NRK Meny
Normal

Hemmeligheten bak utstoppede dyr

Når dyr blir stoppet ut kan de bevares for ettertiden i flere hundre år, og hele tiden se skremmende levende ut. Vi tar deg med på reisen som gir en skrott evig liv.

Vi er inne i et hvitt, avlangt rom vis-à-vis NTNU Vitenskapsmuseet. Lukten i det laboratorieliknende rommet er snodig og umulig å plassere, og setter seg i nesa den første tiden.

På gulvet står brune esker merket med blant annet «jerv», «hubro» og «ulv». På en arbeidsbenk er et par ugler oppstilt på grener; foreviget i ordets rette forstand.

– Beklager rotet, eskene har vi akkurat fått inn. De inneholder kranier av forskjellige dyr til vitenskapelig bruk, forklarer Per Gätzchmann på tjukk trønderdialekt og ser ettertenksomt rundt seg.

Ikledd snekkerbukse og flekkete genser ligner han aller mest på en håndverker. Det er han imidlertid langt ifra.

Per har vært taksidermist på Vitenskapsmuseet i 30 år, og her har han ansvaret for å stoppe ut alt fra gråspurv til tiger.

Han skal vise oss hvordan dyr kan leve i mange hundre år utover sin vanlige alder. Han skal vise oss hvordan dyr kan stå oppreist etter sin død, og hele tiden se uhyggelig levende ut.

Alt dette skal han illustrere gjennom en hvit- og brunflekkete hønsehauk fra Trøndelag, som mest sannsynlig har endt sitt liv etter et altfor ublidt møte med et tre.

Per steller med fjærene

I løpet av utstoppingsprosessen bruker Per Gätzschmann mye tid på å legge hønsehaukens fjær pent. Dette bildet er fra slutten av prosessen.

Foto: Mathilde Torsøe

Vandrefalken ble reddet

Forskning på miljøgifter er et av de viktigste forskningsfeltene som gjøres på utstoppede dyr, og i tillegg på innsamlede fugleegg. Utstoppede dyr er glimrende for å registrere hvordan mengden miljøgifter endrer seg hos arter over tid. Det har blant vært med på å hjelpe vandrefalken.

På 1960-tallet var vandrefalken så utrydningstruet i Norge at den holdt på å forsvinne. I dag er derimot arten på vei oppover.

– Man fant ut at miljøgiftene kvikksølv og DDT var en stor grunn til at det gikk så dårlig med vandrefalken. Giftene hadde akkumulert oppover i næringskjeden til vandrefalken, forteller Per Gustav Thingstad, fugleforsker ved NTNU.

Det gjorde at stoffene ble forbudt, og dermed ble fuglearten reddet i norsk fauna.

Ut fra fugleegg og utstoppede dyr kan man også analysere arvestoff. På fugler forskes det på variasjoner i fjærdrakter; geografiske variasjoner så vel som variasjoner i forhold til kjønn og alder.

– Forskerne vet ikke helt hva som kan forskes på i framtida av bevarte utstoppede dyr. Teknologien utvikles kontinuerlig, og det bringer stadig med seg nye muligheter for analyse av dyrene, forteller Thingstad.

Ifølge Per Gätzschmann utgjør samlinger av utstoppede dyr en databank for fremtiden.

– En databank hvor vi ennå ikke kjenner omfanget av dataen.

Vingene ute

En forsmak på hvordan hønsehauken ser ut midt i prosessen. Her er innmaten tatt ut, og en kroppsavstøpning satt inn.

Foto: Mathilde Torsøe

Får mange dyr fra vanlige folk

Per har lagt hønsehauken på en steril benk. Fuglens øyne peker opp i taket, og nebbet er åpent med en spiss rovfugltunge stikkende ut.

Det første han gjør, er å gi fuglen et ID-nummer og registrere blant annet hvor den kommer fra og hvordan den har dødd.

– De fleste dyrene vi stopper ut får vi fra vanlige folk som har funnet dem døde i skog og hager.

