Myter om ting i rommet

Du har sannsynligvis sett bort på månen mens den står i horisonten og kommentert hvor stor den er.

Men Månen tar ikke mer plass på himmelen mens den er nær horisonten enn den gjør mens den er over hodet ditt.

Det de fleste tror, at den tykke luften mellom deg og solen forstørrer bildet, er bare en feilkobling i din egen hjerne. Atmosfæren gjør noe med lyset fra månen når den står nær horisonten, men den gjør den ikke større.

Månen blir flattrykt, men tar opp like mye eller lite plass på himmelen.

Den ser slik ut for astronautene i bane rundt jorden også, og de ser den ikke gjennom luft.

• Les også: Kjente landemerker sett fra rommet

Bare en illusjon

Det som skjer er at hjernen din vet at horisonten er lengre unna enn noe som er rett over hodet ditt. Derfor må gjenstander ved horisonten være større enn de er, selv om de er like store. Sjekk det selv.

Du kan måle månen med en mynt eller lignende.

Når den er ved horisonten, dekker mynten omtrent like mye som den gjør når månen er høyt på himmelen.

Faktisk er månen noen kilometer lengre vekk fra deg når den står i horisonten enn når den er over hodet ditt. Så den er litt mindre.

• Les også: Vil du reise til Månen?

Mange glemmer aksen

Årstidene legger de fleste merke til. Hvorfor vi har årstider er de fleste klar over også. Det er selvfølgelig for at det skal bli bra salg av forskjellig sportsutstyr gjennom året.

Bortsett fra det, så har det noe med temperaturen å gjøre. Vi får mer energi fra solen om sommeren, og mindre om vinteren. Hvorfor det? Det er ikke fordi vi er nærmere solen om sommeren. Mange tror det.

Om vinteren er vi nærmere solen enn om sommeren. Omtrent fem millioner kilometer nærmere på det meste.

Det som lager årstidene, er vinkelen på jordens akse. Altså streken som går fra nord- til Sydpolen. Den er vinklet omtrent 23,5 grader vekk fra opp ned aksen i solsystemet.

På vinteren peker jordens akse slik at den nordlige halvkule vender delvis vekk fra solen.

Solen står lavere over horisonten og gir mindre energi til jordens overflate. Solen er også over horisonten i en kortere periode om vinteren, noe som gir oss enda mindre energi å rutte med.

Du kan sjekke det selv. Bare tenk på den sydlige halvkule, og hvorfor de har sommer når vi har vinter.

Ikke gul, nei

Det er mye mer forvirring der ute om både himmellegemer og vår atmosfære.

Du trodde kanskje du hadde rett da du som barn tegnet solen? Som en stor gul sirkel.

Da tok du feil. Dette er en bommert som det er lett å gjøre.

Selv astronomene har klassifisert vår stjerne som en gul dverg – en av mange, veldig mange, gule dverger der ute.

Den blir kalt gul fordi den har den kraftigste utstrålingen innen den gulgrønne delen av spekteret.

Men solen er hvit.

Grunnen til at den ser gul ut, er på grunn av lysets vandring gjennom atmosfæren. Luften over hodet ditt filtrerer vekk noen farger, og derfor ser solen gulaktig ut.

Den hvite fargen, som egentlig ikke er en farge, kommer av temperaturen på gassen i den delen av solens atmosfære vi ser. Temperaturen er omtrent 5,505 grader celsius, og gass som gløder i den temperaturen kan bare kalles hvit.

Sorte hull som ikke er hull

Det er andre ting som kanskje vil overraske deg om universet vi lever i. Har du hørt om sorte hull? At de er som støvsugere som trekker alt til seg?

Mange morsomme filmer har dette som et sentralt tema.

Det er feil alt sammen.

Sorte hull er som alle andre legemer i rommet. De har masse, og de påvirker andre legemer gjennom gravitasjon.

Hadde solen plutselig blitt et sort hull, så ville ingenting skjedd med jorden.

Den pene blå og grønne planeten ville ha sirklet uforstyrret videre. Den ville ikke ha vært hverken blå eller grønn, men hvit på grunn av isen som ville ha kommet når all energi fra solen forsvant. Ikke ville du se den heller, for lyset fra solen ville ha forsvunnet.

Bortsett fra slike detaljer, så ville alt vært som før.

• Les også: Denne soltornadoen er fem ganger større enn Jorda

Farlige meteorer

Vi har flere ganger i det siste fått himmelen i hodet her i Norge. Du har sikkert lest om det. Meteorer som kommer flammende ned fra rommet og eksploderer mot bakken. Akkurat som i Hollywood-filmene.

Det er tre ting om meteorer og meteoritter folk gjerne har litt feil oppfatning om.

De er ikke varme.

Meteorene har ikke tid til å bli oppvarmet i atmosfæren på vei ned til oss. Det er bare det ytterste laget som smelter, og når de er trygt plassert på bakken, som meteoritter, så har de blitt kjølt ned av fallet så mye at det bare er å plukke dem opp – uten hansker.

De lager ikke kratre.

Er det en ting Hollywood terper igjen og igjen, er at meteorene når bakken med et brak og lager flotte kratre i både biler og hus.

Det er ikke riktig. Bare de aller største meteorene, de meget sjeldne, lager kratre. Alle de andre blir bremset opp i den øverste delen av atmosfæren, etter det faller de som vanlige steiner eller metallklumper.

Meteorer er ikke farligere enn stein som blir kastet ut fra et høyt hus. Det kan være farlig nok, men til nå er det ingen rapporter fra noen steder i verden noensinne om at noen har fått en meteor i hodet.

Det er ikke friksjon som får den til å gløde.

Det er veldig lett å tro at det er det brutale møtet med molekylene i luften som får meteorer til å gløde opp som stjerneskudd på himmelen, men det er ikke riktig. Det er bare de aller minste, de som aldri når bakken som blir påvirket av friksjon i vesentlig grad.

Friksjon slik du kjenner det fra raske drag over buksebena har ingenting med dette å gjøre.

Når de små gjenstandene fra verdensrommet treffer atmosfæren i en fart på mellom 10 og 70 kilometer i sekundet, skjer det mye rart. Vi skal ikke gå gjennom all termodynamikken her, men kan si at det er sammentrykkingen av luften i forkant av meteoren som varmer den opp.

Sjekk det selv. Tett igjen ventilen på en sykkelpumpe og trykk i vei. Det blir varmt.

• Les også: Asteroide bommer «hårfint» på jorda

Må ta med dette

Hollywood har gjort mye bra og mye galt. Denne teksten tar for seg det gale, så her kommer et siste eksempel fra filmens verden.

Mennesker eksploderer ikke i vakuum.

Selv om du har sett det mange ganger så stemmer det ikke. Effekten er dramatisk nok på film: Den ulykkelige astronauten som blir til en stor klump med gørr når romdrakten får et hull.

Det skjer ikke. NASA vet dette. En av deres ansatte som testet en romdrakt i et vakuumkammer havnet rett i marerittet da drakten ikke var så tett som teknikerne hevdet den var.

Han svimte bare av da han ikke fikk nok luft.

Han rapporterte senere at han kunne kjenne fuktigheten på leppene koke, men ikke noen eksplosjon.

Kroppen vår er temmelig god til å motstå selv denne påkjenningen.

Så ikke tro på alt du tror du vet, ser i filmer eller leser på nettet.