Stamcellen har fått navnet MAP (mesodermale progenitore stamceller). Verfaillie, som leder arbeidet ved the Stem Cell Institute ved Universitetet i Minnesota, har i flere år arbeidet med stamceller fra beinmargen, og regnes for å være en av verdens fremste på området.
Cellelinje i 60 generasjoner
Verfaillie og hennes forskergruppe har samlet inn beinmarg fra 30 donorer i alderen 2 til 50 år. Gjennom å rendyrke denne beinmargen har de fjernet de røde blodcellene og blodplatene. Deretter har de vasket den beinmargsvæsken som er igjen, og ved hjelp av markører og magnetiske kuler klart å skille ut de cellene de ikke er interessert i. De cellene som er igjen, har de satt i kultur og dyrket opp. Ifølge Verfaillie, har de klart å skape en cellelinje som har fornyet seg i så langt 60 generasjoner. Cellens fordoblingstid ligger mellom 48 til 72 timer.
Mesenkymale stamceller
Stamceller kalles ofte for urceller fordi de har evnen til å danne mange ulike celletyper. De har altså ikke spesialisert seg i retning av hud-, nerve- eller muskelceller. I tillegg kan stamcellene fornye seg selv. Dette betyr at stamcellene vurderes som meget viktige i terapeutisk sammenheng. Kun en stamcelle skal være nok til å bygge opp igjen beinmargen hos et menneske. I beinmargen finner vi to typer stamceller, de bloddannende stamcellene og støttecellene. I den sistnevnte gruppen ligger de mesenkymale stamcellene. Disse gir opphav til ulike typer bindevev som bein-, brusk- og muskelvev. Det er denne typer stamceller Verfaillie har konsentrert seg om.
Åpen arvemasse
Det som gjør denne stamcellen så enestående, er at Verfaillie har klart å få cellen til å vokse i en blastula, som er stadiet mellom egg og foster. Med andre ord har denne cellen en så åpen arvemasse for avlesing av sine gener, at den kan bli til hvilken som helst celle i kroppen. Dette har ingen klart tidligere med stamceller fra beinmargen. En av Norges fremste eksperter på stamceller, mener dette er oppsiktsvekkende:
Steinar Funderud
- Den cellen hun har satt inn i en blastula, vil kunne utvikle seg på samme måte som om det hadde vært en fosteranleggscelle, og det vil jeg si er sensasjonelt, sier Steinar Funderud, seniorforsker ved immunologisk avdeling ved Radiumhospitalet. Samtidig maner han til behersket optimisme over Verfaillies funn: - Denne cellen ser ut til å ha i seg mulighet til å bli til alle kroppens celler, men en ting er hva Verfaillie har klart på laboratoriet. En annen ting er hvilken funksjon cellen kommer til å ha klinisk. Vi vet ennå ingenting om hvor fleksibel denne stamcellen er, og derfor heller ikke hvor anvendelig den vil komme til å være. Derfor er det viktig ikke å tro at denne stamcellen er noen mirakelcelle som kan helbrede vår tids store sykdommer, ser Funderud.
Erstatte embryonale stamceller?
I Norge er det ikke tillatt å forske på stamceller fra befruktede egg, såkalte embryonale stamceller. Slik forskning oppfattes av mange som tukling med det ufødte liv. Dersom MAP-stamcellen innfrir de forventningene Verfaillie har til den, er det en mulighet for at debatten omkring embryonale stamceller er uaktuell. Men både her hjemme og i utlandet, mener stamcelleforskere at det er alt for tidlig å konsentrere forskningen omkring MAP-stamcellen.
- Sånn som jeg ser det, bør man forske langs ulike akser fordi svaret ikke ligger i å forske bare på en type stamceller. Man må lære seg stamcellenes liv gjennom å forske på ulike kilder og sånn sett forhåpentligvis komme fram til en terapeutisk mulighet gjennom stamceller fra fødte individer. Det er likevel alt for tidlig å legge bort celler på grunnlag av disse resultatene nå, sier Funderud.
Eiliv Flakne,
Schrödingers katt torsdag 7. mars kl. 19.30