Kommunistene og hjemmefronten sto samlet

Motstandsbevegelsen sto mer samlet i Norge enn i andre land nazistene okkuperte, viser en ny doktoravhandling.

Quisling og Terboven

Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling (NS), her sammen med Josef Terboven, gjorde at okkupasjonen av Norge skilte seg vesentlig fra andre land nazistene okkuperte. NS fikk nesten frie hender av tyskerne til å nazifisere Norge. Dette mobiliserte nordmenn til motstand, vel så mye mot egne nazister som mot tyskerne.

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Forskning.no byline» i nytt vindu

– De kommunistiske motstandsgruppene og hjemmefronten samarbeidet mye under krigen, om etterretningsvirksomhet, trykking av propaganda og ikke minst flyktningetrafikken.

– Motstandsbevegelsen i en rekke andre tysk-okkuperte land var langt mer fragmentert og splittet.

Det sier Frode Færøy. Han er ansatt ved Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo. I 15 år har han gransket den norske motstandskampen. 20. mars forsvarer han doktorgraden sin på Blindern.

350.000 tyske soldater

Det var selvsagt uenigheter mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene om hvordan motstanden mot den tyske okkupasjonen og det norske Nasjonal Samling-regimet under Vidkun Quisling skulle utføres. Men helt fram til det aller siste krigsåret slo ikke disse motsetningene ut noen større konflikt.

– Det var først i begynnelsen av 1944 at motsetningene eskalerte, forteller Færøy.

Da sto det 350 000 tyske soldater i Norge.

Skal vi forstå det som hendte på norsk side, må vi prøve å begripe hvordan mange tenkte i disse dramatiske månedene.

– Vi må prøve å forstå hvor usikre eksilregjeringen i London og hjemmefrontledelsen var med hensyn til utgangen av okkupasjonen. Kom den tyske hærledelsen til å miste kontrollen over sine avdelinger? Ville soldatene da gå løs på befolkningen? Tenkte de på å brenne resten av Norge, slik de hadde gjort med Finnmark og Nord-Troms?

I et kjellerlokale i Oslo pakkes det illegale aviser.

I et kjellerlokale i Oslo pakkes det illegale aviser.

Foto: Norsk hjemmefrontmuseum

Fryktet kommunistenes solospill

I krigens sluttfase fryktet hjemmefrontledelsen at den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge ville bli en løs kanon på dekk. Kommunistene kunne gå ut med egne paroler som kunne skape forvirring og svekke oppslutningen om retningslinjene til befolkningen fra regjeringen og de autoritative motstandsorganene.

– Mange har i ettertid villet ha det til at konflikten mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene først og fremst handlet om sabotasje versus sivil holdningskamp og militært beredskapsarbeid. Det var ikke tilfelle. Det var mer et spørsmål om å ha kontroll på selve motstandskampen under de siste avgjørende månedene av krigen, sier Færøy.

Farget av Den kalde krigen

Etter filmsuksessen «Max Manus» og nå sist TV-serien «Kampen om tungtvannet» er det igjen blitt påpekt at vi overser de kommunistiske motstandsgruppenes innsats i Norge under krigen.

Det er ingen tvil om at den kommunistiske motstandskampen ble delvis neglisjert de første tiårene etter 2. verdenskrig. Dette var Den kalde krigens år. Konflikten mellom Øst og Vest var skarp.

Noen mener at «Max Manus» og «Kampen om tungtvannet» fortsetter i dette sporet.

– Men fra midten av 1970-tallet og utover har den kommunistiske motstandskampen slett ikke vært forbundet med noe tabu, konstaterer Færøy.

(F.v) Gunnar Sønsteby (Knut Joner), Kolbein Lauring (Christian Rubeck) og Max Manus (Aksel Hennie)

Både filmen «Max Manus» og nå nylig TV-serien «Kampen om tungtvannet» skapte reaksjoner, fordi de glemmer kommunistgruppenes motstandskamp i Norge. Spesielt «Max Manus» – som dette bildet er hentet fra – skapte strid mellom både historikere, krigsveteraner og andre om hva som egentlig hendte under den norske motstandskampen.

Foto: Foto/Copyright: Filmkameratene AS

Ny kunnskap om radikales motstandskamp

De siste 35 årene er det gravd fram ny kunnskap om de radikale delene av motstandsbevegelsen.

Doktorgrad til historikeren Lars Borgersrud i 1994 om den sovjetstyrte Wollweber-gruppens sabotasjeaksjoner i Norge var et arbeid mange merket seg. Medlemmene av gruppen var først og fremst kommunistiske sjøfolk og havnearbeidere. Da Wollweber-gruppen ble revet opp av tyskerne, fortsatte motstandsarbeidet under ledelse av sjømannen Asbjørn Sunde, som gikk under dekknavnet «Osvald».

– Både Osvald-gruppa og en rekke regionale militære distriktsorganisasjoner var underlagt ledelsen i Norges kommunistiske parti (NKP). Samtidig ble Osvald-gruppa i løpet av sin funksjonstid også benyttet av flere ikke-kommunistiske motstandsorganisasjoner, forteller Færøy.

