Hva er dette for noe?

Silhuetten til Patrick Bateman lyser opp mobilskjermen.

Som alltid er han velkledd, velstelt og glattbarbert. Hvert hårstrå gjør jobben sin til punkt og prikke i den bakovergredde frisyren.

23 år er gått siden premieren på American Psycho, men karakteren Patrick Bateman har fått nytt liv.

Han er blitt maskot, forbilde, rollemodell.

At en «psycho» har gjenoppstått som rollemodell kan virke fjernt, men her er vi.

Under Batemans striglede vesen, nederst på mobilen, lyser én av hashtagene:

«Sigma».

Hva har den greske bokstaven med en skrue fra filmlerretet å gjøre?

Et raskt søk på TikTok avslører at bokstaven har alt med skruen å gjøre.

Patrick Bateman er sigma.

Hva enn det betyr.

Skikkelsen hans, sammen med musikken og settingen i de ulike videoene, skaper definitivt en rar stemning.

Noe maskulint og melankolsk på samme tid, tvetydigheten er til å ta og føle på.

At uttrykket er myntet på unge menn er derimot tydelig.

Det samme er Patrick Batemans rolle som forbilde, som selve fasiten på en «sigma male».

Spørsmålet er bare, hva innebærer det, og hva sier trenden om unge menns psykiske helse?

På sporet

– Ja, jeg kjenner til fenomenet. Jeg har fått det opp en del på Instagram-reels og slikt.

Ung mann? Check.

Kjenner til sigmabegrepet? Check.

Det er en god start, nesten like god som utsikten fra stuen. David Hettasch bor fint, i toppetasjen av en bygård i Bergen sentrum.

– Ja, nei, jeg kan jo ikke klage, smiler 21-åringen.

Han bor sammen med fire andre. Foruten det fine kollektivet, virker det som mye annet er på stell for studenten.

– Jeg gjør det bra på skolen, har mange gode venner, økonomien er på stell, og jeg har en trygg familie hjemme.

Det høres ut som en nydelig tilværelse.

– Men det er alltid ting en kan og bør snakke om, fullfører David.

Tilsynelatende nydelig hvert fall.

Slik som i sigmavideoene ser det ut til å ulme noe under overflaten.

Noe som ikke synes bak mannsmasken.

Utfordringen

Studenten trekker pusten.

– Jeg er 21 år gammel og jeg er jomfru. Nå har jeg ikke hatt noe med en jente å gjøre, hverken kroppslig eller emosjonelt, siden før pandemien.

Med ett virker de mørke bergensskyene å legge seg tettere rundt stuevinduet.

David omtaler følelsen som brutal, å aldri klare å fange jenters interesse slik han så gjerne skulle ønske at han klarte.

Som regel ender det i den sagnomsuste «friendzonen», skyggedalen menn sjelden kommer tilbake fra.

Det at han er student gjør ikke situasjonen bedre.

– Det er jo mye snakk om sex og forhold i studenttilværelsen, og det er en verden jeg bare ikke får tatt del i. Det er fælt å ikke kunne relatere til noe av det alle andre snakker om.

At det er blitt slik, kan virke rart, for studenten i sofaen er ikke uattraktiv.

Han er høy med tykt brunt hår og glimt i øyet.

Selvtilliten er det heller ikke noe å si på. David anser seg som en kjekk og oppegående type.

Likevel ser damene alltid en annen vei.

– Det er sykt hvor mye oppmerksomhet det tar fra meg. Jeg er sterk, jeg er sunn, jeg har vært i Forsvaret og alt, men jeg har ikke dame og jeg har aldri hatt sex.

– Det gnager ass, det gnager sykt.

Et større problem

Du spør deg kanskje hva dette har med sigmatrenden å gjøre.

Hvordan kan Davids kvinneproblematikk føre oss nærmere et svar på det mørke og mystiske mannsidealet?

På nettet beskrives sigmahannen som den introverte broren til alfahannen. En «lone wolf» som fokuserer på seg selv og som ikke behøver bekreftelse fra andre.

