Hopp til innhold

De glemte, sovjetiske havmonstrene

Et glemt beist fra den kalde krigen forfaller i Russland.

Dette er et ekranoplan. Den 74 meter lange kjempen ligger strandet på en militærbase i Kaspiysk, ved Det kaspiske hav i sør-Russland.

Løst oversatt fra russisk betyr ekranoplan ”skjerm-fly”, og maskinene er oppkalt etter effekten som holder dem i luften. På russisk kalles det skjermeffekten, mens på norsk heter det bakkeeffekt.

Topp hemmelig

Instrumenter

Instrumentpanel i Cockpiten

Foto: Igor Kolokolov

Ekranoplan av denne størrelsen var resultatet av et topphemmelig, sovjetisk forskningsprosjekt.

Ekranoplanene skulle hovedsakelig brukes til høyhastighetstransport og ubåtjakt, og prøveprosjektene fant sted i Det kaspiske hav og Svartehavet.

Ifølge Store Norske Leksikon, ble det største ekranoplanet kalt ”Monsteret fra det kaspiske hav” av amerikansk etterretning, og fløy for første gang i oktober 1966.

Dette beistet veide 530 tonn og var 106 meter langt. Verdens største passasjerfly, Airbus A380, er ca. 80 meter langt, og er dermed en hel tennisbane kortere enn monsteret fra det kaspiske hav.

Ikke optimal teknologi

Erik Tandberg

Sivilingeniør og romfartsekspert Erik Tandberg

Foto: Jarild, Sverre Chr. / SCANPIX

– Jeg leste om dette for første gang i noen amerikanske etteretningspapirer, forteller sivilingeniør og romfartsekspert Erik Tandberg ved Norsk Romsenter.

Ekranoplan bruker bakkeeffekten når den suser over havet. Når monstrositeten kommer opp i fart, skapes det en slags luftpute under farkosten.

Derfor må et ekranoplan ha korte, brede vinger som kan holde på denne luftputen.

Jo nærmere maskinen er havoverflaten, dess bedre fungerer luftputen, og fartøyet blir mer effektivt. Derfor er ekranoplanene veldig utsatt for bølger og dårlig vær.

– Teoretisk sett fungerer det bra, men det er en mellomløsning som ikke helt virker som det skal, sier Erik Tandberg

– Det kreves mye motorkraft for å holde en slik maskin i luften, og farkostene er ikke effektive nok i forhold til drivstofforbruket.

De store fordelene med ekranoplanene er at de kan ta mye last, og har høy toppfart, men Tandberg peker ut at den finnes bedre, mer hardføre alternativer.

– Transportfly og skip er mer robuste og tåler vind og vær, derfor er dette ofte bedre alternativer.

Toppfart på 500 km/t

Utblåsere

Baksiden av motorhuset.

Foto: Igor Kolokolov

Det ekranoplanet som er avbildet over er i Lun-klassen, og var ikke like massivt som sin storebror.

Ekranoplanet ”Lun” er ca. 74 meter langt og hadde en toppfart på rundt 500 km/t, ifølge Igor Kolokov, fotografen av bildene.

Denne klassen med ekranoplan var i tjeneste fra 1987 til en gang på 1990-tallet i den sovjetiske og russiske marinen, ifølge wikipedia.

Skipet er fra 1987, og var bevæpnet med tre par cruisemissiler, som ligger i rør på oversiden av flyet. Ekranoplanet ble drevet framover av 8 turbojetmotorer, montert foran på flykroppen.

Du kan se flere bilder av dette ekranoplanet og flere andre fly på bloggen til fotograf Igor Kolokolov (Innhold på russisk).