NRK Meny
Normal

Difor hoppar loppa så høgt

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Med hjelp av høghastigheitskamera har engelske forskarar funne svaret på korleis loppa kan hoppe opptil 200 gongar si eiga lengde. Sjå video.

Lopper er meistrar i å hoppe, dei kan slynge seg ut i lufta i ein distanse på opptil 200 gongar si eiga kroppslengde.

Det har vore klart at loppa lagar energien i ein springfjæraktig struktur i mellomkroppen, men forskarane har vore ueinige om korleis loppa overfører denne energien til bakken.

Dei engelske forskarane Malcolm Burrows og Gregory Sutton ved University of Cambridge sette seg føre å finne ut av problemet ein gong for alle.

Med hjelp av høghastigheitskamera og matematiske modellar har dei avslørt løyndommen til det vesle skadedyret.

Studiane deira som nyleg er publisert i tidsskriftet The Journal of Experimental Biology viser at hemmelegheita ser ut til å liggje i tåa (tarsus).

Gummiaktig protein

Ein del av løysinga var kjent frå før, då forskaren Henry Bennet-Clark i 1967 kunne avsløre at loppene lagrar energien dei treng for å slyngje seg ut i lufta i ei slags pute laga av det superelastiske proteinet resilin som finst i mellomkroppen til loppene.

Resilin er eit gummiaktig protein som er funne i mange insekt. Det er det mest effektive elastiske proteinet som er kjent.

Det forskarane har vore ueinige om, er kort sagt om det er kneet (trochanter) eller tåa (tarsus) hos loppa som overfører energien frå denne springfjørstrukturen til bakken.

loppehopp

Eit loppehopp fanga i augneblinken.

Foto: University of Cambridge
Hoppar berre i lys

For å avsløre hemmelegheita var det nødvendig å fange det kraftfulle hoppet på video med høghastigheitskamera. Dette er lettare sagt enn gjort, når det er snakk om ørsmå insekt som veg berre om lag 0,7 milligram.

– Vi var bekymra for kor vanskeleg det ville bli å filme loppene, for tidlegare hadde vi berre erfaring med å filme grashopper, som er mykje større, fortel Sutton på nettsidene til Cambridge University.

Forskarane fann likevel ei løysing på problemet.

Dei oppdaga at loppene berre hoppa når lyset var på, noko som gjorde at dei kunne fokusere kamera i halvmørke, og filme hoppet i det lyset vart slått på.

På denne måten klarte dei å filme 51 hopp frå 10 ulike lopper.

Gripeklør

Ved å analysere hoppa fann forskarane ut at i størsteparten av hoppa var to delar av den kompliserte loppefoten, tarsus (tåa) og trochanter (kneet) i kontakt med bakken før take-off.

Men i 10% av hoppa var berre tåa involvert i hoppet. Dette peikte i retning av at kneet ikkje var nødvendig for å utføre hoppet.

I tillegg viste elektronsveipmikroskopi av loppefoten at berre tåa til loppa var utstyrt med gripeklør som var eigna til å få feste i underlaget, mens kneet var heilt glatt.

Matematiske modellar støtta også opp om tåhypotesen.

Loppene overfører altså krafta frå fjøra i mellomkroppen (thorax) via beindelane som verkar som vektstenger som til slutt presser ned på tåa.

Forskarane ønskjer å bruke denne kunnskapen til å designe robotar som kan hoppe like høgt som insekt.