Darwins guttetur

Hør Verdt å vite Spesial om Darwins fem år lange reise med HMS Beagle.

-Mandag 9. januar, 1832. Etter at vi rundet Kapp Horn 21. desember, har vi enten ventet på bedre forhold, eller prøvd å kjempe oss fram i uværet. Bortsett fra tapet av dyrebar tid, og plagene med fuktigheten og kulden, har jeg vært sjøsyk hver eneste time. Hvor lenge dette elendige været varer vet jeg ikke, men jeg merker at verken åndskraften, humøret eller magen tåler stort mer

Dette skriver den 22 år gamle Charles Darwin i dagboken sin, ombord på skuta HMS Beagle. Han er på sitt livs reise, men er nok en gang sterkt plaget av sjøsyke.

Verdt lidelsene

Charles Darwin skulle aldri venne seg til å være på havet. I de utførlige dagboksnotatene fra den eventyrlige reisen nevner han ofte kampen mot kvalmen. En kamp han stort sett gikk tapende ut av.

Men uten reisen ville hans banebrytende teori om livets utvikling på jorden kanskje aldri blitt noe av.

- Uten reisen med Beagle er det ikke sikkert at Darwin hadde kommet fram til teorien om artenes opprinnelse. Han sier selv at den skulle bli helt avgjørende, sier forskningsjournalist og Darwin-ekspert Arild Hagen.

Darwin som selskapsperson

Det var tilfeldigheter som gjorde at det faktisk ble noe av denne jordomseilingen. Og Charles Darwin ble faktisk ikke med som vitenskapsmann.

- Kaptein Robert FitzRoy på HMS Beagle var på utkikk etter en person som kunne holde ham med selskap på den lange reisen. Kapteinen måtte jo holde en viss avstand til det øvrige mannskapet, og Fitzroy fryktet at det ville bli ensomt på den lange turen, sier Arild Hagen.

En slik selskapsperson måtte være en mann av dannelse, og med den riktige klassebakgrunnen. Charles Darwin, som kom fra en aristokratisk familie og hadde studert både teologi og medisin, pekte seg dermed ut som en god kandidat.

- Bortkastet tid

Men Robert Darwin, faren til Charles, syntes absolutt ikke noe om invitasjonen. Han ville at sønnen skulle få seg en karriere, og fryktet at jordomseilingen bare ville være bortkastet tid.

Men heldigvis både for Charles Darwin og for naturvitenskapen så fikk unge Charles sterk støtte av en innflytelsesrik onkel; onkel Josh. Sammen klarte de to å overtale faren om at det tross alt kunne komme noe godt ut av turen, og faren gikk med på å betale alle utgifter.

Den 27. desember 1831 heiste HMS Beagle seil, og forlot Plymouth med Charles Darwin ombord. Det han ikke visste var at han skulle bli borte i nesten fem år, og ikke i bare et par år som forutsatt i invitasjonen.

-Seilende likkiste

Briggen HMS Beagle var et forholdsvis lite skip på 90 fot (cirka 30 meter).

- Slike skuter ble kalt for "coffin briggs", altså seilende likkister. Man brukte å si om dem at de seilte dårlig og sank ofte, sier marinarkeolog Dag Nævestad ved Norsk Sjøfartsmuseum.

Men skipet, som hadde et mannskap på 72 mann ved avreise, hadde den fordelen at det var ganske grundtgående. Og det var viktig, fordi Beagels egentlige oppdrag på turen var å drive oppmåling av kystområder for det britiske admiralitetet.

Bibelsk verdenssyn

Den første landkjenningen Beagle gjorde etter avreisen var på Cap Verde-øyene.

- Der merket Darwin seg et lyst belte, 10-15 meter over vannlinjen, som strakk seg flere kilometer langs hovedøya Santiago. Dette beltet besto av fossile skjell, sier Arild Hagen.

At beltet var helt og fint og ikke hadde brukket i stykker, fortalte Darwin at landet måtte ha steget langsomt og forsiktig oppover over lang tid. Men dette rimet dårlig med den tids syn om at landskapet på jorden måtte ha blitt til gjennom voldsomme og kortvarige prosesser.

Syndfloden

Dette synet stammet nemlig fra en bibelsk fortolkning av verden, der jorden ble anslått å være bare rundt 6.000 år gammel. Det måtte bety at fjell og daler var blitt til gjennom dramatiske og kortvarige prosesser, blant annet gjennom Syndfloden.

