Lengter tilbake til uvær og snøskred
Over en pannekakemiddag foran fjernsynet bestemmer studentene Bjørn Fjelltveit Sørland (26) og Tor Berge (26) seg for å legge ut på to store ekspedisjoner. Ett år senere løper de for livet i et steinras i Alpene.
Det er mai 2015. Tor er i Alpene sammen med turkameraten Bjørn Fjelltveit Sørland. Bare noen uker tidligere har de to bergenserne krysset Svalbard. Det var overraskende nok en lettere ekspedisjon. Bedre planlagt.
Det hele begynte den aprilkvelden da de satt i sofaen hjemme hos Bjørn foran fjernsynet.
De to friluftsentusistene, triatletene og kompisene hadde vært på en lang løpetur, og satt og spiste hjemmelagde pannekaker.
– Skal vi gå over Svalbard med pulk?, hadde Tor spurt, litt ut av det blå.
– Jeg er med, svarte Bjørn kontant.
Fra ide til ekspedisjon
De hadde snakket mye om det før. Det var den store guttedrømmen for dem begge. Større ekspedisjoner. Svalbard og «Haute Route» i Alpene. Nå skulle det endelig skje.
– Jeg har alltid tenkt at det var noen jeg måtte gjøre en gang. Plutselig var det bare på tide å gjøre det. Det var på tide å ta det ett steg videre, sier Bjørn.
Men det er dyrt å dra på ekspedisjon, særlig til Svalbard. Alt for dyrt for to studenter med et tresifret beløp på kontoen. De trengte alt fra pulker og tur-utstyr til våpen og forsikringer.
Etter måneder med epostkorrespondanser, møter og mer enn femti telefonsamtaler var sponsorer og samarbeidspartnere på plass, og de kunne konsentrere seg om planleggingen av turen.
De snakket med kjentfolk på Svalbard, studerte kart og planla ned til minste detalj. Da de satte kursen mot Longyearbyen var alt på plass.
– Tankene flyr hit og dit
Morgenen 1. april i år var det uvær i Longyearbyen. Flere andre ekspedisjoner utsatte turen. Tor og Bjørn, derimot, satte avgårde som planlagt.
Med seg hadde de hver sin pulk på 90 kilo, og i begynnelsen var det tungt å gå. Etter hvert ble teknikken bedre og de gikk lettere. Dessuten kom godværet.
Vinden stilnet, solen tittet frem og temperaturen sank fra minus sju til -37 på det kaldeste.
Etter å ha kommet seg forbi skutersporene som frakter turister ut på sightseeing, ble de endelig alene med den mektige naturen. Det var dette de hadde gledet seg til. Ingen andre å forholde seg til, ingen forpliktelser.
I fjorten dager trengte de kun å konsentrere seg om å sette den ene skien foran den andre, få med seg pulken, spise nok og speide etter isbjørn.
– Alt er så stort. Det som ser ut som en kilometer, er kanskje så mye som en mil. Du går timevis i det samme vakre landskapet, og lite forandrer seg. Da begynner tankene å fly hit og dit. Det er en slags meditasjon, sier Tor.
– Du tenker på ting du aldri tenker på til vanlig. Gamle venner, gamle minner og hvordan ting henger sammen, supplerer Bjørn.
– Humor er viktig
De to bergenserne har gått på tur siden de var små. Tors familie har hytte på Reimegrend på Voss og har gått på toppturer så lenge han kan huske. Bjørn har vært mye på jakt.
De har begge stor interesse for triatlon og har trent mye sammen etter at de møtte hverandre på fallskjermjeger-opptak i Forsvaret. De har hatt mange fjellturer sammen og kjenner hverandre godt. Litt sånn Knoll og Tott.
– Det har vært viktig på turene. Alle har noe som irriterer andre. Det har vi også, men vi har vært gjennom de tingene. Vi er vant til dem. Vi tar det med humor, humor er alfa og omega på en ekspedisjon, sier Tor.
Som da de på ekspedisjonens siste to dager på Svalbard kun hadde marsipan og et frossent glass med peanøttsmør igjen.
– Der satt vi, med mageknip, og hakket løs frossent peanøttsmør i minus 30 grader. Vi lo så vi grein, flirer Tor.
