Kondensstripene fra fly er vanndamp frosset til iskrystaller. Værforholdene høyt opp i lufta bestemmer om stripene holder seg synlige lenge, eller om de fordamper og forsvinner fort. Temperatur og fuktighet avgjør. Så høyt opp som 10.000 meter, der flyene stort sett holder marsjhøyden, er det alltid kaldt nok. Det vil si 40-50 kuldegrader. Fuktigheten derimot varierer mer, og den må være høy nok til at kondensen ikke fordamper med en gang. På tørre dager forsvinner flystripene altså fort. Andre dager kan de holde seg lenge. Til og med etter at skyene er forsvunnet. Se selv!
Menneskeskapte skyer
Kondensstriper fra fly består hovedsakelig av vanndamp. Foto: NRK
På mange måter er kondensstripene bokstavelig talt menneskeskapte skyer. Både skyer og flykondens består hovedsakelig av vanndamp, og det er de samme forholdene som skal til for at de beveger seg, går i oppløsning eller samler seg.
Klimaforskere med fly og meteorologi som spesialiteter er opptatt av å finne ut mer om hvordan de menneskeskapte skyene oppfører seg. Kondensstriper som blir hengende lenge, blander seg nemlig med cirrus-skyer – og det kan føre til at de ikke fordamper. På lengre sikt får vi svar på om flytrafikk på denne måten fører til økt skydekke over Europa.
Ikke så lett å se hva som er skyer og hva som er kondensstriper. Foto: NRK
Kondensstriper kan være vakre der de snøhvitt flerrer den knallblå himmelen en klarværsdag, eller bryter lyset og gir snitt til et gyldent solnedgangsmotiv. Men noen mener kondensstripene påvirker klimaet.
Det finnes til og med egne nettsteder der folk som driver med "flystripespotting" legger ut bildene sine! Ta en titt på disse nettstedene:
s hjemmeside
fra Meteorologileksikonet hos NMI
fra Meteorologileksikonet hos NMI
(Cooperative Institute for Meteorological Satellite Studies)
Terry Andersons hjemmeside om kondensstriper
(National Oceanic and Atmospheric Administration)
Artikkel tidligere publisert i Schrödingers Katt
Skyer
Det finnes et nærmest uendelig antall skytyper. Hver og en gir nyttig informasjon om atmosfærens tilstand. World Meteorological Organization (WMO) har kategorisert skytypene i 10 hovedgrupper:
Cirrus, cirrocumulus og cirrostratus er såkalte høye skyer. I våre områder finner vi slike skyer med skybase 3-10 km over bakken.
Altocumulus. Foto: Deguara/Bath, ASW.
Altocumulus, altostratus og nimbostratus kalles midlere skyer. Slike har skybase ca 2-5 km over bakkenivå.
Stratocumulus, stratus, cumulus og cumulonimbus med skybase mindre enn 2 km fra bakken kalles lave skyer.
Lave, midlere og høyere skyer sier ingenting om skyens vertikale utstrekning. Både cumulonimbus og nimbostratus kan f.eks. ha en vertikal utstrekning på 10-12 km og strekke seg tvers gjennom troposfæren.
Altostratus. Foto: Deguara/Bath, ASW.
De 10 hovedklassene over er beskrevet under egne stikkord. Meteorologene skiller også skyene etter måten de dannes på: Frontskyer, konvektive skyer, orografiske skyer og turbulensskyer.
Les mer om Skydannelse og skyklassifisering i Meteorologileksikonet fra NMI.
Ofte er skylaget en blanding av ulike skytyper i flere høydenivåer. Obser-vasjoner fra bakken og fra satellitter utfyller hverandre når meteorologene skaffer seg oversikt over værsituasjonen.
Se videoinnslaget her:
Sendt i Schrödingers Katt torsdag 2. september 2004.