fore å gjennomføre den største ingeniørbedrift som verden noen gang hadde sett. Tidligere hadde Morgan konstruert ei bro over Gibraltar, og nå ville han bygge en heis som kunne frakte mennesker og utstyr fra bakkenivå og opp til en satellitt i 36.000 km høyde. Der oppe ville satellitten kunne følge Jordas rotasjon på 24 timer i døgnet, og dermed ha sin posisjon over et fast geografisk punkt på kloden.

Morgan var derfor kommet til Taprobane (et gammelt navn på Sri Lanka) fordi bare her kunne en slik heis starte. Her var nemlig det område på Jorda med sterkest gravitasjonskraft – og det hellige fjellet Sri Kanda var det perfekte startsted.

Paradisets fontener

Arthur C. Clarke identifiserer i boka både landet og det hellige fjellet som i dag er kjent under navnet Adams Peak. Et annet fjell som har en viktig plass i "Fountains of Paradise", er Sigiriya (i boken under navnet ’Yakkagala’). Det er ved dette fjellet at paradisets fontener ligger, i et storslått hageanlegg fra 700-tallet som i dag regnes for å være et av Asias eldste og fineste. Her er flere bassenger og et imponerende hydraulisk system, som bl.a. sender vann inn i disse fontenene.

Arthur C. Clarke

Den russiske kosmonatuen Alexy Leonov æret Clarke på hans 90-årsdag, 16. desember 2007.

Foto: Eranga Jayawardena / AP

Det var nettopp Sigiriya og paradisets fontener, vi hadde avtalt å samtale om, da jeg, for noen år siden, skulle møte Arthur C. Clarke i hans hjem i Barnes Place, Colombo. Men etter et par innledende runder om dette mytiske fjellet legger han i vei om romheisen, for etter at "Fountains of Paradise" kom ut i 1978, hadde de merkeligste ting skjedd.

Ideen bak romheisen

Ideen til denne heisen hadde han funnet hos andre, slår han fast.

- Det startet som nesten alt annet, med Tsiolkovsky, sier Clarke og forteller om den russiske forskeren Konstantin Tsiolkovsky som i 1895, etter møte med Paris og Eiffeltårnet, lanserte idéen om et tårn opp til himmelen. Ikke for å forsyne satellitter med utstyr, men for at menneskene kunne unnslippe Jordas gravitasjonsfelt og reise videre ut i Kosmos.

Tsiolkovsky skriver om dette i boken "Dagdrømmer om himmel og jord", og idéen hans har åpenbart levd videre i Russland. I 1960 dukker den opp igjen i en artikkel skrevet av ingeniøren Y.N. Artsutanov som beskriver en "himmelheis" som kunne løfte 12000 tonn opp til en synkron satellittbane.

En annen som følger opp Tsiolkovskys idé, er den russiske kosmonauten Alexei Leonov som i 1965 ble den første ute i det frie rommet. I 1967 presenterer han en samling malerier under tittelen "Stjernene venter på oss". Han hadde selv malt flere av dem bl.a. et som viser en romheis med påskriften: "… satellitten vil, så å si, stå i ro i et bestemt punkt på himmelen. Dersom en kabel blir senket ned fra satellitten til jorda, vil vi ha en kabelvei, og langs denne kan det bygges, en "Jord-Sputnik-Jord"- heis for passasjerer og annen transport."

(artikkelen fortsetter under bildet)

Romheis

Romheisen slik en kunstner har sett den for seg.

Foto: PAT RAWLING / AFP

Løsningen

Under en konferanse om fredelig bruk av verdensrommet i Wien 1968, møtte Arthur C. Clarke denne russiske kosmonauten, som overrakte ham ei bok med kopier av denne malerisamlingen. Romheisen så likevel ut til å måtte forbli et rent teoretisk prosjekt, for mange problemer stod uløst; atmosfærisk turbulens, ozonødeleggelse, stråling. Dessuten og kanskje aller viktigst; det fantes ikke noe kjent materiale som var så sterkt at det tålte den kolossale vekten av en slik heis.

Men det skulle finne sin løsning, uten at Clarke selv var klar over det. For samme året som Leonov og Clarke møttes, i 1968, bygges en kolossal kuppel i glass og stål til Verdensutstillingen i Montreal. Konstruktør er den visjonære arkitekten Buckminster Fuller. En av de som besøkte bygningen, var kjemikeren Harry Kroto fra England. Han var på jakt etter sterke molekylstrukturer. En annen var Richard Smalley fra USA. Han arbeidet med å finne ut hvordan karbonmolekylet C60 var bygd opp. Inspirert av Buckminister Fullers kuppel, fant de sammen fram til den høyst spesielle strukturen - 12 femkanter og 20 sekskanter – det såkalte "fotballmolekylet", som fikk navnet sitt fordi det er bygd opp på samme måte som en fotball er sydd sammen.

Med fotball som mal

De fant ut at dersom flere slike molekyler ble bygd sammen, fikk de en lang syltynn tråd, 100 ganger sterkere enn stål. Såkalte nanorør som fikk navnet "fulleriner" etter Buckminster Fuller.

Harry Kroto og Richard Smalley fikk i 1996 Nobelprisen i kjemi for denne oppdagelsen. For å bevise styrken i materialet brukte Richard Smalley nettopp Arthur C. Clarkes romheis som eksempel. Smalleys beregninger påviste at ved bruk av et slikt karbonmateriale ville det være mulig å bygge en romheis lik den som er beskrevet i "Fountains of Paradise". Med stor entusiasme forteller sir Arthur meg om disse "fullerinene" og "bucky-ballene" som molekylene er kalt.

- I denne historien finnes et annet fantastisk sammentreff, legger sir Arthur til.

- I 1978 leste jeg inn hele "Fountains of Paradise" på en av disse LP-platene som var vanlige den gang. Han som skrev teksten og laget et svært bildet på coveret av romheisen , var nettopp Buckminster Fuller.

Mange år etter Fullers død, og inspirert av hans arkitektur, skulle altså forskerne finne dette materialet og navngi det til hans ære. Samtidig som de altså viste at det virkelig er mulig å bygge en romheis ved paradisets fontener.

SE: Mannen bak romheisen

Arthur C. Clarke på likstrå

Arthur C. Clarke lå på likstår i sitt eget hjem i Colombo på Sri Lanka under begravelsen 19. mars 2008.

Foto: STR/SRI LANKA / REUTERS