Tenk komplekse, egenrådige karakterer som Thomas Shelby fra Peaky Blinders, Walter White fra Breaking Bad og naturligvis frontfiguren selv, Patrick Bateman fra American Psycho.

Dette er dominante og attraktive menn som er populære blant kvinner, noe sigmahannen per definisjon skal være.

Men realiteten er en annen, for i mantraet om å klare seg alene, entrer Davids kvinneproblematikk bildet.

I flere av sigmavideoene blir nemlig kvinner sett på som en av hovedgrunnene til at menn «må» takle livet på egen hånd.

Det viser seg at David er langt fra alene om å slite på damefronten.

Aldri før har det vært flere single i Norge, noe som gjelder for kvinner så vel som for menn.

Men det å ikke engang klare å «få seg noe», det å ikke ha sjans med det andre kjønn, virker å være et uttalt mannsproblem.

Ifølge eksperter vi har snakket med, står menn igjen som de store taperne av det digitaliserte datingmarkedet.

På herresiden gjør datingappene med andre ord at det blir mer til få, og mindre til mange.

TikTok-algoritmene vet hvem de skal henvende seg til.

Plutselig gir det mening at ensomhet står så sentralt i sigmabudskapet: Det skal tale til mennene som føler seg alene, som gjerne har et manglende kjærlighetsliv.

Kanskje gir det en følelse av håp og samhold å se andre menn som er alene, men som likevel fremstår som kule og suksessfulle.

I mange av videoene brukes denne barske ensomheten som en front mot kvinner.

På TikTok nyttes ofte klipp av Bateman for å illustrere poenget i ulike «edits». Likesene lar ikke vente på seg:

Den kjølige fremtoningen mot kvinner er med på å bygge opp det macho sigmauttrykket, som for å si:

«Vi trenger dem ikke uansett».

For det er jo kult å være sigma male. De er ikke desperate etter damer som de der incel-taperne.

David fnyser.

Tross kvinneproblematikken tar han tydelig avstand fra sigmaidealet.

Han synes ikke den sterke, men ensomme mannen er noe å hige etter.

– Når jeg ser for meg hvem som sitter og mekker de sigmavideoene tenker jeg at «deg ville jeg ikke vært».

Han setter seg litt opp i sofaen.

– Jeg kan nesten garantere at dette er mennesker som ikke har et særlig bra selvbilde.

Den andre kjerneverdien

Og hvem bedre til å illustrere fenomenet og kvinnesynet enn maskoten selv?

Tilbake på mobilskjermen takker Patrick Bateman høflig nei til sekretærens tilbud om iskrem.

«I'm on a diet, but thank you».

Det er en scene fra American Psycho.

«You're kidding right? You look great, very ... fit», måper sekretæren i retur.

Et glinsende filter er lagt over klippet, og ulmende akkorder, punktert av skarpe hi-hats, ruver i bakgrunnen.

Bateman kontrer like fullt, akkurat som på lerretet:

«You can always be thinner, look better».

Og der, med sitatet hengende over videoen, skifter den brått stemning.

En snodig melodi velter inn over klippet, og ulike småsnutter fyller skjermen i takt med rytmen.

Alle er av Patrick Bateman.

Det hele fremstår som en «fan-edit», som en hyllest av Batemans klare avvisning av sekretærens fristelse:

«Hah, der fikk hun seg en lekse!».

Men den nevnte kjølige fremtoningen mot kvinner er ikke det eneste som demonstreres.

Sitatet «You can always be thinner, look better», peker også på en annen kjerneverdi hos sigmahannen:

Trening og selvdisiplin.

Man skal til enhver tid være den beste versjonen av seg selv, uavhengig av omgivelsene.

Slik som for Bateman i American Psycho, er det å være i god fysisk form som en dogme å regne.

Og viktigst av alt er trening en måte å drive ut de indre demonene på.

Støttespillere er det jo ikke behov for.

Kunsten å lene seg på andre

Psykopaten fra Amerika hadde derfor rullet seg i sin fiktive grav over det «Eskil» arrangerte:

Speedfriending.