En tøffere tur
Svalbard ble en fantastisk opplevelse for dem begge. Et sted de rømmer til når hverdagen blir for hektisk. Men det ble ikke mye tid til refleksjon og ettertanke. Bare tre uker etter at de kom hjem, skulle de etter planen ut på en ny ekspedisjon, «Haute route» i Alpene.
I begynnelsen tenkte de at det ikke kom til å skje. Begge hadde hektiske dager med mye skolearbeid, Tor hjemme i Bergen og Bjørn på utveksling i Sveits.
De var fysisk og mentalt slitne etter Svalbardturen. I tillegg sølte Bjørn kaffe over laptopen med alle planene for turen.
Likevel bestemte de seg for å gjennomføre toppturklassikeren fra Chamonix til Zermatt, via Verbier. 9. mai satte de seg på toget til Argentiére. Det var sent på sesongen og hyttene var kun åpne for overnatting, uten matservering. Derfor måtte sekkene pakkes fulle av mat i tillegg til klær og sikkerhetsutstyr, i alt 30 kilo.
Gondolene var stengt, så turen opp i fjellene begynte med en svært bratt stigning tusen høydemetre opp.
– Det så ut som en vegg som ikke kunne forseres. Det var en dårlig start på turen. Det var tungt å gå og vi følte da vi la oss i hytten den kvelden at det hadde vært en vanskelig dag. Vi ante ikke hvor tøff denne turen skulle bli, sier Tor.
Utforfringene stod i kø i Alpene. Det var varmt og lite snø i fjellet, noe som gjorde situasjonen ekstra farlig. Det gikk snøskred over alt. De hørte drønnene, noen ganger nærme, andre ganger lengre unna. De måtte hele tiden ta valg som kunne få alvorlige konsekvenser.
– Det er hele tiden noe å tenke på, noe å vurdere. Det var en slitsom tur, både fysisk og mentalt. Vi hadde lest alt vi kom over fra denne turen før vi dro, men forholdene var verre enn vi trodde. Isen var farlig og gå på, og vi måtte hele tiden vurdere snøskredfaren i rutene vi valgte. Vi kjente på overlevelsesinstinket hver eneste dag, forteller Bjørn.
Merkelig å vende tilbake
Situasjonen Tor beskriver var dramatisk og kunne gått riktig ille. Da de trasket inn i byen Zermatt like ved den karakteristiske fjelltoppen Matterhorn, endestoppet på turen, var de glad turen var over. De følte begge at de hadde brukt opp flaksen sin. Slitne, solbrente og skjeggete avsluttet de turen sin med en biffmiddag og dessert.
Dagen etter var det tilbake til hverdagen. Bjørn var bare hjemom og tok en dusj, før han dro på skolen.
– Da jeg gikk til skolen både lo jeg og hadde tårer i øynene. Det var en merkelig følelse. Dagen før hadde jeg tatt store avgjørelser i de mektige fjellene. Nå skulle jeg vurdere hvilket ord jeg skulle sette foran det andre. Det var liksom ikke viktig lenger.
– Heldigvis faller man på plass etter hvert.
Lengter tilbake
Det er nå litt over et halvt år siden Tor og Bjørn kom hjem fra Alpene. De er ferdige med studiene. Bjørn flytter til Oslo og begynner i ny jobb på nyåret. Tor har startet en egen bedrift innen snøskredsikring.
Begge lengter tilbake til turene, og Bjørn har sett filmen de laget etter Svalbard-turen rundt 20 ganger.
– Jeg tror man alltid vil lengte tilbake til utfordringene og de ukomfortable situasjonene. Du møter en versjon av deg selv som du ikke møter så ofte ellers. Der du må takle vanskelige situasjoner og virkelig jobbe hardt, sier Bjørn.
– Du vet det er en risiko og du må gjøre gode valg. Men de mektige inntrykkene veier opp for risikoen du tar, sier Tor.
De er i gang med planleggingen av en ny tur. Men det blir kanskje ikke før i 2017. Da vil de gå over Grønland. Lenger fram ligger drømmen om å gå til Nord- og Sørpolen.
– Men jeg tror vi må få turene til Svalbard og Alpene litt på avstand før vi reiser ut igjen. Foreløpig er det litt for tett på, ler Bjørn.