Hopp til innhold

Folkehelten som døde med drakt og fotballsko på

Han var Bergens største stjerne, og ble fotfulgt av autografjegere i Edinburgh. «Kniksen» levde et stort liv –– og døde – på fotballbanen.

Det er tirsdag 6. oktober 1987. Etter en våt start på dagen har de regntunge skyene trukket bort fra himmelen over Bergen.

Utenfor Brann stadion løper en gjeng godt voksne fotballspillere rundt på en av grusbanene. Det er en mild høstkveld. De 13 varmegradene er perfekte å spille fotball i.

Flomlyset lyser opp ansiktene som fortsatt er kjente for mange bergensere, selv om det er noen år siden de var å se i byens aviser.

Det går mot slutten av treningen. Det ene laget leder «treningskampen» 4-0. Laget som er i ferd med å tape, samler seg til en hektisk sluttspurt. En av spillerne er spesielt engasjert.

Han hater nederlag. Det har han alltid gjort.

Ikledd sin gamle landslagsdrakt briljerer Roald «Kniksen» Jensen, som i sine største dager.

Ute på den svarte grusen er en vill opphenting i gang. Men ingen vet at dette er siste gang Kniksen har løpt ut på en fotballbane. Om noen få strakser vil et begivenhetsrikt liv være slutt.

Fortsatt elsket og savnet

Denne vinteren ville Roald Jensen ha fylt 75 år. Fortsatt er han elsket av fotballkjennere i Norge. Også i Skottland blir han husket den dag i dag.

Roald Jensen knuste rekorder og trakk tusener til tribunene. Selv om han ikke alltid har nådd opp i «beste spiller»-kåringene, og ikke fikk den anerkjennelsen mange mener han har fortjent, er det nok av dem som ikke nøler med å kalle «Kniksen» den beste spilleren i norsk fotball noensinne.

– Han hadde fart, finter og driblekunster. «Kniksen» hadde hele pakken. Han var både avslutter og tilrettelegger i én og samme person, sier Arne Scheie.

15 mål i samme kamp

11. januar 1943 så Roald Jensen dagens lys på en av Bergens fødestuer.

Han fikk sin første fotball allerede fire år gammel. At gutten hadde talent, var det ikke tvil om.

Ti år gammel var han med på å starte laget Dynamo.

I én kamp vant klubben 22-0. Roald Jensen scoret 15 av målene.

Det gikk ikke lenge før han ble lagt merke til av Bergens beste fotballag. Brann ble en helt naturlig klubb å videreutvikle seg i.

Det var også her, ved Brann stadion, han litt over 30 år senere skulle falle om på banen i sin siste kamp.

12.000 så juniorkamp

– «Kniksen» var en utrolig sympatisk fyr. En stille og rolig type, både som gutt og senere som voksen. Rett og slett en behagelig kompis, sier venn, lagkamerat og tidligere daglig leder i Brann, Jan Erik Larsen.

De to spilte sammen på Branns juniorlag, som vant NM-gull i 1959. Da hadde Roald Jensen allerede fått tilnavnet «Kniksen» på grunn av sine fantastiske dribleferdigheter.

– Han e' så god til å «knikse», sa bergenserne som så gutten spille.

Og dem var det mange av.

12.000 tilskuere møtte frem for å se Brann i juniorfinalen. Først og fremst for å betrakte byens nye «vidunderbarn» briljere på det grønne gressteppet.

– Han var veldig lett å ta kontakt med og snakke med, sier Jan Erik Larsen.

Samtidig var han en krevende medspiller. Han ga klar beskjed om hvordan han ville ha det.

– Han «brukte» oss andre på laget. Det var like vanskelig å spille med «Kniksen», som å spille mot ham. Roald forlangte at vi skulle løpe i posisjon, skape luker, slik at han fikk plass til å utføre fintene sine.

