Drosophila melanogaster har kort reproduksjonstid, ekstra store kromosomer og var den første organismen som fikk kartlagt sitt DNA. I till er den lett og billig å formere opp. Hva mer kan en genforsker ønske seg?
Slektenes (les: fluenes) gang er både viktig når målet er å kartlegge hvilke gener som koder for hva. Men fluene parer ikke alltid på kommando. De riktige ting må skje i riktig rekkefølge.
Innfløkt paring
Hannene prikker aller først hunnene på ryggen. Det er for å sjekke at de er nettopp det, altså hunner. Prikkingen stimulerer nemlig utskillelsen av et kjønnsbestemt luktestoff. Deretter er det tid for kjærlighetsdansen. En kombinasjon av lyder og vifting med vinger som har til hensikt å forsikre begge parter om at de tilhører samme
type bananflue.
Ulrich Schäfer er på en måte ”Fluenes herre”. Forskeren ved Max Plank Instituttet for biofysikalsk kjemi har en million fluer på glass og krukker. Et brunt belegg i bunnen er fluemat og en vattdott på toppen hindrer rømming. Skjønt helt enkelt er det ikke å holde de knøttsmå krypene på plass. Overalt henger svartprikkede fluepapir.
-Og dette med vingevifting er faktisk litt vrient for akkurat de fluene vi nå står å betrakter, sier Ulrich Schäfer. -Våre fluer har litt sammenrullede vinger, en mutasjons-skavank som har den effekt at kjærlighetsdansen ikke blir så elegant og effektiv som ønskelig.
Mutasjoner er alfa og omega
Mutasjon med to ekstra vinger
Foto: MPIMutasjoner er for øvrig det alt dreier seg om. Det dyrkes stadig fram nye fluelinjer. Etter hundre år har forskerne nå femti tusen tilgjengelig. En oppdretter i USA alene kan eksempelvis tilby 20 000 forskjellige fluer. Rendyrkede varianter av Drosophila, alle med sine egenskaper, eller skal vi si defekter, som gjør det mulig for en forsker å få svar på akkurat sitt spørsmål.
Mutasjonen der et ekstra par bein erstatter fluas antenner, er selvfølgelig noe det er, skal vi si morsomt, for forskerne å vise fram. Det som har skjedd er at et sett gener som koder for bein er flyttet til at annet sted på kromosomet, der genene som koder for antenner skulle vært. Og insektets luktesans, som jo er lokalisert til beina, viser seg også, i en del tilfeller, å følge med på lasset.
Det er lite som skiller
Det er svært store likheter i arvestoffet til bananfluer, mus og mennesker.
Foto: MPI-Og tilsvarende regulatorgener, i samme rekkefølge, det finner vi også igjen i pattedyr og i mennesker, forteller Schäfer, -Så på mange måter er vi kanskje likere enn vi …liker å tenke på. Men uansett: Denne likheten gjør at kunnakap fra genforskning på bananfluer i aller høyeste grad er relevant også for oss mennesker.
Eksempelvis så prøve forskerne her i Göttingen å finne en eventuell arvelig disposisjon for fedme. De har allerede isolert et gen som gjør bananfluer fete og et tilsvarende gen har andre forskere lokalisert hos oss mennesker. Så kanskje blir det slik at Ulrich Schäfer’s forskning på fete fluer en gang i framtida vil være med å hjelpe overvektige mennesker til et hyggeligere opphold på badevekta.