– Om kun én person fikk seg en ny venn i dag var det verdt det.

BI-studenten, som ønsker å være anonym, er opptatt av å motarbeide den sigmaidealiserte ensomheten.

Alle skal ha noen å kunne snakke med.

Budskapet om å skulle takle tunge tider på egen hånd er han ikke begeistret for.

– Jeg vet ikke hvor det sigmagreiene kom fra, men det går vel ut på at man skal være 100 prosent trygg og komfortabel med seg selv. Jeg synes det har blitt tatt altfor langt.

Eskil har selv vært i en ensom kamp med psyken og vet hvordan det føles.

Han beskriver sinnet sitt som et «generelt tungt et».

Det begynte på videregående da han gikk gjennom en depresjon alene.

Kompisene på skolen ante ingenting.

– Det var liksom ingen jeg kunne snakke skikkelig med. Når jeg kom hjem etter skolen ble det helt stille fra vennene mine.

De så ikke mørket som skjulte seg bak fasaden.

Eskil utdyper at de tøffe tidene i eget hode har gitt ham et sterkere tankesett, men er likevel klar på at åpenhet er den beste medisin for psyken.

– Mange menn, meg inkludert, sliter med å snakke sammen, og jeg tror ikke vi innser hvor ekstremt viktig det er.

– Åpenhet redder faktisk liv, fullfører han.

Det fikk han selv erfare, i et møte med en totalt fremmed en natt på byen.

En fremmed som valgte å ikke stå alene med problemene sine.

Den livreddende samtalen

Så hvordan går det, mann?

Som Eskil har følt på kroppen, er ikke livet alltid en dans på roser.

Som Eskil også vet altfor godt, kan det være utrolig vanskelig å snakke om de kjipe følelsene man brenner inne med.

Hvis spredningen av sigmatrenden er noe å gå etter, betyr det kanskje at mange unge menn kjenner på det samme.

At trening og selvforbedring på gymmen, slik Bateman og co. forkynner, er den eneste måten å oppnå sinnsro på.

Flere mannlige studenter vi har snakket med, både i grupper og på tomannshånd, opplyser på sin side at de for det meste har det bra og er tilfreds med livet.

I likhet med David og Eskil er de også skeptiske til sigmaidealet.

Likevel presiserer samtlige at de er opptatt av psykisk helse, og at mannshelsen oppleves som et reelt problem i dag.

Dessverre underbygges disse opplevelsene av statistikk.

Av alle selvmord som ble begått i Norge i 2020, ble hele 73 prosent begått av menn:

467 av 639 selvmord.

I alle aldersgrupper dominerer menn den dystre statistikken.

At menn er så overrepresentert, maler ikke akkurat et rosenrødt bilde av tilværelsen.

På en Reddit-tråd kalt «Hvordan er det egentlig å være mann i Norge i dag?», deler flere unge menn sine erfaringer og tanker om tematikken.

Basert på tråden, og en chat vi hadde med én av bidragsyterne, virker det som visse synspunkt går igjen:

• Det oppleves som sårbart og vanskelig å vise følelser som mann.
• Det er liten interesse for hvordan menn har det, kun fokus på hva menn yter.
• Hverdagen består av mye press, menn må prestere på mange fronter.
• Det føles vanskelig å strekke til på datingmarkedet.
• Samfunnet stirrer seg blind på suksessfulle menn og ser ikke hvor mange som faktisk sliter.

Ut fra disse beskrivelsene er det kanskje ikke så rart at den sterke sigmahannen som finner suksess i å være alene har blitt populær.

Men det å finne en løsning på herreproblematikken, er tilsynelatende ikke like populært.

Motviljen

– Det er vanskelig å komme frem og påpeke at noe må gjøres med situasjonen til gutter og menn. Fortsatt er det menn som tjener mest og som dominerer næringslivet.

Mannsforsker Jørgen Lorentzen opplever ofte at dette blir brukt som et argument mot de som sliter.

Mot de som faller utenfor systemet, som også i hovedsak er menn.

