Hvorfor fikk ikke ti år gamle Tina hjelp?

– Jeg skulle ønske at noen bare hadde gitt meg en klem og fortalt meg at det er lov å gråte.

Tina har vokst opp med to heroinavhengige foreldre.

Hun husker fredagen faren døde som om det var i går.

Året var 1999. Tina var ti år gammel.

Sammen med moren satt de og så på TV den kvelden.

Så fikk moren til Tina en telefon og gikk ut på kjøkkenet.

– Da mamma kom tilbake sa hun at pappa var død.

Faren til Tina døde av en heroinoverdose.

Moren til Tina rømte fra situasjonen.

Hun dro på puben.

Hjemme alene blir Tina sittende igjen med sin to år gamle bror.

Hun begynte å le av TV-programmet hun så på.

– Da fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg begynte å gråte. Skamfølelsen av at jeg lo samme dag som pappa gikk bort, har sittet med meg lenge.

Tina fortsatte å gråte den kvelden.

Med rusavhengige foreldre var broer brent i familien.

– Det var ingen som fortalte meg at dette ikke hadde noe med meg å gjøre eller at pappa ikke var glad i meg.

Tina hadde ingen å prate med.

Sjekket pulsen til moren

På mandag var Tina tilbake på skolen.

Høyt i klassen sier læreren at faren til tiåringen hadde dødd av narkotika, ifølge Tina.

Lærerens kommentar skal ha ført til mobbing og utenforskap.

– Den kommentaren var den eneste oppfølgningen jeg fikk på skolen.

Hjemme passer tiåringen på en to år gammel lillebror og en heroinavhengig mor.

– Jeg pleide å sjekke pulsen til mamma når hun lå og sov. Jeg var livredd for at mamma også skulle dø.

Tina husker at barnevernet var sporadisk innom i oppveksten i disse årene.

Det var også her hun etter hvert fikk tilbud tilbud om å delta i en sorggruppe.

Tina følte at de andre barna ikke forsto hva narkotika var, og at terapeuten ikke klarte å håndtere situasjonen.

Tilbudet med en sorggruppe varte tre ganger.

NRK gjenforteller Tina sine opplevelser. Av hensyn til familien, ønsker ikke Tina å gå ut med fullt navn i denne saken. Familien er informert og godkjenner det som blir skrevet.

Året har blitt 2003. Tina er 14 år.

Tina sier at moren hadde nok med å passe på seg selv.

Hun blir kastet ut hjemmefra.

Gjennom bekjente til moren får hun tilgang på en hybel.

Alene på hybelen sliter Tina med å finne identiteten sin.

– Når du har brukt hele livet på å passe på moren og broren din, var det vanskelig å plutselig skulle passe på seg selv.

Tenårene er preget av angst og depresjon.

Spør om hjelp

Tina fullfører videregående skole.

Men hun sliter med å komme seg ut i arbeidslivet.

Først i midten av tjueårene tar hun mot til seg.

Hun spør om hjelp.

Da fikk hun tilbud om gruppeterapi med andre pårørende til nære som ruset seg.

Tina syntes det var vanskelig snakke høyt i gruppen.

Men etter hvert turte hun å ta ordet.

– Da ble jeg fortalt at min historie var for drøy for de andre i gruppa.

Tina ble nå oppfordret til å begynne i individuell terapi.

– Dette var en ny bekreftelse for meg at min historie ikke passet inn.

I individuell terapi nevnte Tina at hun hadde en drøm om å begynne på høyskoleutdanning.

Da sier Tina at hun fikk beskjed om at hun hadde en for tung bagasje.

Hun sier at hun blir anbefalt å uføretrygde seg.

28 år og foreldreløs

Tross beskjeden, starter Tina på en helsefaglig utdanning.

Som student begynner hun å mistenke at moren snart vil gå bort.

– Det var bare en følelse. Jeg var overbevist om at det ville skje.

I denne perioden hadde Tina tatt avstand fra moren.

Men i juleferien 2017, ringer hun moren. Hun fikk ikke noe svar.

Tidlig i januar kommer presten på døra.

Moren til Tina var død.

Igjen ble hun etterlatt til narkotikarelatert dødsfall.

– Der satt jeg med presten, med veldig få å ringe til.

Tina tok på seg en ansvarsrolle med å fikse alt rundt bortgangen til moren.

Hun fikk ikke tid til å sørge.

Hun var i kontakt med et psykisk helseteam på den tiden, som hun selv hadde tatt kontakt med.

Hun lurte på hvor følelsene av at hun hadde mistet moren ble av.

– Jeg ble fortalt at jeg kanskje var ferdig med å sørge, ettersom jeg har opplevd så mye vondt.

