Materialet kan suge opp 30 ganger sin egen vekt med olje. Og ikke en dråpe vann.
Og både mattene og oljen skal forsvinne, nedbrytes, bli til jord ved hjelp av professorens små medhjelpere, oljespisende bakterier. Og så biologisk og så naturlig sier han dette er at nå så skal de undersøke hva som skjer dersom de ikke samler opp disse oljedissende mattene, men lar de ligge der i fjæra til de blir borte av seg selv.
Det er forholdene i Østersjøen som er drivkraften bak denne forskningen. Dette relativt store, men grunne havet har et enormt oppland. De tre danske stredene er smale og fører til at utskifting av vannmassene går svært langsomt samtidig som den lave saltholtigheten pulserer med en 15 års syklus. Dette gir et hav der næringskjedene er korte og relativt få arter trives. Med andre ord: Et sårbart økosystem.
En stadig økende oljetransport til stadig tørstere storbyer fører til at kanskje så mye som 70 000 tonn olje hver år renner ut i sjøen. Og da snakker vi altså om mange små, ”slurvete” utslipp. En grunnstøtt og lekk oljetanker kommer eventuelt i tillegg.
Her er korte avstander inn til kysten, vinteren er mørk og kald og store deler av Østersjøen får isdekke. Her er så spesielle forhold at professor Romantschuk trenger ekte Østersjøvann til forskningen sin. Det får han hentet 90 km unna med en lokal brannbil.
Professori Martin Romanschuk