«Sykepleiersken skal være ren og pen og appetittlig.»

HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (NRK): – Du ser akkurat ut som de i den tv-serien! «Call the Midwife». Å, så fin den er!

Sykepleierne på mottaksklinikken på Haukeland universitetssjukehus flokker seg rundt Ann-Elin Molnes. Hun er kledd i en nærmere 50 år gammel sykepleieruniform.

Blått skjørt og bluse, stramt forkle, rød cape og hvitt hodeplagg. Stivebelte, løs krage og mansjettknapper.

– Jeg kjenner at jeg retter meg litt opp i ryggen. Den er ganske stram og jeg føler jeg må ha god holdning i den, sier Molnes.

Stor utvikling

I dag er det løse, kortermede skjorter og vide bomullsbukser sykepleiere går med på jobb. Ofte i hvitt, noen ganger i rødt og grønt.

Hver morgen henter de, og mange andre ansatte på sykehuset, rene drakter i en automat i kjelleren på Haukeland. Jobbkortet sveipes, nyvasket uniform dukker opp.

Den er både komfortabel og praktisk, forteller sykepleierne på Haukeland. Men det har ikke alltid vært slik.

– Tidligere var det estetikken som var viktigst. Sykepleieren skulle se ordentlige, rene og pene ut. Hygiene som argument for hvordan man kledde seg, ble ikke brukt før utpå 40-tallet, sier sykepleier Anette Tvedt.

Hun har skrevet masteroppgave om sitt eget arbeidsantrekk, og hvordan det har utviklet seg siden Haukeland ble åpnet i 1912. I oppgaven skiller hun i hovedsak mellom tre perioder.

Tvedt mener uniformens utvikling også er et bilde på samfunnsendringer.

– De første uniformene var veldig konservative. Sykepleierne skulle kle seg opp en klasse, for legene regnet dem ofte for å være fra feil sosial klasse.

– En sosial oppgradering

– Sykepleierne gikk fra å være det man kalte gangkoner til å bli sykeleiere. Det skjedde samtidig som hospitalet gikk fra å være et sted der man behandlet fattige, til å bli en behandlingsinstitusjon for folk flest. Også middel- og overklassen, sier historiker Eirinn Larsen.

Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, og har blant annet skrevet bok om norsk likestillingshistorie. Larsen mener sykepleiernes konservative arbeidsantrekk, var en del sykehusenes sosiale oppgradering.

– Det kan leses som en del av sykehusets klassereise. Men uniformen speilet også de tydelige forskjellene mellom kvinner og menn.

«Sykepleiersken skal være ren og pen og appetittlig. Ja, hun skal være saadan at man faar lyst til å ta på hende.» Dette var beskrivelsen lege og politiker Gunnar Magnus Kjølstad Graarud ga av sykepleiere i 1918.

Forkleet var hvitt, slik at man kunne se at det var rent og vasket på riktig frekvens. Slik var det også for tjenere i borgerskapet.

De hvite, små hodeplaggene sykepleierne brukte, var også et ledd i å «kle seg opp».

– Hodeplagget henger igjen fra den opprinnelige diakonisseuniformen, som var inspirert av prestefruenes antrekk. Siden de borgerlige kvinnene brukte hodeplagg, gjorde også sykepleierne det, sier Tvedt.

Hun mener antrekket sier noe om datidens kvinnesyn.

– Kvinner skulle være pene og pyntelige. Det var legene, som nesten utelukkende var menn, som var de autoritære personene på sykehusene.

Det ble i første halvdel av 1900-tallet etter hvert vanlig at en del kvinner hadde et yrkesaktivt liv utenfor hjemmet. Men det var store forskjeller på kvinner og menn i arbeidslivet.

– Man hadde en tanke om at kvinner og menn var forskjellige, og at kvinner bare passet til enkelte typer yrker. Det var også andre krav til hvordan kvinner skulle se ut, hva de skulle tjene og hvilken type ansvar de fikk, sier historiker Larsen.

