SPØRSMÅL FRA SVEIN ERLING LODE
Hvor langt har man kommet med romstasjonen nå? Når er den beregnet å være ferdig (forutsatt at romfergepausen nå ikke blir for lang)?
SVAR FRA MARIANNE VINJE TANTILLO
Hvis du går til informasjonssidene til den Europeiske
Romorganisasjonen: ESA - Building the International Space Station og trykker på "building the ISS"-linken i teksten, kommer du til en nøyaktig oversikt over de forskjellige byggetrinnene og oppskytningene til romstasjonen og hvilket utstyr som er installert hittil og er planlagt installert videre fremover. Her er det også bilder av romstasjonens utvikling, og hvordan den ser ut idag.
Per dags dato planlegger man at romstasjonen skal være ferdig i 2006.
____________________________________________________
SPØRSMÅL FRA FREDRIK BAKKEGÅRD
Hva er farligst - å ta av eller å lande med romferjen?
SVAR FRA MARIANNE VINJE TANTILLO
Det er ansett som farligst å ta av med romfergen. En oppskytning drives av 2 solid rocket boosters og 3 hovedmotorer, og boosterne kan ikke stoppes når de først er satt igang. Det er også mye maskineri involvert i en oppskytning. Det er derfor veldig mye som må fungere riktig
og som kan gå galt ved en oppskytning.
Ved landing, så lenge de temperaturresistente flisene virker som de skal, er risikoen for at noe skal gå galt ikke så stor, selv om romferjen må kunne tåle enorme temperaturer. Det er verken så mye maskineri eller så store krefter involvert som ved en oppskyting. Når en landing først er igangsatt, kan man forøvrig ikke avslutte landingen.
____________________________________________________
SPØRSMÅL FRA PER J
Kunne astonautene reparert skaden på vingen til Columbia selv hvis de hadde blitt innformert om skaden? Hadde det vært mulig å navigere bort til romstasjonen ISS, evakuere og vente på ny romferge ombord på ISS?
SVAR FRA MARIANNE VINJE TANTILLO
Både bakkemannskapet og astronautene ombord på Columbia var klar over at en bit av isolasjonsmaterialet på tanken hadde falt av under oppskytningen, og dette ble utredet av bakkemannskapet. Astronautene fikk den samme
informasjonen.
Per idag vet man ikke sikkert om en eventuell skade som ble
påført av dette isolasjonsmaterialet faktisk førte til ulykken. Men hvis det var en skade på vingen, og astronautene visste om denne, hadde de absolutt ingen mulighet til å reparere flisene på romfergen. De er varmeresistente, og mellom hver oppskytning går man gjennom en svært komplisert prosess for å finne ut hvilke som må byttes ut og hvilke som kan beholdes. Astronautene er
verken trent til å gjøre dette, eller har mulighet til å gjennomgå de prosedyrene som må utføres for å skifte ut varmefliser.
Hvis det for eksempel hadde vært en større/annen skade, er det også vanskelig for astronautene å utbedre dette uten trening og riktig verktøy og utstyr. Under denne flighten
var det forøvrig ingen EVA-er (utenom-fartøy-opphold).
Columbia hadde ikke nok drivstoff til å komme seg til ISS, så dette hadde ikke vært mulig. Selv om de hadde hatt nok drivstoff, hadde ikke Columbia - som den eneste av romfergene - mulighet til å dokke med ISS. Det hadde derfor
blitt en temmelig komplisert affære å få astronautene fra romfergen over til romstasjonen... (noe som astronautene ikke hadde trent på).
____________________________________________________
SPØRSMÅL FRA MARIUS AABEL
Alle sier nå at ISS programmet stopper opp fordi man må ha romfergene for å skyte opp nye moduler. Hvorfor kan man ikke bruke Proton?
SVAR FRA MARIANNE VINJE TANTILLO
ISS programmet stopper nok ikke opp fordi vi må ha romfergene til å skyte opp nye moduler, men de modulene man hadde planlagt å sende opp med romfergen, må vente til romfergene blir tilgjengelige igjen. Når man designer nye moduler til romstasjonen, gjør man det med tanke på hvordan de skal sendes opp, i dette tilfellet f.eks romferga. Da er alle målene, vekta, omkretsen, hva modulen tåler av f.eks vibrasjoner osv. designet med det vi vet om romferga i tankene.
