- Eldste spor av kjemisk krigføring

Vi skal langt tilbake i tid, antagelig til år 256. Stedet er en romersk festningsby på bredden av elva Eufrat.

I mørke tunneler under jorda foregår et drama på liv og død.

Oppe på bakken står styrker fra datidas to supermakter, Romerriket og det framvoksende persiske sasanide-dynastiet, mot hverandre.

Elva Eufrat skiller de to imperiene. Den romerske festningsbyen Dura-Europos på vestbredden av den viktige elva skal snart falle for de persiske angriperne.

Under bymurene pågår en skjult duell mellom angripere og forsvarere.

• Les: Finnes det skjønnhet i krig?

Makabert funn

Ruinene av Dura-Europos er sammenlignet med Italias Pompei, på grunn av de rike arkeologiske funnene. Den syriske byen gir et enestående innblikk i perioden som kalles senantikken i denne delen av Midtøsten.

Ikke minst gir ruinene unike øyeblikksbilder av datidas krigsstrategi.

De aller første utgravningene ble gjort allerede i mellomkrigstida.

Da gjorde man blant annet et enestående funn av levninger av en hel gruppe romerske forsvarere begravet hulter til bulter i en sammenrast tunnel. Like ved lå en enslig persisk soldat i brynje.

• Les: Romerrikets vekst og fall er lagra i trær

Nå gir den britiske arkeologen Simon James en ny tolkning av denne "drapsgåten".

Han mener, i en artikkel i tidsskriftet American Journal of Archeology, at dette kan være verdenshistoriens første kjente ofre for kjemisk krigføring.

År 256

Det persiske sasanide-dynastiet hadde sitt utspring i dagens Iran, og kontrollerte i en lang periode et enormt område mellom India og Middelhavet.

Dura-Europos kan ha blitt tapt og vunnet flere ganger i maktkampen mellom romere og persere på østflanken av det krympende romerske imperiet.

Man er ikke helt sikker, men antar at det siste persiske angrepet kom i år 256.

Byen hadde gode murer og var beskyttet av bratte klipper på flere sider.

Avansert strategi

For å bryte ned murene prøvde angriperne en teknikk som er kjent også fra middelalderen og nyere tid, nemlig å grave en tunnel inn under fiendens mur for å undergrave fundamentet.

Perserne valgte å grave seg inn under vestmuren, like ved et av forsvarstårnene, tårn 19. Målet må ha vært å skape en åpning i muren og velte tårnet slik at angriperne kunne storme inn og erobre byen, skriver James i sin artikkel.

• Les: Romersk hjelm funnet i England

De romerske forsvarerne må ha skjønt hva persene pønsket på. Steinmassene fra tunnelen måtte opp på bakken, og det var vanskelig å skjule haugen av grus som vokste seg stadig høyere ute på steppen førti meter fra murene.

Dessuten kan forsvarerne ha hørt bankingen fra tunnelen som kom stadig nærmere og etter hvert nådde inn under festningsmuren.

Romerne grov nå en mot-tunnel mot beleirernes tunnel, for å avskjære den og stoppe perserne før de fikk gjort for stor skade.

Siste lønning

Det var i restene av forsvarernes tunnel at arkeologer på 1930-tallet fant levninger av en stor gruppe forsvarere i fullt utstyr, noen med siste lønning i en pengepung rundt livet.

Franske Robert du Mesnil, en av arkeologene, forklarte funnet med at den romerske planen hadde slått katastrofalt feil etter at de to tunnelene møttes.

Forsvarerne inne i tunnelen ble overmannet av perserne, og deres egne inne i byen stengte i all hast åpningen på tunnelen i frykt for at angriperne skulle komme seg inn i selve byen.

Så raste tunnelen sammen og begravde et stort antall forsvarere som ikke om seg ut.

- Kan ha brukt gass

James mener denne forklaringen er ulogisk og ikke rimer med funnene. De falne forsvarerne lå blant annet i posisjoner som tilsier at de allerede var døde eller bevisstløse da tunnelen raste sammen.

Han mener i stedet at perserne kan ha overmannet de romerske forsvarerne med giftig gass, dannet ved å tenne opp en blanding av svovel og petroleum.

Angripernes tunnel lå lavere enn den romerske tunnelen, og røyk kan ha blitt ledet opp i den andre tunnelen i et bevisst forsøk på å forgifte forsvarerne.

• Les: Hva vet vi om regler i krig?

Bruk av røyk i beleiringstunneler er beskrevet i greske kilder, og det er et annet sted i tunnelen gjort funn av rester av petroleum og svovel.

Bruken av ulike kjemiske stoffer, inkludert råolje, var kjent i regionen allerede i antikken. Dette er tross alt Midtøsten.

Etter å ha tatt kontroll over begge tunnelene kan angriperne ha ryddet kroppene til forsvarene unna, noe som forklarer måte de er funnet på.

Ikke rask nok

Deretter har angriperne tent på sin egen tunnel for å få murene til å rase sammen. Den enslige perseren som ble funnet kan ha vært mannen som ble igjen for å tenne på tunnelen, men ikke kom seg raskt nok ut.

Skjelettet som er funnet ligger på ryggen og i en stilling som kan tyde på at soldaten har prøvd å få av seg rustningen av seg i et forsøk på å unnslippe de giftige gassene.

Skriftlige kilder forteller ikke om hvordan byen falt. Det vi kan se i dag er at persernes underminering bare var delvis vellykket.

Etter tunnelbrannen falt tårnet og muren om lag en meter ned i bakken. Muren og tårnet slo sprekker, men ble stående.

Årsaken er kanskje at forsvarerne i forkant av angrepet hadde forsterket murene med å lage massive ramper på hver side av muren. På innsiden av murene ble de nærmeste bygatene fylt igjen og hus revet for å lage disse rampene, viser de arkeologiske funnene.

Selv om muren sto, falt likevel til byen til slutt. Den ble ikke gjenoppbygd.

Multikulturell

Inne i fyllingene langs murene er hele husrekker begravet. Det er også her forsvarerne grov sin tunnel, og de makabre funnene er gjort.

I tillegg til vitnesbyrdene om den dramatiske underjordiske kampen, er det også gjort andre enestående arkeologiske funn.

Det er blant annet funnet en jødisk synagoge med strålende veggmalerier.

Dura-Europos skal ikke bare forbindes med krig og beleiringer. Som en by plassert på fronten mellom to imperier var den på slutten av sin levetid også et viktig knutepunkt for handel.

Se mer om utgravningene i Dura-Europos på hjemmesidene til forsker Simon James ved University of Leicester.

Romerne var bare de siste av en rekke erobrere av byen, som ble etablert 500 år tidligere. Innskrifter på gresk, latin, hebraisk, syrisk, persisk og en lang rekke andre språk tyder på en multikulturell befolkning. Det er funnet både en synagoge, en kirke og templer til greske og romerske guder.