Ofte ble det krangel i Brann-garderoben i pausen mellom omgangene. «Kniksen» lurte på hvorfor medspillerne ikke løp i posisjon. Svaret fra lagkameratene var ofte at de jo ikke fikk ballen uansett.

– Han var glad i ballen, konstaterer Jan Erik Larsen.

«Kniksen» debuterte på seniornivå for Brann i en kamp mot Viking i april 1960, fortsatt bare 17 år gammel.

Derfor måtte han få spesialtillatelse fra Norges Fotballforbund for å kunne spille. Han var på banen i alle de gjenstående seks kampene i sesongen og scoret to mål.

«Kniksen» og «Pesen»

Det var ikke bare Roald «Kniksen» Jensen som ble lagt merke til blant Branns nye unge spillere. Med seg hadde han Rolf Birger Pedersen, eller bare «Pesen», som bergenserne hadde døpt ham. Han var Branns målmaskin.

I ettertid er det blitt nesten umulig å snakke om «Kniksen» uten å nevne «Pesen».

– Årsaken til alle scoringene var at «Kniksen» snurret rundt med motspillerne før han overlot avslutningen av det hele til meg, sa Rolf Birger «Pesen» Pedersen til NRK i et intervju i 1992.

I 1961 fikk både 18 år gamle «Kniksen» og to år eldre «Pesen» tilbud fra Inter i Italia.

Valgte Norge foran Italia

Rolf Birger Pedersen var imidlertid midt i en ingeniørutdannelse, og ønsket å gjøre den ferdig. Derfor valgte også «Kniksen» å holde seg hjemme.

– Dessuten kan jeg ikke italiensk, var Roald «Kniksen» Jensens kommentar.

I stedet for utenlandsopphold, skulle det bli gull og heder til «Kniksen» og «Pesen» på hjemmebane.

I 1961/62-sesongen var Kniksen, tross sin unge alder, en av lagets støttespillere når Brann sikret seg det norske seriemesterskapet. Klubben fulgte opp med et nytt mesterskap året etter.

– Jeg elsket å se Brann spille i denne perioden, sier Arne Scheie.

– Jeg fikk med meg «Kniksen» og laget i alle kampene jeg hadde mulighet til å se her på Østlandet.

25 landskamper før 20

«Kniksen» debuterte på det norske landslaget i en kamp mot Østerrike 22. juni 1960. Han var fortsatt bare 17 år gammel. Sitt første landslagsmål scoret han i sin andre landskamp mot Finland i august samme år. Med det ble han Norges yngste målscorer noensinne.

Gullklokke for 25 landskamper fikk han som 20-åring i 1963. Også det er rekord.

Kampen han kanskje huskes aller best for, er landskampen mot Sverige 18. september 1960. En kamp Norge vant 3-1, og som det fortsatt går gjetord om.

«Kniksen» var i storslag denne kvelden, og spilte så å si motstanderne av banen.

31 kamper med «flagget på brystet», og fem mål, endte det med for «Kniksen». Årsaken til at det ikke ble flere, var Norges Fotballforbunds regel frem til 1969 om at profesjonelle spillere i utlandet ikke kunne representere Norge.

Humør og temperament

Historiene om «Kniksen» er mange. Som da han og «Pesen» i en kamp mot Rosenborg tok av seg fotballskoene og spilte i sokkene for å vise hvor overlegne de var, slik Nils Arne Eggen beskriver det i boken «Godfoten».

Eller som da han under en trening i Bergen utførte en perfekt lobb, som løftet hatten av en forfjamset tilskuer.

Samtidig hadde han temperament. Som da trener Oddvar Hansen ville ha ham til å løpe en runde sammen med de andre spillerne i nærområdet rundt Brann stadion.

– Jeg er en fotballspiller, ingen maratonløper, var kommentaren fra «Kniksen».

En gang mot slutten av karrieren sparket Jensen til dommeren under en innendørsturnering i Bergen. Resultatet ble karantene i flere kamper.