– Vi følte oss fine

– Sånn, da er forkleet på. Så skal du få en hvit stripe på overarmen, som viser at du er førsteårselev. Nå var du pen og ordentlig.

Anne-Ma Algaard retter med trente hender på kragen til uniformen Ann-Elin Molnes har på seg. Hun er pensjonert sykepleier, og husker den blå Haukelandskjolen godt. Det var den som ble brukt da hun i 1962 startet på sykepleierutdanningen.

På mottaksklinikken 45 år senere, viser hun sykepleierne hvordan den gamle uniformen skal tas på.

– Vi gikk med uniform allerede da vi var studenter. Så lenge vi var på sykehusområdet, skulle vi ha den på. Det var strenge regler for hvordan man skulle se ut, forteller Algaard.

– Enten skulle man være kortklippet, eller så skulle håret være oppsatt. Og man gikk aldri noe sted bare i den blå kjolen. Da måtte man også ha forkle og hodeplagg på.

Den pensjonerte sykepleieren har tatt vare på uniformene hun brukte frem til 1970. Da Anette Tvedt skulle skrive oppgave om uniformen, var hjelpen fra henne viktig.

– Vi var ganske drevne i påkledningen, svups så var uniformen på! Og man rakk jo alltid å kneppe noen knapper i heisen på vei ned til avdelingen. Vi følte oss riktige fine, sier Algaard.

Fikk ikke lov til å treffe menn

Selv om det fortsatt var mange regler knyttet til uniformen da Anne-Ma Algaard kom til Haukeland, hadde mye likevel skjedd på de femti årene siden sykehuset åpnet.

For sykepleiere i de første tiårene av 1900-tallet, var sykepleiere på heltid. Uniformen måtte være på, både på og utenfor sykehuset.

– Det var blant annet ikke lov til å vise seg med en mann i uniform. Det gjorde at man forsikret seg om at kvinnene holdt seg avholdende. De skulle bli oppfattet som unngåelige for det motsatte kjønn, sier Tvedt.

– Så det er en spøk at det var mange fettere på besøk hos sykepleierne. Det var slik man kom seg unna reglene.

Sykepleierne bodde på sykehusområdet, og det var ikke lov å gifte seg. Det å være sykepleier ble ikke sett på som forenelig med det å ha et familieliv før på 50-tallet.

– De yrkesstillingene som fantes utenfor hjemmet for kvinner på den tiden, var ofte for ugifte kvinner. Det gjenspeilte seg også i lønnen de fikk. Kvinner fikk nok lønn til å brødfø seg selv. Ikke en hel familie, sier Eirinn Larsen.

Kvinnekamp og korte skjørt

På 70-tallet kom den første drastiske endringen av arbeidstøyet på Haukeland. Sykepleierne byttet ut blå kjole med hvit, langermet uniform.

– Dette var en periode med kamp for frigjøring av kvinner. Uniformen speilet de endringene i samfunnet. Reglene for uniformen ble mindre strenge, og skjørtene på kjolene ble vesentlig kortere, sier Tvedt.

Tidligere var det en regel at uniformene ble sydd slik at skjørtekanten var maks 38 cm over bakken. Nå krøp skjørtekanten opp til knærne.

– Og gjerne enda litt kortere. Kvinnene skulle markere frihet. Hodeplagget ble også avviklet etter hvert, sier Tvedt.

Anne-Ma Algaard husker at hun var skeptisk til endringen.

– Uniformen vi fikk først hadde et ubehagelig stoff. Jeg likte den ikke. Men etter hvert fikk vi lov å kjøpe egne bomullsfrakker, og hvite, pene sokker. Da ble det bedre, sier hun.

– Viste at de var i arbeid

70-tallet var også perioden der kvinner for alvor inntok arbeidslivet i Norge. For sykepleierne ble kampen om bedre vilkår og flere rettigheter intensivert. I 1972 streiket medlemmene i Norsk Sykepleierforbund for første gang.

Frigjøringskamp var et resultat av at stadig flere kvinner tok utdannelse på 60-tallet.

