På et vaktmesterkontor i en av bygningene på King’s College i London står en nesten 50 år gammel modell av DNA-molekylet. Den lett rustne konstruksjonen av metallplater og skruer, stuet vekk i en kasse, er et av de få konkrete minnene som finnes om en av de største oppdagelsene i medisinens historie. Å finne strukturen på DNA-molekylet, arvestoffet i cellene, var første skritt i noe som skulle bli en revolusjon i kunnskapen om livet. Og i 1962 ble James D. Watson, Francis Crick og Maurice Wilkins tidelt Nobelprisen for det store gjennombruddet.
Oppdaget før
Men oppdagelsen, som ble gjort i 1953, var helt avhengig av krystallografen Rosalind Franklin og hennes enestående forskningsresultater. Hun tok røntgenbildene som ga det endelige svaret på at DNA-molekylet består av en dobbelt-spiral. Bildet ble brukt av Watson og Crick uten at Franklin visste om det.
Historien om en av de største oppdagelsene i medisinens historie, er ikke bare en historie om skarpe hoder, men også om skyhøye ambisjoner og personlige motsetninger. Rosalind Franklin var krystallograf og ble ansatt på Kings College for å videreutvikle røntgen-teknikken som gjorde det mulig å få et avtrykk av bestanddeler i molekylet. Hun fikk stadig mer informasjon ut av eksperimentene sine, og satt etter hvert med et tydelig bevis på at molekylet var spiralformet.
Samtidig, på Cambridge, jobbet James Watson og Francis Crick på spreng for å finne strukturen, men med helt andre metoder. De gjettet, diskuterte og bygget modeller for å prøve ut sine teorier. Modellene var gode nok til å være riktige, men var ikke bevis godt nok i seg selv. De var avhengig av en bekreftelse, i form av bildene som Franklin etter hvert fikk fram i sitt laboratorium på Kings College.
Dårlig atmosfære
King's College
Atmosfæren på Kings College var ikke god. Både Franklin og hennes nærmeste kollega Maurice Wilkins, trodde de hadde ansvaret for DNA-forskninga. Misforståelsen ble aldri oppklart og de to var ikke på talefot. Wilkins var derimot på god talefot med Watson og Crick, og under en av sine samtaler med dem, viste han fram bildet som ga dem den endelige bekreftelsen på at modellen deres var riktig. Dermed var det bare finpussen som sto igjen før Watson og Crick kunne offentliggjøre sine resultater.
- Rosalind Franklin var rasende over at bildet ble brukt på denne måten. Det sier Anne Piper, som var en av Franklins nærmeste venninner, og Sue Richley, søskenbarnet til Franklin. De mener det ble gjort altfor liten ære på Franklin da oppdagelsen ble offentliggjort, og er fortsatt opprørt over hvor liten vekt som ble lagt på den enorme arbeidsinnsatsen hun la ned for å få fram resultatet.
- Det er klart at det var Watson og Crick som gjorde det viktigste arbeidet med DNA, men Rosalind var nummer tre og ikke nummer fire slik det er framstilt i ettertid, sier de.
Franklin døde 38 år gammel, i 1958, og Nobelkomiteen slapp å ta stilling til hennes plass i bildet da prisen ble delt ut i 1962. Prisen deles ikke ut etter forskernes død, og kan heller ikke deles på mer enn tre personer. Mange har spekulert på hva som ville skjedd dersom alle hadde vært i live i 1962, og mange, deriblant James Watson, har ment at Rosalind Franklin ville vært den tredje prisvinneren.
Av Kirsti Moe,
Schrödingers katt torsdag 13. desember kl. 19.30