Samtidig virket det ofte som om motstanderne var mer interesserte i å ta ham enn ballen. I en kamp satte Rosenborg fem frimerker på «Kniksen».

«Kniksen» tar Skottland med storm

I 1964 var det endelig klart for å flytte utenlands. «Kniksen» var blitt 21 år, og valget falt på Heart of Midlothian FC i Edinburgh.

Laget var blitt ligamester i Skottland i 1958 og 1960, og hadde vunnet den skotske ligacupen året før.

«Kniksen» ble raskt en spiller også det skotske publikummet trykket til sitt bryst. Da han i en periode ble degradert til reservelaget, kom det flere tilskuere til deres kamper enn til A-lagets.

Når «Kniksen» beveget seg utendørs i den skotske hovedstaden, særlig der det var barn og ungdom til stede, ble han raskt omringet av unge beundrere og autografjegere.

Til sammen ble det 74 kamper for Hearts, fra 1965 til 1971. «Kniksen» scoret 19 mål for klubben.

Hjertet, som så tragisk skal stoppe under fotballtreningen 16 år senere, banket imidlertid fortsatt for Brann.

Den siste kampen

Roald «Kniksen» Jensen vendte tilbake til Bergen i 1971. Han hadde giftet seg med Eva, og ønsket å skape et trygt familieliv. To barn fikk paret. Sønnen Sondre skulle senere selv spille for Brann.

Mens han selv hadde vært i Skottland, hadde Brann slitt med å følge opp suksessen fra tidlig på 1960-tallet. Men med «Kniksen» tilbake, kom et nytt oppsving.

Det endte med cupfinale på Ullevaal stadion mot Rosenborg i 1972. Trønderne var på forhånd favoritter, men med «Kniksen» på laget, dro bergensklubben i land cupmesterskapet etter å ha vunnet 1-0.

Etter 1973-sesongen blir det slutt på aktiv fotball. «Kniksen» hadde til sammen spilt 160 kamper for Brann. Han var bare så vidt passert 30 år. Ingen alder for en fotballspiller.

I tillegg til å prioritere familien, ønsket han å gi noe tilbake til klubben han elsket. Han gikk derfor aktivt inn som trener for lag i de yngre årsklassene.

Kanskje kunne han også blitt en stor trener for SK Brann. Om ikke det var for det tragiske som skjedde under treningskampen med de gamle lagkameratene 6. oktober 1987.

Laget til Jensen får til litt av en snuoperasjon. De har redusert til 4-1, 4-2 og 4-3, før de utligner til 4-4.

Idet vinnermålet settes inn, faller Roald Jensen om på banen. Hjertet har stanset, og livet står ikke til å redde.

Bare 44 år gammel dør «Kniksen» av hjertesvikt. Med fotballskoene og landslagsdrakten på.

Etter et fotballiv fylt av høydepunkter og rekorder ender alt der han la igjen så mye tid og lidenskap; på fotballbanen ved Brann stadion.

En legende blir stedt til hvile

Noen dager senere ringte kirkeklokkene i Fyllingsdalen kirke i Bergen. Båren med Roald «Kniksen» Jensen ble båret ut av sterke armer.

Lagkameratene hadde så uendelig mye å takke ham for. Bergen og Idretts-Norge hadde vært i sjokktilstand i dagene etter «Kniksens» brå og altfor tidlige bortgang.

En stor menneskemengde samlet seg rundt graven, og selv hardbarkede fotballspillere felte sine tårer.

En av dem som opplevde Roald Jensen som motspiller, og omtalte ham som et fotballgeni, var tidligere Manchester United-manager Alex Ferguson:

– Taktikken vår når vi møtte Hearts, var rett og slett: «Stopp Super-Jensen»!

Men det var det sjelden noen som klarte.

– Jeg ser ikke bort fra at det en gang kan dukke opp en ny spiller som «Kniksen» i norsk fotball. Men hysteriet som fulgte med, tror jeg vi kan se langt etter, sier Arne Scheie.