– Kvinnene studerte og fikk høyere kompetanse. Det førte til at de stilte nye krav om et liv på egne premisser. De ville ikke lenger følge tidligere tiders normer, og krevde høyere lønn også i typiske kvinneyrker, sier Larsen.

Ifølge Tvedt har uniformen spilt en viktig rolle for sykepleiere.

– Uniformen ble et symbol som viste at kvinnen som hadde den på seg, var yrkesaktiv. Det lå mye identitet i den, sier hun.

– Man måtte kjempe for å få gjennom at sykepleiere også trengte høyere utdanning. Fra tidligere av var det en oppfatning at kvinner og sykepleiere ikke trengte så mye utdanning. Så lenge man hadde et «hjerte for faget» var man egnet.

Det fantes flere markører som viste hvor sykepleiere var utdannet fra.

– Å være utdannet ved Haukeland ga for eksempel høy status. Det var det første stedet i landet man fikk en treårig sykepleierutdanning. Haukelandsknappen eller medaljongen, var noe man var stolt av, sier Tvedt.

Bukser, likhet og likestilling

Først på 1990-tallet byttet sykepleierne ut kjoler med bukser, og fikk uniformen vi kjenner i dag. Det var veldig etterspurt, for man hadde jo gått med bukser privat i mange år, sier Tvedt.

– Det var en stor endring. Alle på sykehuset ble like. Uavhengig av om man er sykepleier, bioingeniør, fysioterapeut eller radiograf, bruker alle i dag samme uniform. Når alle har på like klær, kamufleres mye. Sosial bakgrunn og utdanning vises ikke.

Det er også mer samfunnsøkonomisk at alle kan bruke alle klærne, peker hun på i masteroppgaven.

– Det var veldig greit at vi fikk gå med bukser. Det var i grunnen deilig, sier pensjonerte Anne-Ma Algaard.

– Men jeg må jo si at vi var penere før. Vi så mer ordentlig ut, det er ikke til å komme forbi.

Skiller yrkesgruppene fra hverandre

For folk utenfor helsevesenet, er det ikke lett å skille de ulike yrkesgruppene på et sykehus fra hverandre. Men for dem som er vant til å gå i gangene, finnes det tegn å se etter.

– Jeg kan se hvor en person hører til ut ifra hvilket utstyr de bærer på, hvilken type calling de bruker, om man har frakk på eller ikke. Slike interne koder gjør at vi kan se hvem som er hvem.

At man ikke lenger bruker klær til å skille yrkesgruppene, er et resultat av at man i helsevesenet har fått mer fokus på tverrfaglighet. I stedet har man små ting som markerer at man tilhører en bestemt avdeling.

– Jeg jobber på mottaksklinikken, og der bruker vi rød kittel. Det handler om å vise tilhørighet til klinikken. Rødt er samme farge som ambulanse og ambulansepersonell har, så det er en forlengelse av det, sier Tvedt.

Grønne uniformer brukes ofte på spesialavdelinger, der det utføres kirurgi. Årsaken er at blod oppfattes som mindre truende mot grønn, enn det gjør mot hvitt, forklarer Tvedt.

Stolt av å være sykepleier

Arbeidsdagen for Anette Tvedt starter hver dag med at hun henter ut ren uniform i kjelleren på Haukeland. Den er en del av hverdagen som sykepleier. Derfor falt valget på den, da hun skulle velge tema for masteroppgaven om identitet hos sykepleiere.

– Sykepleiere gjør utrolig mye forskjellig. Man jobber i Nordsjøen, på sykehus, i bedriftshelsetjenesten, som helsesøstre. Jeg hadde lyst å finne ut om det finnes noe som er felles, noe som handler om identitet. Uniformen er en slik fellesnevner, sier Tvedt.

Hun sier hun er stolt av yrket og uniformen sin.

– Jeg tar på meg uniformen, og går inn i en rolle som det følger mange forventninger til. Men jeg har nok et annet forhold til den enn det sykepleiere på 40-tallet hadde.

– Jeg må ikke på samme måte kjempe for faget og vise at jeg er en yrkesaktiv kvinne.