– Men i 1944 ble det brudd mellom Asbjørn Sunde og NKP. Da måtte kommunistpartiet bygge opp et nytt sabotasjeapparat.

I Oslo-området etablerte partiet en ny sabotasjegruppe som i ettertid fikk navnet «Pellegruppa». Frode Færøy mener det ikke er kommet klart nok fram at Pellegruppa var NKPs sabotasjeorganisasjon i Oslo og Akershus. Gruppas leder Ragnar Sollie var ingen uavhengig sabotør, men underlagt NKPs politiske ledelse.

Overdrev kommunistenes radikalisering

Frode Færøy mener at kommunistene de første tiårene av etterkrigstiden – i den grad de ble omtalt – ble betraktet som et fremmedelement i den norske motstandskampen. Den kalde krigen og konflikten med Sovjetunionen bidro til denne fremmedgjøringen.

– Jeg mener at kommunistenes motstandspolitiske annerledeshet i forhold til de øvrige delene av hjemmefronten, er blitt betydelig overdrevet.

Færøy viser her blant annet til Jens Christian Hauges og Håkon Lies memoarbøker.

Samtidig har ikke skribenter og historikere med større politisk forståelse for NKP, gjort særlig mye for å nyansere dette bildet. Færøy mener at vi de senere år har sett flere eksempler på at NKPs rolle som spydspiss for den aktive motstanden mot tyskerne, er blitt framstilt helt ute av alle proporsjoner.

Doktoranden påpeker dessuten at vi 70 år etter frigjøringen fortsatt mangler en større forskningsbasert fremstilling om NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Norske milorgstyrker trener med lette maskingeværer av typen Brengun.

Norske milorgstyrker trener med lette maskingeværer av typen Brengun. Dette var den britiske hærens standard maskingevær, og det ble også brukt av de norske hjemmestyrkene. Men det var først helt mot slutten av krigen at denne mer offisielle motstanden fikk noe omfang av betydning

Foto: Norsk hjemmefrontmuseum

Norges okkupasjon spesiell

Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge skiller seg på ett viktig område helt vesentlig fra de andre landene nazistene okkuperte.

I Norge fikk Nasjonal Samling (NS) nesten frie hender til å drive fram nazifiseringen av samfunnet.

– Noe lignende ser vi ikke i andre land. På mange måter ble dette en fordel for det norske motstandsarbeidet. Vidkun Quisling og hans NS-parti utsatte det norske samfunnet for et sterkt ideologisk trykk på et svært tidlig tidspunkt. Dette samlet og legitimerte den norske motstanden.

– Det fremste målet for motstandsbevegelsen ble derfor å hindre nazifiseringen av samfunnslivet. I skolen, i kirken og i idrettsbevegelsen møtte nazistene en ideologisk og til dels utpreget verdikonservativ motstand. Det samme skjedde i andre deler av organisasjonssektoren og til en viss grad innenfor den offentlige forvaltningen, forteller Færøy.

Mot Qusling mer enn mot tyskerne

– Slik ble den norske motstandskampen først og fremst en sivil og ikke-voldelig holdningskamp mot det norske okkupasjonsregimet til Vidkun Quisling. Motstanden rettet seg i mindre grad mot den tyske okkupasjonsmakten.

Dette mener Færøy at det er viktig å merke seg.

– Imidlertid hadde kommunistene allerede i 1942 gitt uttrykk for at holdningskampen mot nazistene måtte utvides til tiltak som rammet den tyske krigsøkonomien. NKP oppfordret til boikott av alt «tyskerarbeid». Med NS-regjeringens Lov om nasjonal arbeidsinnsats i februar 1943 økte også den sivile hjemmefrontledelsens fokus på tysk bruk av norsk arbeidskraft.

Våren 1944 forsøkte Quisling-regjeringen å mobilisere tre årskull med unge norske menn til arbeidstjeneste.

– Frykten for at disse ungdommene i neste omgang vil måtte utføre tysk krigstjeneste fikk omsider den sivile hjemmefrontledelsen til å handle.

En landsomfattende parole til ungdommene om å unndra seg registrering ble distribuert i stort omfang, og en rekke sabotasjeaksjoner mot offentlige arbeidskontorer ble iverksatt for å forstyrre registeringen.

Omslaget kom i 1943

– Under arbeidet med avhandlingen min har jeg gjennomgått de kommunistiske undergrunnsavisene i Norge under krigen. Fram til sommeren 1943 avviker ikke disse fra oppfatningen om at holdningskamp skulle være det bærende elementet i den hjemlige motstanden.

– NKP-avisene oppfordret altså ikke til væpnede aksjoner. Så sent som våren 1943 advarte den kommunistiske avisa Friheten mot å utføre attentater mot den tyske ordensmakten, fordi dette bare ville resultere i henrettelser av norske patrioter.

Sommeren 1943 kom det imidlertid et omslag i propagandaen fra den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge.

– Høsten 1943 begynner Osvald-gruppa med sabotasjeaksjoner mot jernbanelinjer og kraftledninger. Det er ikke snakk om veldig mange eller svært omfattende aksjoner, men de blir likevel lagt merke til.

