NRK Meny
Normal

Kavliprisen 2012 til sju forskere

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Oppdagelsen av Kuiperbeltet, energioverføringer i nanomaterialer, og banebrytende forskning på hvordan hjernen mottar og behandler informasjon er blant gjennombruddene som er gjort av årets Kavli-vinnere.

Kavliprisen deles ut for tredje gang i år, og denne gangen blir prisen delt mellom syv forskere innenfor fagområdene astrofysikk, nanovitenskap og neurovitenskap.

Oppdagelsen av Kuiperbeltet

Astrofysikerne David C. Jewitt ved University of California, Jane X. Luu ved MIT Lincoln Laboratory, og Michael E. Brown ved California Institute of Technology, alle fra USA, deler årets Kavlipris i Astrofysikk.

De får prisen ”for oppdagelsen og beskrivelsen av Kuiperbeltet og dets største medlemmer, arbeid som førte til at en stor økning av forståelsen for historien til vårt solsystem”.

Utenfor banen til planeten Neptun ligger Kuiperbeltet, en skive bestående av mer enn 70.000 små legemer (100 kilometer i diameter) bestående av stein og is som går i bane omkring Sola.

David Jewitt og Jane Luu oppdaget det første Kuiperbelte-objektet, kjent som 1992 QB1 i 1992. Deres oppdagelse av Kuiperbeltet og videre utforsking av sammensetningen av Kuiperlegemer har gitt oss ny innsikt i den tidlige historien og nåværende tilstand av solsystemet.

Kuiperlegemer synes å være fossiler som ble til overs fra solsystemets tidlige planetdannelser. Deres sammensetning og baner gir derfor en unik innsikt i de tidligste fasene av solsystemet.

Bruker 10.000 år rundt sola

Michael Brown designet og iverksatte Caltech Wide-Area Survey som var optimalisert for å påvise de mest massive Kiuperlegemene. Browns oppdagelse av Quaoar (2002), Makemake (2005), Eris (2005) og mange andre store Kuiperlegemer gjorde det klart at Pluto bare er ett av mange slike objekter.

Like viktig er Browns oppdagelse av Sedna, en dvergplanet med en eksepsjonelt langstrakt bane omkring Sola. Objektet bruker over 10.000 år på å fullføre en runde rundt Sola.

kuiper

Sednas bane satt i perspektiv.

Foto: NASA/JPL-Caltech/R. Hurt

Prisvinnende nanostrukturer

Prisen i nanovitenskap går til Mildred S. Dressehaus ved Massachusetts Institute of Technology i USA for «hennes nyskapende bidrag til vitenskapen av karbonbaserte nanostrukturer og for hennes belysning av elektron-fonon-vekselvirkning på nanoskala».

Takket være Dressehaus’ arbeid har vi en større forståelse av hvordan energi flyter og sprer seg på nanoskala, står det i begrunnelsen fra Det Norske Videnskaps-Akademi som deler ut prisen.

C004/9623 Carbon nanotube

Datafremstilling av et nanokarbonrør som viser den heksagonale karbonstrukturen.

Foto: Science Photo Library

Så tidlig som på 1960-tallet ledet Dresselhaus en av de aller første gruppene som utforsket karbonmaterialer som danner basis for todimensjonale grafén og endimensjonale nanokarbonrør. Disse tidlige eksperimentene hjalp til med å kartlegge viktige egenskaper ved nanomaterialene.

Hun var også en pioner i arbeidet med å benytte såkalt Ramanspektroskopi for å studere materialer med tykkelse på bare ett atom, som nanokarbonrør og grafén.

Rundorm i sentrum

Cornelia Isabella Bargmann ved The Rockefeller Universty, Winfried Denk ved Max Planck-instituttet og Ann M. Graybiel ved MIT deler neurovitenskap-prisen.

Den har de fått "for å ha kastet lys over de grunnleggende neuromekanismene som ligger til grunn for persepsjon og beslutning".

Bargmann har benyttet seg av rundormen C.elegans' enkelt oppbygde nervesystem for å identifisere grunnleggende prinsipper for hvordan nervekretsene fungerer.

Hun kom med de første bevisene for den detaljerte ledningsbanen mellom en spesifikk sensorisk reseptor og oppførsel.

rundorm

Den lille, gjennomsiktige rundormen blir brukt for å forstå hvordan arv og miljø påvirker dyrs oppførsel.

Foto: James King-Holmes/Science Photo Library

Manglende symmetri

Winfried Denk utvikla multi-foton-mikroskopi, noe som revolusjonerte kunsten å ta høyoppløselige bilder av en levende hjerne.

Ved hjelp av denne teknikken oppdaga han at retningsselektiviteten blir beregna lokalt i dendrittiske grener i netthinnas amakrin-celler.

I tillegg har Denks SBFSEM-metode avslørt mangelen på symmetri når det kommer til banene mellom disse interneuronene og ganglion-cellene som videreformidler bevegelsesinformasjon til hjernen.

Ann Graybiel har avdekka striatumets moduloppbygning, og vist hvordan det kan forandre seg under vanelæring.

Hun har sett på hvordan dyr tilegner seg nye ferdigheter, og påvist hvordan nervekretser omgjør kjente motoriske mønstre til handlinger.

Dette arbeidet kan også ha betydning for forskning på avhengighet, Parkinsons og schizofreni.