For 100 år siden forlot skipet "Fram" Norge med kurs for Antarktis.
Meningen var at Roald Amundsen og hans menn skulle ta seg inn til Nordpolen, men da Amundsen fikk høre at Robert Peary hadde nådd polpunktet, endret han planene.
Uten å informere resten av mannskapet beordret han kapteinen til å sette kursen sørover.
14. januar 1911 ankom "Fram" Antarktis og forberedelsene til den strabasiøse ferden mot Sydpolen kunne begynne.
Anerkjennelse
Drevet av behovet for anerkjennelse og en plass i historiebøkene nådde Amundsen og hans menn Sydpolen 11 måneder senere.
96 år etter er nok en ekspedisjon i gang i Antarktis. Denne gang er det norske og amerikanske klimaforskere som jakter på klimadata i de østlige områdene av det enorme kontinentet.
Les også:
Med på turen er NRKs journalist Unni Ødegård og fotograf Torbjørn Krane. Dagens reisebrev fra Unni handler om historien til kontinentet de befinner seg på, og menneskene som ofret livet der:
- Jeg har opplevd kulden
Jeg sitter og leser om de gamle polarhelter. Det er en underlig ting å gjøre det mens jeg befinner meg langt inne på Antarktis-platået.
Jeg har opplevd kulden, slik den kan være her oppe, høyden sliter på og vinden gjør dette kontinentet til et ubarmhjertig sted.
Se:
Men jeg kan gå inn når jeg fryser skikkelig, og jeg trenger ikke å jobbe så hardt at jeg blir for andpusten.
Se video av hvordan de bor under!
Jeg har så varme klær at det nesten er umulig å få forfrysninger. Det var noe annet da Sydpolen var målet for Amundsen, Shackleton, Scott og deres menn.
Ekstreme påkjenninger
Det virker nesten umulig at noen ønsket å utsette seg for slike ekstreme påkjenninger, gang etter gang. Trangen til erobring og anerkjennelse var viktigere enn noe annet.
Mange menn møte døden på det mest grusomme vis her i isødet, i tillegg til hester og hunder. Bare tanken på å skulle dra blytunge sleder i tusenvis av kilometer, mens stormene herjer, er helt vanvittig.
Les også:
Dagens John-sitat kunne vært et godt råd til flere av de store polarheltene:
"Det viktigere å gjøre det som er rett, enn å ha rett."
Nesten for utrolig
Jeg klarer ikke helt å ta innover meg hvor jeg faktisk er i øyeblikket. Det er vanskelig å fatte, selv når jeg står ute og skuer utover det store hvite. Jeg ser det på kartet, og vet det jo.
Les også:
Det er nesten for utrolig. Jeg er så heldig! For en mulighet dette er, selv om det er langt hjem til familien, og lenge å være borte.
Jeg har vært borte i over to uker, og det er nesten to uker til jeg skal forlate ekspedisjonen.
Gruer meg til å dra, men gleder meg til å komme hjem.
So long,
Unni