– Menn dominerer krimstatistikker, russtatistikker, selvmordsstatistikker og statistikker over hvem som dropper ut av skolen. I politikken virker det å være en motvilje mot å forske på dette, mot å finne ut hvorfor det er sånn, og det er hovedproblemet.

Han trekker frem en rapport fra år 2000 som eksempel.

– Da ble det levert en bra utredning som het Kvinner og helse, hvor jeg etterpå kontaktet helseministeren og sa at den var fin, men at vi måtte følge opp med en tilsvarende rapport om menn.

Det var det politisk og forskningsmessig lite interesse for, utdyper Lorentzen.

23 år senere er fortsatt ikke en tilsvarende mannsrapport blitt laget.

Kanskje trengs den mer enn noen gang, i det Lorentzen beskriver som en «mannskrise»:

Det er lite positivitet rundt mannen og få gode egenskaper knyttet opp mot det maskuline.

– For eksempel er de ønskede egenskapene hos den moderne mannen, som empati, åpenhet og omsorg, forbundet med det feminine.

Når det i tillegg er få nære mannlige forbilder i dagens samfunn, med blant annet et underskudd av mannlige lærere, psykologer og leger, må flere unge menn søke etter svar på sosiale medier.

Der står Patrick Bateman med åpne armer, klar til å vise hvordan sigmahannen forholder seg til dagens kompliserte mannsrolle.

Det avsluttende spørsmålet blir da, er det utelukkende negativt?

Kan det være et sigmaformet lys i enden av herretunnelen?

Søket etter det positive

Psykologiprofessor Per Einar Binder, som har skrevet flere bøker om identitet og selvmedfølelse, mistenker det.

Han er enig med Jørgen Lorentzen i at det er tomrom rundt det positive ved mannen, og tror det er her sigmatrenden har funnet sin nisje.

– Som psykolog har jeg lest side opp og side ned om giftig maskulinitet, og det uroer meg hvor lite det står om positiv maskulinitet. Hvis vi ikke har et begrep om hva som er positivt ved mannen, kommer vi ikke langt. Hva skal gutter strekke seg etter da?

Ut fra premissene forsøker sigmatrenden å skape denne positive identiteten, forteller Binder.

– Den er for eksempel en motsetning fra den klassiske incelen som i større grad er en taperidentitet.

– Sigmaen er ingen taper.

Psykologen trekker blant annet frem fokuset på å finne seg selv, uten å skulle styres av andres oppfatninger, som en konstruktiv side ved trenden.

For de som ikke helt passer inn, kan det være noe fint å ha med seg.

Samtidig advarer han mot sigmatrendens idealisering av mørke karakterer og mørke mentale tilstander.

Men utover de reelle utfordringene unge menn strir med, tror Binder at utbredelsen av sigmabudskapet vitner om en generasjon som er dårlig rustet til å takle vonde følelser.

– Jeg tror at vi i vår tid er ute av trening på å forholde oss til det mørke. Livet har en mørk side for oss alle, og alle har kjent sorgen gripe. Kunsten er å forholde seg til mørket uten å identifisere seg med det, uten å skulle bygge identiteten sin rundt det.

Han utdyper at smerten som følger med det å leve både er normal og underkommunisert.

– Ved å gjøre din egen sorg og skuffelse til noe spesielt mister du blikket for det allmennmenneskelige. Det blir ikke noe fellesskap av det.

Muligens ligger nøkkelen til problemet hos unge menn som David og Eskil.

Menn som anerkjenner de vonde sidene ved livet, og som er åpne om slike følelser uten at det blir altoppslukende.

Uten at Patrick Bateman og det kontroversielle sigmaidealet får virke forlokkende.

Som David selv sier, det å skulle klare seg alene er ikke nødvendigvis sunt.

Å dele livet, sorgene og gledene med noen, opplever han som et mye sunnere ideal.

– Jeg er jo optimist. En vakker dag kommer jeg til å finne noen som vil være med meg.

– Det handler bare om å ikke miste troen.