Men et slikt syn passet altså ikke inn i det ubrutte, kilometerlange feltet Charles Darwin observerte. I stedet pekte dette mot teorien som geologen Charles Lyle hadde lansert i sitt nylige verk; "Principles of Geology". Der tok han til orde for at jordskorpen har blitt formet over mye lengre tid, gjennom blant annet erosjonens langsomme virkning. Dette synet sluttet Charles Darwin seg nå til.

Indianere og fjellturer

Med ankomsten til Bahia, et stykke nord for Rio de Janeiro, fikk Charles Darwin sitt første møte med "Den nye verden". Han gjorde en rekke ekspedisjoner, ofte av flere ukers varighet, innover det søramerikanske kontinentet.

Darwin hadde alltid vært glad i ridning og jakt, og den unge mannen tilbrakte blant annet tid sammen med gauchoene - eller søramerikanske cowboy'er. I Andesfjellene besteg han også topper opp mot 4000 meter under ganske vanskelige forhold.

En storøyd Darwin fikk også et møte med fuegianerne, urbefolkningen som holdt til i Ildlandet, helt sør på kontinentet.

- De er som plagede ånder, og så primitive som man vel kan tenke seg, skrev Charles Darwin, som selvsagt også var en mann av sin tid.

La dyr på sprit

Men ikke minst gjorde Darwin en rekke interessante funn og oppdagelser. De mange artene i Sør-Amerika som bærer Darwins navn viser den store nysgjerrigheten den unge mannen må ha hatt. Og stadig la han arter han kom over på sprit, og sendte prøvene hjem til Storbritannia. Darwin pakket også omhyggelig ned fossiler han kom over, blant annet av dovendyr som han fant på en strand i Brasil.

- Alt han sendte hjem førte til at Charles Darwin faktisk ble ganske berømt i Storbritannia allerede før han kom tilbake, kommenterer Arild Hagen.

Avskårne ører

Sør-Amerika var for øvrig ikke bare eventyr og spennende oppdagelser.

- Her møtte han også slaveriet, noe begge sider av Darwins familie var sterke motstandere av, forklarer Arild Hagen.

Også Charles Darwin selv mente at slaveri var uverdig. Han ble forskrekket da han fikk vite hvordan rømte slaver ble jaktet ned og drept for belønning, mens ørene deres ble skåret av som bevis overfor slaveeieren.

- Slaveriet skulle også bli grunnlaget for konflikter mellom Darwin og den svært konservative kaptein FitzRoy. Ved ett tilfelle ble Darwin kastet ut av kapteinens middagsselskap, etter en opprivende krangel om slaveriet, sier Arild Hagen til Verdt å vite.

Utstillingsvindu for evolusjon

Men det man i etterkant hører mest om fra reisen til Darwin, er oppholdet på Galapagosøyene. Disse øyene ligger isolert langt ute i Stillehavet, og har gitt opphav til en rekke spesialiserte arter.

På øyene fikk Darwin se de enorme elefantskilpaddene, så store at ofte trengtes åtte mann for å løfte dem. Men det mest interessante var kanskje at skilpaddenes skall varierte fra øy til øy, og dermed røpet en miljømessig tilpasning.

Det samme gjaldt fugleartene Darwin observerte, blant annet spottefugler og finker. Disse fuglene er nøye tilpasset sitt lokale miljø, noe som for finkenes del har ført til forskjellig utforming av nebbet.

- Mens bærene på noen øyer er lettest å spise med et "pinsett-nebb", kunne mattilfanget på andre av Galapagosøyene være bedre å ta til seg med et krokete nebb. Over tid har det som var én art gradvis tilpasset seg gjennom et naturlig utvalg, og blitt forskjellige, nærstående arter, forklarer Arild Hagen.

Galapagosøyene var altså et enestående utstillingsvindu for utviklingslæren som Charles Darwin senere skulle bli så berømt for.

-Kommando på egen skute

Men det var først etter at Darwin kom tilbake til Storbritannia at evolusjonstanken virkelig slo rot.

Ganske snart flyttet Charles Darwin og kona Emma til sitt nye, komfortable hus Down House i Kent.

- Der ble Charles Darwin på en måte skipper på egen skute, og tok kommandoen, sier Arild Hagen.

Charles Darwin reiste aldri mer utenlands. Men gang på gang gikk han tilbake i notatene fra sin store jordomseiling, og innså at han satt på nøkkelen til å forstå livets utvikling på jorden.

Og i 1859 kunne han endelig utgi sitt berømte verk: Artenes opprinnelse