Er dette framtida for NASA?

Etter at den amerikanske regjeringen pensjonerte sine romferger, og deretter skrinla sine planer om å dra til Mars, står USA i realiteten uten et program for bemannede romferder for første gang på femti år.

Det er det mange som vil gjøre noe med.

Selv om utfordringene er tallrike, mener minst én høytstående NASA-ingeniør at NASA kan komme til å ta på seg jobben som prosjektleder for private romferder i framtida.

Mange prosjekter sikter seg nå inn på å skape bærekraftige, private løsninger for å komme seg ut i rommet. Under South by Southwest-konferansen i Austin, Texas møtte en rekke av dem fram for å presentere sine ideer for deltakerne.

– Er det mulig å drive crowdsourcing og opensourcing i verdensrommet, og kan det bli like stort som åpen programvare, var det retoriske spørsmålet foredraget ble innledet med.

Crowdsourcing betyr at flere bidrar til å løse en utfordring, mens opensourcing betyr at resultatene blir gjort tilgjengelig for allmenheten. Begge begrepene er helt sentrale i det som blir beskrevet som romfartens nybyggeræra.

Det er ennå ikke helt klart nøyaktig hva som er det endelige målet for private romprogrammer, for det finnes ennå få forretningsideer for bruken av det ytre rom.

Vil ha amatører opp i rommet

Darlene Damm er leder for «DIY Rockets», som forsøker å komme opp med en billig og enkel måte å frakte gods opp i rommet. Hun leder et stort prosjekt for å bygge funksjonelle og billige oppskytingsraketter.

– Alt kan samarbeides om, fra sensorer til større utstyr. Vi har et globalt samarbeid, riktignok minus noen land, der brukerne kan lage konstruksjonstegninger som kan hjelpe med å produsere raketter. Akkurat nå prøver vi å få inn tegninger til en 3D-printet rakettmotor, men vi har hatt flere hundre delutfordringer allerede, sier hun.

Flere av prosjektene hadde representanter på besøk. «Citizens in Space» som tilbyr borgerforskere å foreslå forskjellige typer eksperimenter for bemannede romferder.

Selskapet har kontrakt på ti turer med privatromfergen XCOR Lynx , og organisasjonen skal få opp minst 100 eksperimenter som skal besvare vitenskapelige spørsmål innen mikrogravitet og vakum. I tillegg skal ti amatørastronauter velges ut fra bidragsyterne og andre som deltar i prosjektene.

– Vi er der datamaskiner var på 70-tallet

Men DIY Rockets er fortsatt langt unna oppskytingsrampen. Et annet, og mer modent, prosjekt er Cubesat, et prosjekt som i likhet med Citizens in Space vil la hobbyforskere utforme eksperimenter til bruk i bane rundt jorda. Det skal ifølge forfatter og debattant Stephen Murphey bare koste noen få tusen dollar.

– Vi er kommet til et punkt der datamaskinen var på 70-tallet, da bare stater hadde råd til å utvikle dem. Vi har begynt å se det samme i romforskningen, og nå trenger man bare et kredittkort for å være med. Du har tilgang til enorm kunnskap og utstyr på nettet, sa han.

Chris Gerty er en erfaren ingeniør innen NASA, med erfaring fra planlegging av måneferder til utvikling av romdrakter. Han er ansatt som spesialist på åpen teknologi i romfartsorganisasjonen.

– NASA er mennesker, akkurat som deg og meg. Alle fokuserer på astronautene, men alle vet at det står mange bak. Astronauten er ikke en superstjerne, det er tusenvis av mennesker bak ham eller henne. Hva kan vi da oppnå om vi tar samme innstilling videre? spør han.

– Det er stor interesse for rommet der ute, og folk vil være med på utviklingen, sier han.

Romprogrammer stiller enorme krav til prosjektledelse, og det er bare noen få land som har hatt ekspertisen. Gerty ser for seg at NASA kan ville få konkurranse i framtida, men også at organisasjonen kan innta en ny plass.

– Det er klart vi sitter på enorm kompetanse, og det kan være NASA vil ta på seg prosjektlederansvaret for bemannede romferder i framtida. Selv om det innebærer at NASA får konkurranse, sa han til NRK.no i forrige uke.

Kunnskapsdeling fortsatt ulovlig

Men dette er ikke et felt blottet for betenkeligheter. Det første hinderet disse gruppene må over, et hinder som er helt grunnleggende, er USAs ITAP-lovgivning, som forbyr amerikanske borgere å dele teknologi som kan brukes til militære formål. Under denne lovgivningen er også oppskytingsfarkoster definert.

Om ikke crowdsourcing i rommet bare skal bli et blaff, er denne lovgivningen nødt til å oppdateres, men det er også strømninger i amerikansk politikk som tyder på loven kan bli endret på flere av disse vesentlige punktene. I 2011 ble lovgivningen endret for kommersielle satellitter, og nå sitter håpet løst hos hobbyforskerne.

Det andre hinderet er ikke noe mindre vanskelig.

I et separat foredrag, avholdt av erfarne, eldre NASA-ansatte, var tonen langt mindre framtidspositiv. Til forskjell fra gründerne som ser for seg et privat næringsliv i vakuum, var byråkratene mest av alt opptatt av problemene.

Selve akilleshælen for privatfinansierte romprogrammer er at det ikke ennå finnes klare økonomiske gevinster for å ta seg opp i rommet, og det har selvfølgelig stor innvirkning på utviklingen.

Enorm risiko

Så langt har kommersiell satellittoppskyting vist seg som den eneste bærekraftige private sektoren, selv om det finnes ideer der ute. En av tankene som er på vei ut i det ytre rom, er planene om gruvedrift på asteroider. Romsteinene er gjerne svært rike i metaller og mineraler, og om man fant en kostnadseffektiv måte å gjøre disse tilgjengelig for industrien, ville det være mulig å drive med overskudd.

Men så er det risikoen, for romfart har alltid vært forbundet med stor fare.

Den pensjonerte astronauten Marsha Irvins dro selv ut i sju romfergeoppdrag vel vitende om at risikoen var enorm. To av oppdragene, med Challenger og Columbia, endte i total katastrofe. Det er ennå ikke noen bedring å spore, mener Irvins.

– Romforskningen er upålitelig, og ingen av de eksisterende romfartøyene har vært tryggere enn sine garantier. Og der finnes ikke noen ny teknologi på markedet som kan gjøre det tryggere å fly. De som vil ut i rommet, møter de samme farene som i de siste femti årene, sier hun.

– Uansett hvor briljant teknologien er, er det livsfarlig, og vi kan få en fatal ulykke i en hvilken som helst farkost. Det er ikke teknologien det er noe galt med, det er administrasjonen av teknologien. Budsjettspørsmålene må alltid veies opp mot risikoene, så dersom dette skal være det minste interessant å være med på, må budsjettene balanseres bedre, sier Irvins.

Og det er akkurat budsjettene som er det springende punkt. Romprogrammene har, med noen eventyrlystne unntak, vært forbeholdt regjeringer som ikke har hatt profittmotiv for å utforske rommet. Snarere har motivasjonen vært enten forskningsstyrt eller sikkerhetspolitisk fundert.

Det har selvfølgelig betydd store budsjetter, en sendrektig utvikling, men også en rekke vellykkede programmer.