Det har lenge vært kjent at metaninnholdet i atmosfæren er langt høyere over Arktis i nord enn over Antarktis i sør. I fem uker har derfor en svensk-russisk forskningsekspedisjon jaktet på denne klimagasskilden i havet nord for Sibir, og de fant den. Eller rettere, de fant en av dem, for det er opplagt flere.
På ekspedisjonens aller siste dag fanget ekkoloddet og andre instrumenter opp merkelige ekko i hele vannsøylen fra bunnen og opp til overflaten. En sky av refleksjoner viste et materiale som steg oppover. Dette var metanbobler, de hadde funnet en metankilde, en metanskorstein.
Anaerob nedbryting
Metan er en gass som danes når organisk materiale, altså dyr og planter, nedbrytes uten tilstrekkelig tilførsel av oksygen. Slike organiske lag finner vi også i havområdene nord for Sibir, i Laptevhavet og Det østsibirske havet. Dette er nemlig oversvømt frossen torvjord som altså var tørt land i tidligere tider.
Den frosne jorda under havbunnen har i lang tid holdt metangassen på plass, men når jorda og havet blir varmere, da kan is smelte og vil følgelig ikke holde metangassen på plass lenger. Forskerne har målt økt metaninnhold i havvannet på flere steder i Arktis, men dette er altså første gangen de har påvist metan som forserer hele vannsøylen og bokstavelig talt bobler opp i atmosfæren. Et sted vi definitivt ikke vil ha den.
Kraftig klimagass
Metan er en veldig potent klimagass. 20 ganger mer effektiv enn CO2. Og det er enorme mengder metan i disse områdene. Og da ikke bare under havbunnen. Man regner med at på den sibirske tundraen så snakker vi om en million km2 der metan, eller organisk materiale som vil bli til metan, inntil nå har vært holdt på plass av permafrosten, den evige telen.
Naturgass
Metan er naturgass på samme måte som gassen vi henter opp fra havbunnen i Nordsjøen. Den kan også brennes. Da får vi energi: Varme og CO2. Men det er jo umulig å samle opp metan som kommer jevnt fordelt over et område som er en million km2 stort.
Brytes ned
Det tar 10 år for atmosfæren å bryte ned metangass. Sluttproduktet er imidlertid da en annen klimagass, CO2. Nå er det imidlertid også slik at metan regulerer sin egen nedbryting på den måten at blir det svært mye av den i atmosfæren, så kan nedbrytingen ta dobbelt så lang tid, altså 20 år.
Gjør klimamodellene usikre
Det er vanskelig å innarbeide denne mekanismen i de modellene som vitenskapen i dag bruker. Det er usikkerhet om tempoet på temperaturøkningen og da også om tempoet på tining i Arktis. Disse tingene virker å skje litt raskere enn tidligere antatt og dette kan bli en selvforsterkende mekanisme uten kontroll.