Ifølge Per Gustav Thingstad ønsker de som leverer inn døde dyr ofte utstoppede dyr selv, og disse ønskene etterkommer museet noen ganger. Museet tar ikke bare imot fallvilt, men kan også samle inn ganske vanlige arter selv.

– Folk har tendens til å ville levere inn de litt mer sjeldne artene. De vanlige får vi i ganske liten grad inn som fallvilt. De bryr ikke folk seg så mye om, forteller Per.

Per begynner å nappe ut forskjellige typer fjær av hønsehauken. Det sikrer prøver av ubehandlede fjær.

– Blant annet må jeg ta ut en stjertfjær. Han peker på fuglens bakdel. – Men den sitter alltid så gæli godt fast.

Etter å ha dratt i stjertfjæren en stund blir Per nødt til å reise seg opp og bruke en tang for at fjæren skal møte sin overmann. Etter en stund slipper den til slutt taket, og forsvinner ned i en plastpose sammen med de andre fjærprøvene.

Nå skal Per fjerne tunga på hønsehauken.
– Der kom den. Og nå kapper jeg av halsen. Her e det «no fucking mercy» sier han, og ler høyt.

Tålte ikke blod som ung

Så har tiden kommet til det noen vil anse som et kritisk punkt i prepareringsprosessen. Per skal åpne dyret for å ta ut innvoller.

Og der avslørte vi en annen av taksidermiens hemmeligheter; innmaten er nødt til å tas ut for at dyret skal holde seg.

Han begynner å åpne dyrets buk med stødig hånd, og den umiskjennelige lukten fra tidligere blir med ett langt sterkere.

Fuglekroppen uten innmat

Dette er også en smakebit på hvordan hønsehauken ser ut ganske langt ut i prosessen. Her har Per tatt ut alle innvollene.

Foto: Mathilde Torsøe

Når dyr skal stoppes ut skal det tas så få snitt som mulig i kroppen, all innmaten skal ut på én gang. På små dyr tar Per bare ett snitt i buken.

– Jeg må blant annet ta leverprøve av fuglen, forteller han.

Han snitter omhyggelig ut et lite leverstykke og dytter det ned i en plastkapsel som egentlig er litt for liten.

– Det holder i massevis. Nå skal hjernen ut, sier han.
Det får det Per til å mimre tilbake til den gangen han besøkte et slakteri som ung.

– Det husker jeg som om det var i går.
Han flytter blikket fra hønsehauken og ut av vinduet, der snøen laver ned i store, våte filler.

– Jeg forlot slakteriet grønn i ansiktet og med hånden for munnen.

– I dag skal det derimot mye til for å bikke meg av pinnen, fortsetter han.
Per har vendt blikket tilbake til hønsehauken og smiler lurt. Av en eller annen grunn levner han ingen tvil om det.

Høye smell en del av prosessen

– Det er utrolig viktig å få kroppen ren og tørr. Hvis den ikke er tørr, vil forråtnelsesprosessen begynne, sier Per.

Per fjerner benmarg

Per borer et lite hull inn i et av fuglens ben, slik at han kan fjerne benmarg. Alle ben må bli frie for det.

Foto: Mathilde Torsøe

Inni beina er det mye marg. Per viser oss effektivt nøyaktig hvor mye. Først borer han et ørlite hull inn i benmargen, og går så for å hente en trykkblåser. Han plasserer fuglen over en søppelkasse. Apparatet gir fra seg en skuddliknende lyd, og på godt under et sekund ligger en god klump blodrester i søpla. En klump som er overraskende stor til å ha kommet fra et så lite ben.

– Hele dyret må bli helt kjemisk fritt for blod og fett, og da må blant annet alle ben bli frie for marg, forklarer Per.

Av og til under prepareringen kan høye smell høres. I en hvilken som helst annen kontekst enn denne ville de vært illevarslende. I dette tilfellet ligger det imidlertid ingenting mer dramatisk bak enn at en hønsehauk blir stoppet ut i vitenskapens navn.