På bursdagen hennes gikk det opp for henne at hun nå var 28 år gammel og foreldreløs.

I alle år hadde Tina brukt tid på å ta vare på andre.

Nå fikk hun endelig gråte.

– Hva gjør jeg nå? Hvor er mammaen min? Selv om det var vanskelig med mamma, så var hun fortsatt moren min. Foreldre kan ikke erstattes med noe annet.

«Komplisert sorg»

Rundt 300 personer dør hvert år av overdose. Det fører til flere etterlatte.

En av de som forsker på dette, er Monika Alvestad Reime ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).

– Tinas historie illustrerer manglene vi finner i våre studier.

Siden 2017 foregått et større prosjekt ved høyskolen som har undersøkt erfaringene til etterlatte ved narkotikarelatert død.

Reime forteller at av 255 etterlatte har svart i prosjektet. Bare halvparten forteller at de har mottatt en form for hjelp i det hele tatt etter et dødsfall.

I tillegg oppga nesten samtlige at de selv måtte ta kontakt for å få hjelp.

Tilbakemeldingene viser også stor forskjell i varighet på hjelpen som tilbys.

Reime sier at konsekvensene av dette er at de etterlatte kan utvikle kompliserte sorgforløp.

Komplisert sorg er når sorgen låser seg fast eller stå i veien for at den etterlatte fungerer i hverdagen eller finner retning i livet igjen.

– Dette er et sterkt signal på at hjelpen må være langvarig, og ikke bare de første ukene etter dødsfallene, sier Reime.

I noen kommuner kan innsatsen bli dugnadspreget.

Det kan skyldes kommunenes økonomi, kunnskap og lokale prioriteringer, forklarer Reime.

I 2016 publiserte Helsedirektoratet veilederen: «Mestring, samhørighet og håp».

Denne gir råd og anbefalinger for kommunenes organisering av psykososial oppfølging ved kriser, ulykker og katastrofer.

I veilederen er ikke etterlatte ved narkotikarelatert død nevnt.

Reime ønsker at politikerne gjør en ny gjennomgang av veilederen.

I tillegg kommer hun med en oppfordringer til politikerne:

– Vi ser klare mangler i kommunenes rutiner, retningslinjer og lokale planer. Politikerne må bidra til å rigge et system som fanger opp denne gruppen av etterlatte som ser ut til å ha gått under radaren i altfor lang tid.

– Jeg skulle gjerne gitt en klem til Tina

NRK har tatt kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet som har ansvaret befolkningens helse- og omsorgstjenester.

– Jeg kan ikke svare på hva som har blitt gjort tidligere, men jeg skal love at når vi peker vei videre nå, så skal denne gruppen ses.

Det sier statssekretær Ellen Rønning-Arnesen (Ap).

Hun er glad for at Tina forteller sin historie.

– Det bidrar både til å ta ned stigma og å skape mer åpenhet.

Statssekretæren forteller at de nå er i gang med en ny gjennomgang av veilederen fra 2016.

I tillegg sier hun at det jobbes med en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet som skal legges frem i løpet av 2023.

– Den skal selvfølgelig også involvere de etterlate etter overdoser, eller de som lever tett på noen som sliter med rus.

– Tina sier hun bare skulle hatt en klem og noen å prate med – Hva vil du si til Tina og andre etterlatte som ikke har fått god nok hjelp?

– Jeg skulle gjerne gitt Tina en klem selv. Jeg skjønner at det er ekstremt krevende å stå alene i en sånn situasjon, hvor du mister begge foreldrene. Vi må bli flinkere i tjenesten til å ha et apparat som fungerer, slik at de etterlatte blir sett på en god måte.

Hvordan går det med Tina i dag?

I dag er Tina 33 år gammel.

Klemmen kom for sent, men hun er likevel er opptatt av å fortelle at det går bra i dag.

– Jeg er ikke bitter på systemet som var, men jeg er opptatt at systemet skal bli bedre i dag.

Hun har fullført høyere utdanning og er i fast fulltidsjobb hvor hun jobber i rusomsorgen.

– Jeg er stolt av å kunne si at jeg jobber med mennesker som sliter med rus. Det har vært drømmen min i alle år.

I tillegg har hun kjøpt sin egen leilighet hvor hun bor sammen med katten og hunden sin.

– Jeg tenker at mye av det jeg har i dag har kommet fordi jeg ikke har gitt meg.

Tina ønsker å bruke erfaringene hun har kjent på kroppen til å hjelpe andre i samme situasjon.

– Jeg har kjempet, og jeg vil bare råde alle andre som ønsker det, om å kjempe de også.