Mjøndalen

– Men etter en togsabotasje ved Mjøndalen i oktober innleder tyskerne en form for psykologisk krigføring mot den lokale befolkningen i Drammen-distriktet.

– Med trusler og tvang får tyske myndigheter fremstående ikke-nazister til å undertegne et opprop som fordømmer de ansvarlige. Erklæringen fremkaller uro innenfor den sivile hjemmefrontledelsen, fordi den kan tolkes som et utslag av svakhet og defaitisme innenfor deler av den ellers motstandsinnstilte opinionen, noe som i neste omgang vil kunne undergrave tilliten til hjemmefrontledelsens motstandspolitikk, sier Frode Færøy.

Natten mellom 14. og 15. mars 1945 nådde sabotasjeaksjonene mot jernbanen sitt klimaks. Under «Opera

Natten mellom 14. og 15. mars 1945 nådde sabotasjeaksjonene mot jernbanen sitt klimaks. Under «Operasjon Betongblanding» sprengte Milorg Bratsbergbanen i Telemark. Over tusen norske motstandsfolk deltok i aksjoner mot jernbanenettet på Østlandet. Hensikten var å hindre hjemtransportering av tyske soldater til forsvar av Berlin i krigens aller siste fase.

Foto: Norsk hjemmefrontmuseum

Kommunistene driver solospill

Samtidig vokser frykten i ledelsen av hjemmefronten for at kommunistene skal drive for mye solospill og forårsake sviktende oppslutning om parolene til den sivile hjemmefrontledelsen.

Undergrunnsavisen «Alt for Norge» ble utgitt av sentralkomiteen i Norges kommunistiske parti (NKP) i

Undergrunnsavisen «Alt for Norge» ble utgitt av sentralkomiteen i Norges kommunistiske parti (NKP) i 1944 og 1945.

Foto: Wikimedia Commons

– Høsten 1943 oppstår det en viss diskusjon blant hjemmefrontlederne om hvorvidt NKP bør få slippe inn i den militære og sivile hjemmefrontledelsen. Men sosialdemokratene legger i realiteten ned et veto mot dette, og dermed går hjemmefrontledelsens mulighet til å utøve større kontroll med den kommunistiske motstandskampen tapt.

Vinteren 1944 anklager så kommunistene den norske hjemmefrontledelsen for å være feige og for å ha lagt udemokratiske etterkrigsplaner. Kritikken ble publisert i den største undergrunnsavisen «Alt for Norge», som også var partiet NKPs hovedorgan.

– Samtidig greier Gestapo å rulle opp en stor del av den ikke-kommunistiske illegale pressen. Et rykte begynner å svirre om at kommunistene er angiverne. Senere viser det seg at det er Gestapo som har satt ut dette ryktet.

Vinteren 1944 og utover våren 1945 forverres forholdet mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene kraftig.

Hvor viktige var kommunistene?

70 år etter krigen er fortsatt svært mange opptatt av historien om Norge under 2. verdenskrig.

De siste årene har det vært en vis uenighet både mellom historikere og andre interesserte om hvor viktige NKP og Osvald-gruppa var for utviklingen av den aktive og væpnede motstanden i Norge.

Kommunistene var først ute med å agitere for væpnet kamp mot okkupasjon av Norge, slår Frode Færøy fast. Samtidig påpeker han at de kommunistiske sabotasjeaksjonene var relativt få.

Sommeren 1944 og vinteren 1945 begynner den væpnede norske motstanden i et større omfang. Instruktører fra Kompani Linge kommer over fra England og blir den nye kjernen i Milorgs distriktsorganisasjoner. De spiller en viktig rolle i både planleggingen og ledelsen av sabotasjeaksjonene, samt den videre oppbyggingen av de norske hjemmestyrkene. Samtidig får de også i oppdrag å forhindre tyske forsøk på å ødelegge verdifull norsk industri og infrastruktur.

Det er altså først helt mot slutten av krigen at den væpnede ikke-kommunistiske motstandskampen får et større omfang i Norge. Men når denne motstanden blir trappet opp, får den et vesentlig større omfang enn motstanden fra de kommunistiske gruppene.

Hva skjer med Ikke gjør dette hjemme-huset i den siste episoden denne sesongen? Alle de foregående husene har endt i ett flammehav, så hva skjer denne gangen? Mens sprengstoffekspert Roar og kjemiker Morten slår seg sammen for å prøve å lage vann fra bunnen av, går programlederne Rune og Torfinn vitenskapelig til verks for å undersøke om banning hjelper mot fysisk smerte. (8:8)
Vi er "på nett" så å si hele døgnet. Vi tvittrer, snap'er, spiller, teller skritt, handler og søker etter nyheter. Denne aktiviteten overvåkes av aktører som samler inn enorme datamengder om oss. Det ligger store gevinster, men også viktige fremskritt i BIG DATA! (2:4)
Humor, livsstil og intelligens gir status hos menn - og damer faller for det. Marens gjenværende beilere viser fram nye sider når de skal prøve seg under panseret på en Volvo 240. (5:6)