Omstendelig vaskeprosess

Per bruker samme renseprinsipp på vinger og stjert som inni fuglens benmarg. Etter dette skal dyret vaskes. Det er et kapittel for seg, og innebefatter flere vaskeprosesser hvor dyret blant annet bades i spesiallagd såpe for fjær, og i 96 prosent ren sprit.

– Etter spritbadet tar vi fuglekroppen inn i en sentrifuge. Akkurat det høres kanskje voldsomt ut, men det tåler fuglen fint etter at vi har pakket den inn.

Til slutt får fuglene ofte sin egen lille frisørtime med Per. Da føner han omhyggelig fjærene på plass.

– Selv om vaskeprosessen er lang, lønner det seg aldri å ta noen short-cuts, sier Per med alvor i blikket.

Avstøpning av kroppen

Så har vi kommet til noe av det mest mystiske med utstoppede dyr. Det vi lagde fantasifulle teorier om som barn, mens vi måpende så opp på de enorme dyrene på museet. Hvordan kan de egentlig stå oppreist? Svaret er utilfredsstillende enkelt.

– Jeg lager en avstøpning av kroppen som er helt identisk med den opprinnelige, forteller Per. - Det er en veldig omfattende prosess, men kort fortalt ender den med at vi har en kunstig kropp i polyuretan-skum.

Avstøpningen blir laget inni et slags deksel som blir hardt skrudd sammen idet avstøpningen skal størkne. Per må bruke en hammer på dekselet for å få ut kroppen.

Størrelsesmessig er ikke avstøpningen så ulik en grillet kylling som kunne ligget på et norsk middagsbord.

– Hva i all verden er det inni dyrene? Det er et veldig ofte stilt spørsmål, og folk har mange rare oppfatninger om det, forteller Per smilende.

Han dytter kroppsavstøpningen på plass på en måte som ser lekende lett ut. For å fylle ut noe av tomrommet etter muskler sprøyter Per inn silikon. Silikonet bringer straks fram ganske andre assosiasjoner enn dyreutstopping.

Kasse med utstoppede hønsehauker

Tre utstoppede hønsehauker og en avkappet vinge er noe av det som skjuler seg i arkivet til Vitenskapsmuseet. Når fugler skal stoppes ut til vitenskapelig bruk, blir en hel vinge av for prøver.

Foto: Mathilde Torsøe

Sys igjen med nål og tråd

Så er spørsmålet; hvordan kan taksidermistene skjule sine spor i dyrene så grundig?

– Vi syr de igjen med nål og tråd, sier Per lett. – Jeg har blitt ganske dreven på sying nå. Jeg ber ikke akkurat kona mi om å sy knapper på skjortene mine, flirer han.

For at dyret skal se pent ut som ferdig, må en stor dose omhyggelig finpuss til. Pers fingre stryker vart over fuglens fjær for å få de så pene som mulig.

– Kona mi Toril sier at hvis jeg hadde «durta» en promille med henne av hva jeg har gjort med dyrene opp gjennom årene, hadde hun vært verdens mest bortskjemte dame.
Per ler høylytt. – Hun har vel et poeng der.

Hønsehauken er ferdig utstoppet, i sittende positur. Per holder den opp, tydelig fornøyd med verket sitt.

Alle fjærene ligger pent på plass. Det eneste som skurrer ved synet av fuglen er at den ikke har øyne og mangler en vinge. Den er fjernet fordi Per skal ta prøver av den. Der øynene skulle vært ser man istedet grå spesialleire, som brukes for å fylle ut hjernens plass.

– Vi setter ikke på øyne på dyr til vitenskapelig bruk, forteller Per. – Det trengs ikke.

Hønsehauken har fått en en nummerlapp rundt beina. En lapp som sier at denne, akkurat denne fuglen, gjør en innsats for forskning, og kan bevitne samtidens forhold flere hundre år senere.

Denne elgen tok det 300 timer å stoppe ut

Denne elgen er et av dyrene Per Gärtzchmann har stoppet ut. Den har fått en godt synlig plass på Vitenskapsmuseet og kikker majestetisk utover rommet. - Å stoppe ut denne tok vel 300 arbeidstimer, forteller Per.

Foto: Mathilde Torsøe