Månen krymper og skjelver

Nye analyser av 50 år gamle data avslører at månen er mer aktiv enn vi har trodd.

Buzz Aldrin på Månen

Buzz Aldrin satte ned den første seismografen på månen i juli 1969.

Foto: NASA

For snart 50 år siden satte Neil Armstrong og Buzz Aldrin igjen en seismograf på månen. Det samme gjorde astronautene på tre av de påfølgende Apollo-ferdene.

Seismografer måler rystelser i og under bakken, det vi her på planeten kaller jordskjelv. Mellom 1969 og 1977 registrerte de fire etterlatte seismografene 28 måneskjelv.

Noen skjelv kom som følge av meteorittnedslag, andre var et resultat av at den kalde måneoverflata utvida seg når sola sto opp. Enkelte skjelv var sannsynligvis en konsekvens av at jordas gravitasjonsfelt trekker på månen.

Men det var én type skjelv datidens forskere ikke kunne forklare – skjelv som, i planetarisk målestokk, lå like under overflata.

Gamle data, nye algoritmer

På jorda kommer jordskjelv stort sett som følge av at de tektoniske platene som utgjør jordskorpa beveger på seg. Vi har sju svære og flere mindre plater i kontinuerlig bevegelse. Månen har bare én sammenhengende plate som dekker hele kula.

Dagens forskere, med Thomas Watters ved Smithsonian Institute i spissen, har brukt nye algoritmer på gamle data for å løse mysteriet. Der de tidligere sleit med å finne ut nøyaktig hvor de forskjellige måneskjelvenes episentre var, har de nå oppdaga et mønster.

Åtte av skjelvene oppsto i nærheten av høye klipper som bukter seg gjennom månelandskapet – såkalte lobate scarps. Disse forkastningene har oppstått etter hvert som månen stadig har blitt kaldere, og dermed krympa.

– Vi snakker om data som bare er 40 år gamle. Det betyr at disse forkastningene fortsatt er aktive. Det betyr også at det fortsatt ar masse varme igjen inne i månen, sier Watters til New York Times.

Forkastningene ble oppdaga av NASA-sonden Lunar Reconnaissance Orbiter for ti år siden, og antas å være maksimalt 50 millioner år gamle.

– Det er overraskende å se månekrympinga manifestere seg i så unge forkastninger på overflata, sier astrogeolog Hans Amundsen til NRK.

Forkastninger på Månen

50 millioner år er ingen alder for ei forkastning.

Foto: NASA/GSFC/Arizona State University/Smithsonian

Månen er omtrent fire milliarder år gammel. På grunn av den relativt beskjedne størrelsen har det vært naturlig å anta at det som måtte være av varme allerede har forsvunnet.

– Dette funnet går på tvers av alt vi tror vi har visst om hvordan steinplaneter kjøles ned, sier Watters.

Rapporten, som er publisert i Nature Geoscience, kan også være et nyttig verktøy når man skal planlegge fremtidige måneferder.

– Hvis funnene er riktige, og dette virkelig er aktive forkastninger, er det noe vi må ta på alvor når vi skal tilbake til månen.