Prinsippet er like vanskelig som det er enkelt: en maskin pisker opp vann fra havet. De ørsmå vanndråpene kastes høyt opp i lufta slik at luftfuktigheten øker og det dannes skyer. Med mange nok maskiner - det trengs flere tusen maskiner i drift på samme område - blir lufta så fuktig at sannsynligheten for regn øker.
Salters regnmaskin lager altså skyer, men for at de skal komme til nytte, må vinden føre skyene inn over land, og der må enten temperaturen falle, eller terrenget stige. Og når det skjer, vil endelig himmelens sluser åpne seg…
Salt og plankton må fjernes
- Det viktigste nå blir å fjerne havsaltet, sier Stephen Salter, som er mannen bak regnmaskina (Foto: NRK)
Stephen Salter, som for øvrig er mannen bak bølgekraftverkene, innrømmer at regnmaskina fortsatt må modifiseres noe før den er klar til bruk. Noe av det viktigste er å fjerne havsaltet før skyene når land. Det er mer enn nok salt i jorda som det er, så saltholdig regn er lite attraktivt. I tillegg må alle typer plankton etc. fjernes før vanndråpene kastes opp.
Vind er helt avgjørende
Regnmaskiner på rekke og rad, - med regnskyer på toppen! (Grafikk: NRK)
Men det største problemet har vist seg å bli maskinas egen effektivitet: hver maskin kaster opp en til to kubikkmeter vann i sekundet, og når tusenvis av maskiner står på rekke og rad, vil dette føre til at temperaturen i de nederste skylagene synker. Dermed vil lufta stabilisere seg, og sjansen for vind minsker, og vind er helt avgjørende for at skyene skal komme seg til fastlandet.
Samme prinsipp, men to bruksområder
Håpet er at regnmaskina vil hjelpe områder med vannmangel.
Den britiske stat har bidratt med millionbeløp til utvikling av regnmaskina. Tanken bak er at den skal skaffe vann til tørre landområder, for eksempel i Etiopia.
Men også på andre områder kan regnmaskina være nyttig. Under arbeidet med utviklingen av regnmaskina ble Stephen Salter kontaktet av John Latham, en amerikansk fysiker fra universitetet i Colorado som jobber med metoder for å bremse den globale oppvarminga. Latham har funnet ut at dersom man kan skape et syltynt saltlag over havet vil solstrålene bli reflektert uten å varme opp havet. Dette vil gi stor effekt på den globale oppvarminga. Også til dette formålet vil regnmaskina være godt egnet: ved å endre størrelsen på vanndråpene kan den skape et tynt saltholdig skylag.
Salter og Latham er i full sving med å undersøke dette nærmere, og Salter mener at rent praktisk er det fullt mulig å få til.
Vinddrevet maskin
Stephen Salter med en liten modell av regnmaskina (Foto: NRK)
Regnmaskina er drevet av vinden. Den ser ut som et stort hjul montert på en katamaran. Formen på hjulet er formet etter prinsippet til en flyvinge. Det skal være lett for vinden å gripe tak i slik at hjulet kan snurre i stor fart. Kun en liten del av hjulet stikker ned i havet. Gravitasjonen fører vannet oppover langs hjulet til den når de fastmonterte dysene. Disse sørger for at ørsmå vannpartikler blir kastet oppover i slike mengder at det dannes skyer.
Testing
Opprinnelig var maskina planlagt for uttesting i Rødehavet eller Den persiske gulf, men ettersom klimamodellene viste at for mange maskiner på et lite område ville kjøle ned lufta, blir dette neppe aktuelt. Salter tror mer på Stillehavet som et mulig sted for å plassere ut de første regn-maskinene.
Se videoinnslaget her:
eller Regnmakeren (bredbånd).
Sendt i Schrödingers katt torsdag 29. april 2004.