Satellitt vil kræsje med jorda

USA har mistet kontrollen på en av sine spionsatellitter. Om få uker vil den treffe jorda.

Jorda
Foto: Michael Benson / AFP

I løpet av februar eller mars vil en amerikansk spionsatellitt komme inn i jordas atmosfære. Satellitten er ute av kontroll og vil trolig kræsje i jordoverflata. Det er ennå ikke kjent hvor satellitten vil treffe jorden.

Usikkert hvor den treffer

Ifølge Gordon Johndroe som er talsmann for Det Nasjonale Sikkerhetsråd følger amerikanske myndigheter saken nøye og vil gjøre alt for at satellitten ikke skal gjøre noen skade.

Detaljene om saken er hemmelighetsstemplet, men Johndroe bekrefter likevel opplysningene til nyhetsbyrået AP.

Skytes ned?

Det speskuleres nå i om amerikanerne vil forsøke å skyte ned satellitten før den treffer jorda, men heller ikke det vil være ukomplisert, for satellitten skal angivelig inneholde rakettdrivstoffet hydrazin som er veldig giftig.

Ifølge lederen av forsvarsforskningsgruppen GlobalSecurity.org, John Pike, vil en eventuell nedskytning føre til at restene av satellitten vil brenne opp eller regne ned over jorden. Men han tror amerikanerne frykter en ukontrollert landing ennå mer siden satellitten da vil kunne havne i hendene til uvedkommende som kan avsløre militære hemmeligheter.

Ni tonn

Pike anslår også at satellitten veier rundt ni tonn og at den er på størrelsen med en liten buss. Ifølge ham er et trolig at satellitten ble ødelagt for mange år siden men at det har tatt en del tid før den er kommet inn mot jordas atmosfære.

Ikke første gangen

Det er ikke første gangen amerikanerne mister kontrollen over sine rominstallasjoner. I 1979 styrtet en forlatt romstasjon i Det indiske hav, i år 2000 skjøt Nasa ned en satellitt i Stillehavet ved hjelp av raketter, og i 2002 regnet restene av en forskningssatellitt ned over den persiske golfen.

Talsmann fra Det Nasjonale Sikkerhetsråd, Gordon Johndroe, vil ikke kommentere om myndighetene vil skyte ned satellitten også denne gang men henviser til taushetsplikten.

LES: Les hele artikkelen i Ingeniøren