NRK Meny
Normal

Fra hvit krig til kald grav

Smeltende isbreer avdekker hemmeligheter fra Den hvite krigen - en lite omtalt del av Første verdenskrig.

Soldater i isen

De tre Habsburg-soldatene som ble funnet på 3650 meters høyde i 2004 kan ha vært bårebærere.

Foto: Museo della Grande Guerra, Peio

I september 2012 møter 500 mennesker opp i en begravelse i den lille fjellandsbyen Peio helt nord i Italia. Der bevitner en fjerdedel av befolkninga i landsbyen ved Sveits-grensa at to mennesker ingen av dem har kjent blir lagt i jorda.

Guttene som ligger i hver sin sølvfarga minikiste har på et tidspunkt vært blonde og blåøyde østerrikere - de var 17 og 18 år da de døde.

Soldat i is

Sånn så de to soldatene ut da de ble funnet - isbrekreftene gjorde sitt til at retssmedisinere fikk en vanskelig oppgave med å skille levningene fra hverandre.

Foto: Office for Archaeological Finds, Autonomous Province of Trento

Hva de het er det ingen i begravelsesfølget som vet. Det de derimot vet er at begge guttene ble funnet med kulehull i hodet. Og at de døde i mai 1918, under slaget ved Presena.

Skyttergraver i isen

Den hvite krigen er en forholdsvis ukjent del av den ellers hyppig omtalte Første verdenskrig.

Da krigen starta i 1914 var Peio, som ligger i Trentino-provinsen, en av de høyestliggende landsbyene i Østerrike-Ungarn. Italia, som kasta seg inn i kampen på de alliertes side, ville veldig gjerne overta både Trentino og Trieste.

Dermed oppsto det en 400 kilometer lang front fra De juliske alpene i øst til Ortler-massivet i vest. Det at store deler av fronten lå høyere enn 2000 meter gjorde sitt til at Den hvite krigen krevde spesialtrente fjelltropper - Alpini på italiensk side og Kaiserschützen for Østerrike-Ungarn.

De hakka ut skyttergraver i is, og lagde midlertidige kabelbaner for å frakte soldater og krigsmateriell oppover i fjellene.

Italienske og østerriksk-ungarske soldater var ikke hverandres verste fiender - den rollen var det været og naturen som spilte. Det kunne bli så kaldt som 30 minusgrader, og dét, kombinert med snøskred, tok langt flere liv enn geværene.

Punta Linke

Frontlinja sett fra Punta Linke i 1918.

Foto: Museo della Grande Guerra, Peio

Topp ble lavere

94 år etter sin død er de to unge soldatene flytta fra bresprekken de ble funnet i ned til San Rocco-kirka i Peio.

Nå bor det etterkommere av folk som kjempa på begge sider i landsbyen, både de allierte og sentralmaktene rekrutterte lokale menn som kjente fjellet godt.

– Vi har hørt mange historier om folk som plutselig hørte en slektnings stemme under kampens hete, forteller Franco Nicolis fra Archaeological Heritage Office i Trento til Telegraph.

I motsetning til de fleste landsbyene som lå i nærheten av frontlinjene ble ikke Peio fraflytta.

– Keiseren bestemte at landsbyen ikke skulle evakueres. Det at den var den høyestliggende landsbyen i hele keiserriket hadde stor symbolsk betydning, forklarer ordføerer Angelo Dalpez til Telegraph.

De så landskapet rundt seg bli forandra - San Matteo-toppen ble seks meter lavere på grunn av artilleribeskytning.

Laster kart, vennligst vent...

Markør 1 viser Peio som ligger helt vest i det som var frontlinja under Den hvite krigen - markør 2 viser De juliske alpene - østdelen av fronten.

Har DNA, mangler kontekst

To små kister blir senka ned i hver sin umerka grav. Til sammen er det fem stykker på rekke.

De tre første kom i 2004, og inneholder levningene etter tre Habsburg-soldater som hang ut fra en isvegg nær San Matteo - på 3650 meters høyde. Maurizio Vicenzi, fjellguide og sjef for det lokale krigsmuséet kom tilfeldigvis over kroppene under en klatretur.

Ingen vet hvem de er, men det faktum at de var ubevæpna og hadde bandasjer i lomma tyder på at de var bårebærere som døde i det siste slaget i fjellene i september 1918.

Problemet med identifisering av de døde soldatene handler ikke om manglende tilgang på DNA - det er det nok av. Men for å finne ut hvem de var må DNAet deres matches mot nålevende slektninger, og det krever at man har en eller annen idé om hvem det kan være.

Foreløpig er det ingen som har det, men dette kan endre seg. Isbreenes tilbaketrekning avslører ikke bare falne soldater, eiendelene deres dukker også opp.

Et kjærlighetsbrev til Maria ble skrevet sent i 1918, men det vet ikke hun - brevet kom aldri ned fra Punta Cadini.

gevær

Denne rifla ble brukt av noen som kjempet for Østerrike-Ungarn.

Foto: Museo della Grande Guerra, Peio

Ötzi også

Nå er Peio italiensk, Saint-Germain-traktaten i 1919 ga Trentino til Italia.

– Det var aldri noen problemer knytta til det. Ingen revolusjon, overgangen gikk smertefritt. Folk her hadde alltid oppfatta området som autonomt, det har det til en viss grad fortsatt å være, sier Nicolis.

I september 1991 ble levningene etter en mann som ikke forholdt seg til landegrenser, nasjonaliteter og verdenskriger funnet like i nærheten. Ötzi døde for 5.300 år siden, og har nå status som Europas eldste naturlige mumie.

Ismannen endte sine dager på kanten av en isbre, dermed ble han frosset, men ikke knust. Sånn gikk det ikke med levningene av de to navnløse soldatene, de enorme kreftene i Presena-isbreen gjorde sitt til at rettsmedisinere brukte lang tid på å skille de to kroppene.

Soldatenes lus var derimot ikke ødelagt av iskreftene, det var heller ikke stråkalosjene russiske fanger hadde lagd til dem. Noe oppsiktsvekkende forteller ekspertene at de ikke var særlig mer sofistikerte enn Ötzis lignende fottøy.

I begravelsen spilles tre sanger - den italienske nasjonalsangen, den østerrikske nasjonalsangen, og Beethovens Ode til gleden.

– Menneskene som kjempa her var europeere forut for sin tid, sier Dalpez.

Denne artikkelen er basert på Laura Spinneys reportasje i Telegraph.