Vitenskapen om menneskeartens opprinnelse og utvikling er et tidvis irriterende komplisert puslespill. Brikkene ligger begravd under bakken, spredt over store deler av verden. Sannsynligvis er flere av brikkene ødelagt, eller de eksisterer rett og slett ikke lenger. Veldig mange brikker viser seg å ikke være brikker i det hele tatt, bare noe som ligner. Og hvis det faktisk er brikker, er det gjerne brikker som viser himmel. De er ensfarga blå, du vet de passer inn et sted, men ikke hvor.
Noen ganger har du flaks og finner en brikke med et så tydelig motiv at du umiddelbart ser hvor den skal ligge. Et ansikt, kanskje. Den nye brikken gjør det i tillegg åpenbart at du har lagt et par andre brikker litt feil, sånn at du kan korrigere.
Nå har ei forskergruppe funnet en sånn brikke. Og den viser ikke bare et ansikt, men et helt kranium.
FANTASTISK FUNN: «Selve kraniet er et helt fantastisk funn. En del av kinnbeina og yttersiden av øyehulene er slitt vekk, men hjernekassen og resten av ansiktet er så godt som intakt», sier Torfinn Ørmen.
Foto: Dale Omori / CMNH– Milde himmel, det kraniet var komplett
Australopithecus anamensis levde for omtrent fire millioner år siden, men fikk navnet sitt i 1995. Vi er ganske sikre på at arten er en del av den direkte slektslinja som starta med en encella organisme og foreløpig har endt opp som Homo sapiens. Vi tror også at anamensisene kan ha gått på to bein hvis situasjonen krevde det. Men vi har ikke visst noe om hvordan de så ut – før nå.
Torfinn Ørmen, zoolog ved OsloMet og ekspert på menneskeartenes utvikling, reagerte via e-post på følgende vis da han fikk se bilder av kraniet:
«Oooooh. Dette har vi ventet på siden anamensis ble beskrevet! Hittil har det ikke vært kjent stort mer av hodet enn kjevene. Og milde himmel, det kraniet var komplett. Ikke ser det deformert ut heller.»
Kraniet det er snakk om ble funnet i Afar-regionen i Etiopia i 2016. Først overkjeven, så resten av hodeskallen.
– Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaga resten av kraniet. Det var et eureka-øyeblikk, en drøm som gikk i oppfyllelse, sier Yohannes Haile-Selassie, en etiopisk paleoantropolog som har funnet flere brikker enn de aller fleste.
I løpet av de drøye tre åra som har gått siden funnet har Haile-Selassie og forskerkollega Stephanie Melillo gjennomanalysert skallen, og nå presenteres resultatene i to rapporter i Nature.
Eldre enn sin forfar
Eieren av hodeskallen levde for omtrent 3,8 millioner år siden, ved en svær innsjø, i et område som ellers var relativt tørt. Det betyr at Australopithecus anamensis holdt ut i et par hundre tusen år lenger enn vi tidligere har hatt bevis for. I seg selv ikke spesielt overraskende, men det kommer mer.
Det tilnærma komplette kraniet har gitt oss et særdeles tydelig bilde av hvordan anamensis så ut, og dermed også fortalt oss noe om hvordan den ikke så ut. Det har gjort forskerne sikre på at et tidligere omdiskutert 3,9 millioner år gammelt pannebein ikke er Australopithecus anamensis, men etterkommeren Australopithecus afarensis.
Spørsmålet er bare hvordan en etterkommer kan være 100.000 år eldre enn sin forfar?
Det var Ali Bereino, en lokal arbeidskar, som fant den første biten av kraniet – overkjeven lå synlig over bakken.
Foto: Dale Omori / CMNHVi har tidligere trodd at anamensis gikk over til å bli afarensis, med Lucy som artens suverent mest kjente eksemplar. God, gammeldags evolusjon, A blir etter hvert til B. Men nå ser det altså ut som om de to artene har sameksistert i minst 100.000 år.
Den nye forklaringa støtter seg fortsatt på evolusjon, noe annet hadde vært litt pussig, men her er det snakk om en annen evolusjonsprosess.
Alle eksemplarer av art A blir til art B er et eksempel på fyletisk evolusjon. Enkelt nye trekk viser seg å være så fordelaktige at hele populasjonen til slutt har dem.
Noen eksemplarer av art A blir til art B, noen fortsetter å være art A er et eksempel på grenet evolusjon. Noen eksemplarer av art A flytter til et område der andre typer trekk plutselig viser seg å være fordelaktige. De blir etter hvert til art B, mens A-ene som aldri flytta fortsetter å være A. For eksempel.
Nå ser det altså ut som om enkelte anamensiser ble til afaransiser, de som ikke ble det fortsatte som anamensiser helt til de døde ut. Afarensisene holdt ut, og ble etter hvert til Homo habilis. De ble – etter mye om og men, og via minst et par arter til – til Homo sapiens. Tror vi nå, i hvert fall.
Puslespillet er fortsatt veldig langt fra å være ferdig, men vi har kommet litt nærmere enn vi var i går.
- Les også:
- Les også:
