Slik blir du verdens beste løper

Det finnes ting som vi ikke trodde var mulig, men som var det likevel. Vi har jo fått sendt folk på månen.

I løpingens verden skjedde et stort steg for menneskeheten høsten 2019. En spinkel kenyaner med stoisk autoritet, Eliud Kipchoge, feide inn på 1.59.40 i en park i Wien.

Nå har forskere funnet ut hva som faktisk skal til for å bryte den magiske totimersgrensen på maraton. Svarene overrasker, og er kanskje en trøst for mosjonister som sliter med sitt.

Og muligens har de funnet svaret på gåten Didrik Tønseth?

Den menneskelige grensen: 1.57.58

Men la oss først gå tretti år tilbake i tid, til begynnelsen av 1990-tallet. På denne tiden var verdensrekorden like under 2.07 timer. To timer virket som et hårete mål, men den amerikanske fysiologen Michael Joyner begynte å leke med tanken.

Som tidligere Nasa-ansatt og habil mosjonsløper, regnet Joyner seg fram til at det var teoretisk mulig for et menneske å klokke inn på 1.57.58 på maraton.

Forutsetningen var et genetisk lykketreff uten sidestykke, siden alle godsaker måtte tilfalle én og samme person: At lungene er i stand til å sluke til seg enorme mengder oksygen, samtidig som evnen til å løpe jevnt og hurtig uten at det ble for mye syre innabords var på plass – og i tillegg en som løp lett som en fjær. Folk mente at denne Joyner drev med science fiction, så fjern var altså tanken.

Men for fem år siden satte staben i Nikes hovedkvarter i Oregon i USA i gang med å gruble seg fram til hvordan det var mulig å få en mann til å løpe maraton under to timer. Det var en åpenbar utfordring: På denne tiden var verdensrekorden på 2.02.57, og menneskeheten var fremdeles hele tre minutter unna. 180 sekunder i løpet av maraton høres kanskje ikke så altfor drøyt ut. Men jo bedre et menneske er i noe, okke som om det er gjærbakst, montering av IKEA-møbler eller løping, jo vanskeligere er det å bli enda bedre. I løping må du også forholde deg til luftmotstand. Jo fortere det løpes, desto tyngre vegg av vind møter du.

Lenge ble disse testene av verdens beste løpere holdt skjult som om de var statshemmeligheter.

Men nylig kom den første forskningsrapporten i Journal of Applied Physiology. Vi får ikke vite hva bestemann Kipchoge er laget av, siden ingen personlige data bringes til bords, men vi har isteden fått et unikt innblikk i hva som kreves for å være blant verdens beste løpere.

Det handler heldigvis ikke bare om hjertet som skal pumpe

Med jevnlige drypp har vi fått høre at det er viktig å få blåst ut. At høyintensiv trening er det beste, fordi det er da vi trener opp kroppens maksimale oksygenopptak (VO2-maks).

For når vi anstrenger oss, begynner vi å puste tyngre. Dette gjør vi fordi oksygen trengs for å holde unna syra. Vi skal ikke være veldig detaljerte her, bortsett fra å forenkle det til å si at med for lite oksygen innabords, kan du i verste fall klaske i den berømte veggen og bli tvunget til å bryte. Men ved å trene opp VO2-maks, vil du ikke kjenne like mye stivhet i musklene som tidligere på samme hastighet. VO2-maks forteller hvor mye oksygen kroppen greier å suge til seg, og er blitt sett på som det viktigste mål for hvor god kondisjonen din er. Jo større tall, jo bedre kondisjon.

Men, og det er dette som overrasker og som gjør at vi også dødelige kan puste ut, i alle fall litt:

En skulle kanskje tro at verdens beste maratonløpere har en belg og et hjerte som er i stand til å pumpe mye mer blod enn alle andres.

Men ifølge forskerne trenger ikke VO2-maks være ekstremt høyt for være kapabel til å løpe maraton under to timer. Faktisk på nivå med supermosjonist og NRKs sportskommentator Jann Post: 67,0 ml/kg/min.

Joyner hadde regnet seg fram til et langt høyere tall: 84. Men så var det 67, et hav unna.

Det er nesten for dårlig til å være sant.

Jann Post i verdenstoppen?

Ta et skritt til siden, og se for deg NRKs sportskommentator løpe inn til mål med armene i været mens det lyser 1.59.00 på tavla. En hvit mann som endelig kan løpe. Og en kommentator som bli kommentert i beste sendetid.

En sensasjon.

– Jeg testet 70–71 i oksygenopptak etter at jeg hadde løpt maraton på 2.38 timer i 2012, sier Post og legger til:

– Det virker rart at jeg som mosjonist og relativt utrent i forhold til disse løperne, skal ha omtrent samme VO2-maks.

Så da så. Post melder seg selv ute av dansen.

Når vi ringer Sondre Nordstad Moen med 2.05.48 på maraton, sitter superløperen og venter på flyet som skal ta ham til høydetrening i Iten i Kenya for n'te gang. Der skal trønder-kenyaneren samle røde blodlegemer i noen uker.

– Jeg hadde 85,8 som 16-åring, og har ikke målt siden. Hvis jeg skal tippe, er min VO2-maks på 86-88, sier Moen og legger til:

– Du løper ikke på toppnivå under 80.

Han venter på flyet, og vi må videre. Hvorfor Post ikke løper under to timer kan de fleste forstå, men hvorfor gjør ikke Moen det, som har et oksygenopptak i verdensklasse?

Tja til 75 i VO2-maks

Vi ringer til Thomas Losnegard. Han er sjef for utholdenhet i Olympiatoppen, så her gjelder det å spenne seg litt fast. Losnegard forteller at disse Nike-forskerne har brukt et portabelt måleinstrument som er ment for den vanlige mosjonisten. Ikke for kondisjonsmonstre som puster og peser mye kraftigere. Han mener en bør legge til 10 prosent på verdiene, hvis en skal sammenligne tester gjort i et vanlig laboratorium. Det er i alle fall hans erfaring med de mobile greiene.

Ok, da er vi oppe i VO2-maks på 74. Ikke all verden det heller, for vi snakker om de beste løperne i verden.

Vår norske kenyaner Sondre Nordstad Moen har en hel del mer å puste med enn selv de aller beste afrikanerne.

– Jeg har i hvert fall ikke noe tro på at det er mulig å løpe maraton på under to timer med en VO2-maks på 67, sier Losnegard.

– Hvor høy må VO2-maks være?

– 75 kan være realistisk, sier Losnegard og drar på det:

– Det er masse studier på langrennsløpere som har en score mellom 80–85. Du vinner ikke internasjonale distanserenn for menn hvis du har under 80.

Kanskje sitter langrennsløperen Didrik Tønseth på svaret?

Mysteriemannen

– Det var noe rart som skjedde, begynner Tønseth, også han på telefon.

– Det har vært et mysterium som vi har slitt med å forstå.

Tønseth hadde lunger svære som låvedører, og når han besøkte laboratoriet og pustet som besatt, fikk han en høy score på testene sine. Hele 85. Det er der oppe i Moen-land. Med sånne testresultater ligger verden åpen for en, i hvert fall når det gjelder kondisjonsidretter.

Men.

19. februar 2013 befant den da 21 år gamle skiløperen seg i Val di Fiemme. Det var like før VM skulle brake løs, og Tønseth skulle bare ta noen hurtighetsdrag for å få blåst ut litt. Han skulle gå renn fire dager senere. Men det var noe som ikke stemte. Det strammet seg til et sted rundt den ene skuldra, men han fullførte økta likevel. Det føltes jo der og da som en liten ting og ikke noe å bry seg om.

Tønseth la seg for kvelden, og våknet som om han hadde sovet i hundre år. Å komme seg opp av senga, var en prestasjon som burde gitt VM-gull. Ryggen var gått i baklås, og mesterskapet var over før det hadde begynt for den lovende langrennsløperen.

– Etter at jeg skadet i ryggen, vi snakker om månedene fra februar til mai, skjedde det et eller annet. Jeg vet ikke hva, sier Tønseth.

Han tok en test i laboratoriet. Oksygenopptaket hadde falt som en stein. Fra 85 til 65. Han gjorde flere tester på ulike steder i landet. Med samme elendige resultat.

Kondisjonen til Tønseth var på høyde med en middels 2. divisjonsspiller i fotball, men det merkelige var at Tønseth likevel presterte bra i renn. Ikke bare i renn, forresten. I desember 2019 kastet langrennsløperen stavene, og stilte til start i EM i terrengløp. Han løp inn som 25. mann, under halvminuttet bak beste nordmann Filip Ingebrigtsen som havnet på 12. plass.

Tønseth med vanvittige 65 i oksygenopptak. Og som det senere skal vise seg; et magevirus på vei til å gjøre livet vanskelig for ham i lang tid framover.

– Jeg tror ikke det er målefeil, sier Tønseth.

Han snakker om det lave oksygenopptaket hans. Men hva var dette for noe merkelige greier? Kanskje oksygenopptaket ikke er så viktig likevel?

Både ja og nei, skal det vise seg.

Store lunger kan være en ulempe

Se for deg VO2-maks som størrelsen på en motor. En skyhøy VO2-maks hjelper lite hvis du ikke greier å utnytte den. For en annen og viktig faktor for å løpe både fort og lenge, er ved hvilken prosentandel av det maksimale oksygenopptaket ditt du greier å holde i løpet av en maraton. Hvor mye bensin det er i tanken, hvis du skjønner.

Det er litt teknisk, dette. Men ifølge Alex Hutchinson, forfatter av boka «Endure» (2018), er den gjengse oppfattelsen at denne andre faktoren bestemmes av løperens laktatterskel. Laktat er ikke det samme som melkesyre, bare nesten, men la oss for enkelthets skyld si at det er det. Du får syre, fordi du ikke har nok oksygen i kroppen. Du jobber for hardt, og blir stiv. Det er ikke morsomt i det hele tatt. Du skylder kroppen din luft og står i gjeld til den. Men finner du balansepunktet slik at du akkurat har nok oksygen, så unngår du stivheten. Da er du på denne berømte terskelen. Sånn cirka.

Det er derfor Ingebrigtsen-brødrene, sportskommentatoren Post, trønder-kenyaneren Moen og mysteriemannen Tønseth alle trener terskel. Du blir god til å løpe eller gå på ski av den enkle grunn at du kan stå på hardt og lenge. Og det behøves å trenes på.

Blant de 16 ekstremløperne i forskningsprosjektet var denne kritiske hastigheten på 92 prosent av løpernes maksimale oksygenopptak. Dette skulle tilsi en sluttid på 2.02.55.

Tre minutter er mye, men likevel greide Kipchoge det.

Hvorfor?

Fordi et skyhøyt oksygenopptak ikke nødvendigvis bare en fordel. Det kan også i enkelte tilfeller være en ulempe.

Utholdenhetsparadokset

En annen viktig greie i løping, er hvor mye energi du trenger for å løpe i en viss hastighet. Jo tynnere lemmene er, særlig beina, jo lettere er det å bevege seg.

Selv om motoren, altså VO2-maks til de 16 toppløperne ikke var så skyhøy som en kanskje skulle tro, var det altså lite å si på løpsøkonomien deres. De tok igjen forspranget rett og slett fordi de løper lettere enn andre. Men forskerne oppdaget også at de aller beste hadde innbyrdes ulik score i oksygenopptak og løpsøkonomi. De var ikke så ens som en kanskje skulle tro. Det tilsier at det trolig er flere veier til Rom.

Forskerne fant ut at jo høyere maksimalt oksygenopptak en utøver hadde, jo mer sannsynlig var det at løpsøkonomien var dårligere – og omvendt.

Det er blitt hevdet i flere artikler de siste tjue årene at denne negative sammenhengen mellom maksimalt oksygenopptak og arbeidsøkonomi finnes. I så fall betyr det at det kan være vanskelig å få i både pose og sekk i én og samme person. At dette genetiske sammentreffet som Nasa-Joyner tok utgangspunkt i, ikke finnes. Likevel greide menneskeheten å klokke inn under to timer på maraton.

Andre mener at det ikke er en negativ sammenheng mellom VO2-maks og arbeidsøkonomi.

– Når VO2-maks måles med mobilt utstyr, kan resultatene variere fra dag til dag. En utøver som måler et lavt VO2-maks på grunn av feil, vil også få en lavere arbeidsøkonomi. Dermed kan du få en falsk sammenheng ved at de med lav VO2-maks også har god arbeidsøkonomi, sier Losnegard.

Kanskje må en enda ukjent faktor inn for å løse regnestykket?

Og kan dette kondisparadokset være løsningen på mysteriet Tønseth? Kan skiløperen rett og slett ha byttet ut et skyhøyt maksimalt oksygenopptak mot en unik og finslepen langrennsteknikk – som om han er en planet som skifter sin magnetiske pol fra tid til annen?

– Arbeidsøkonomi er tross alt det viktigste i hvert fall i tekniske øvelser som ski. Men det er jo vrient nok å springe korrekt også. For min del har teknikken utviklet seg, jo eldre jeg er blitt. Men det er ikke snakk om drastiske endringer, sier Tønseth og legger til:

– Snø er et ganske vrient underlag å bevege seg på. Alle har jo sin teknikk, men du ser at Klæbo har den beste teknikken i tillegg.

VM har gått fløyten i år for Tønseth. Etter at han stilte opp på EM i terrengløp i fjor, har han ikke helt vært seg selv. Det er som om kroppen trenger mer hvile enn normalt mellom harde økter. Et mareritt for en toppidrettsutøver.

Men han tror ikke svaret er et lavere oksygenopptak. Han har jo prestert svært godt lenge nå.

– Jeg har gitt opp å måle. Jeg bruker ikke tida på det, sier Tønseth.

Oksygenopptak får være oksygenopptak. Kan svaret på kondisgåten være noe helt annet?

Den mystiske forklaringen

Ja, ifølge forskerne bør kanskje enda en variabel inn for å forklare hvorfor noen løper fortere enn andre:

Evnen til å motstå utmattelse, som setter alle de tre andre variablene – VO2-maks, løpsøkonomi og evnen til å holde unna «melkesyra» – i skyggen.

Hva denne evnen til å motstå å falle sammen på, får vi ikke noe entydig svar på. Nike-folka har ikke peiling, men det er lov å spekulere.

– Alle som har løpt, vet at beina blir banka på en maraton, sier Losnegard, sjefen for utholdenhet i Olympiatoppen og legger til:

– Du må ha den muskulære utholdenheten til å stå i et arbeid over så lang tid.

Losnegard sier at jo større andel av muskeltype 1 du har, jo bedre er utholdenheten.

– Det er den langsomme typen muskler. Maratonløpere er jo ikke raske i det hele tatt, sier han.

NRKs Jann Post gjør så godt han kan, selv om han vet at to timer er utenfor rekkevidde. Han løper likevel de lange og seige langturene. De som skal herde ham, og kanskje gi ham en sluttid under 2.30.

Eller mer riktig: Jann Post banker beina.

– Mangelen på langturer er årsaken til at vanlige mosjonister knekker sammen på maraton – ikke fordi de presser systemet sitt så mye, har en høy puls eller ligger nærme VO2-maks og slike ting, men at de blir helt ødelagt muskulært, sier Post.

Løpe på forfot eller ei?

Det er også derfor Sondre Nordstad Moen er i Kenya, for å få sterke bein og lunger. På det meste eller verste kan han løpe lengre enn et maraton i hensikt å lære seg å stå i det. Ikke bare rent fysisk, men også mentalt. Trønder-kenyaneren løper sjelden i flokk som afrikanerne har for vane. For å vinne, må Moen tåle også det å løpe alene i front. Det fikk han forresten bruk for i Japan, da han satte europeisk rekord på maraton for tre år siden. Han løp alene inn til 2.05.48, og det er det han jakter på nå. Han skal bli enda bedre. Sekunder som skal bli minutter.

Derfor lever han munketilværelsen sin i Kenya.

– Kipchoge har mindre muskulatur å få banket enn det jeg har. Det er en helt klar fordel. Afrikanere har beina kortere tid i bakken, og tar imot mindre støt, sier Moen.

Det å ha foten så lite tid i bakken som mulig, er felles for alle de som løper best. Kontakttid heter det. Om de lander på hælen, midt på foten eller på forfoten, spiller mindre rolle.

Så da hadde finnene feil likevel. De som var best i verden på 1950-tallet, sverget til så lange og kraftfulle steg som mulig. Verden går framover, tross alt.

Så det handler om å løpe. Skal du bli best mulig, må du tåle å bli banket. Det trumfer det meste i det lange løp. Så det er håp for oss alle.

I teorien, i det minste.