Dessuten kan romferga bringe modulen helt bort til romstasjonen, og astronautene kan jobbe med modulen og bruke for eksempel robotarmen til å installere den. Moduler som sendes opp med proton må være i stand til å styre seg selv bort til romstasjonen, etter oppskytningen, og da blir jo designen en helt annen.
Det kan ta svært lang tid å utvikle slike moduler. Dessuten vil dette koste mye mer, og det er derfor man bruker romferga - det er en ganske enkel måte å sende opp moduler
på, uten å måtte ta hensyn til hvordan modulen skal komme seg helt inntil romstasjonen.
Jeg kan jo nevne at den europeiske romstasjonen bygger ATV (automated transfer vehicle) som er et transportfartøy for forsyninger, som skal skytes opp med Ariane 5-raketter fra Fransk Guyana. Disse har egne raketter og kan fjernstyres bort til romstasjonen (ingen astronauter ombord). Så tar man ut alle forsyningene, fyller opp ATV med avfall, og sender den avgårde igjen, også brenner den opp i atmosfæren. Dette kan du lese mer om på hjemmesidene til den europeiske romorganisasjonen ESA.
_____________________________________________________
SPØRSMÅL FRA HÅKON 8 ÅR
Hvordan lager man en rakett?
SVAR FRA MARIANNE VINJE TANTILLO
oi, det var et godt spørsmål!
Det aller første man må gjøre når man skal lage en rakett, er å bestemme hva den skal gjøre. Kanskje raketten skal skyte opp en jordobservasjonssatellitt, som skal gå i ganske lav bane (600 km over jorda) og ta bilder av jordoverflaten, eller kanskje den skal skyte opp en telekommunikasjonssatellitt, som for eksempel videresender mobiltelefonsignaler, og som går i bane i 30000km over jorda, eller kanskje den skal sende opp en satellitt som skal helt til sola eller til en annen planet!
Når man vet hva raketten skal gjøre, kan man bestemme hvor mye og hva slags drivstoff den trenger. Dette er også med å bestemme hvor stor raketten skal være. Når man vet alle disse tingene, vet man også hva raketten må tåle av vibrasjoner og kraft. Også må man se på hvor store satellitter som skal til lav bane eller høy bane eller f.eks en annen planet pleier å være, også må raketten være stor nok til å ta med seg denne raketten og alt drivstoffet den trenger. Når man er ferdig med å bestemme alle disse tingene, som kalles DESIGN, kan man begynne å se på den interne datamaskinen som skal styre raketten, og alle bitene som trenges for å sette sammen raketten. Når man har bestemt ned til minste detalj hvordan alt skal se ut, og hvordan alt skal fungere, kan man begynne å lage alle delene. Før man setter dem sammen, må alle delene testes flere ganger! De må både tåle visse temperaturer, de må tåle vibrasjonene som oppstår når man skyter opp raketten, de må fungere selv om de ikke er på jordoverflaten men høyt oppe, også videre.
Så blir raketten satt sammen, og alt blir testet igjen, flere ganger. Når man har forsikret seg om at alle delene fungerer som de skal, og at raketten kan klare å gjøre den jobben man har bestemt for den, er den klar til bruk. Da kan man sette satellitten som skal skytes opp inn i lasterommet på raketten, og den er klar til oppskytning! Man trenger da en spesiell oppskytningsrampe, som raketten kan skytes opp fra.
Design og testing av en rakett kan ta mange år, man vil jo ikke gjøre feil som gjør at den for eksempel eksploderer eller sender satellitten i feil bane! Men når man endelig har fått en rakett som virker, kan man lage mange like, også kan man skyte opp mange mange satellitter.
Hvis du vil vite mer om raketter, foreslår jeg web-sidene under. Noen av disse er på engelsk, men de har mange interessante figurer og bilder:
-Sarepta (Norsk Romsenter og NAROM)
-Norsk Astronautisk Forening (s om bæreraketter)
-Den virtuelle astrounaut (NASA)