Den blodige natten

De har ikke noe valg, politimennene som står oppstilt med geværene pekende ut i nattemørket.

Resten av byen sover, uvitende om at liv vil gå tapt omtrent hvert femte minutt.

Oppdraget er uhyggelig, men nødvendig. Det er både folk, rettsvesen og politi enige om.

I hvert fall var de enige om det.

Nå, to år etter andre verdenskrig, har motstanden mot den gjeninnførte dødsstraffen begynt å vokse.

Betjentene ved politikammeret i Trondheim er blant dem som stritter imot. De skulle så gjerne ha sluppet dette oppdraget.

Fem meter foran de ti utvalgte politimennene står en mann bundet fast med bind for øynene.

I en bil like bortenfor sitter syv andre i kø.

Belønningen som venter i enden av køen er ti kuler i brystet.

Politiet står overfor en massehenrettelse, den eneste som har funnet sted i Norges nyere historie.

Det ligger an til å bli et blodbad på Kristiansten festning i Trondheim.

Den harde justisen

Presis klokken 09:30 30. april 1946 erklæres retten for å være satt.

Det er litt av et oppmøte. Utenfor rettssalen står skuelystne trøndere for å se den forhatte gjengen på nært hold.

Journalister og fotografer fra både inn- og utland er også til stede, rettssaken skal følges tett.

Endelig skal Rinnanbandens grusomme handlinger avdekkes og straffes.

Den voldelige banden gjorde seg bemerket som gode hjelpere for nazistene.

De ble eksperter på å infiltrere motstandsbevegelsen ved å utgi seg for å være motstandsmenn.

I realiteten jobbet de under hakekorsets banner, og var ikke noe mindre nådeløse enn sine tyske herrer.

Grov tortur. Partering av lik. Mord av sivile og uskyldige. Angiveri. Landssvik.

Listen over anklager er like lang som den er uhyggelig.

Men listen over hevnlystne nordmenn er lenger. «Alle» vil se «rottene» og svikerne i Rinnanbanden få den strengeste straff:

Dødsdommen.

Tross de grove anklagene og den hatske stemningen, virker ikke bandemedlemmene å være særlig berørt av grusomhetene de blir konfrontert med.

Hovedpersonen selv, Henry Oliver Rinnan, sitter innerst i rettssalen med sitt sedvanlige skjeve smil og nikker til gjengen sin.

I første pulje er det 30 bandemedlemmer som skal prøves for retten.

Knytter retten noen av medlemmene til drap eller tortur, er dødsdommen så godt som sikret.

Rinnan på sin side, vet at han i utgangspunktet stirrer mannen med ljåen i hvitøyet.

Håpet hans er at han skal sees som en uvurderlig brikke i kampen mot kommunismen, og dermed få slippe et ublidt møte bøddelen.

Likevel, når dommen leses opp er det få som lar seg overraske over utfallet.

Den 20. september 1946 erklærer lagmann Gunnar Brun Nissen:

«Henry Oliver Rinnan dømmes til ... døden».

Med seg får han ti av bandemedlemmene sine:

Bjarne Jenshus, Aksel Julius Mære, Harry Rønning, Olaus Salberg-Hamrum, Per Sigurd Wiik, Per Fredrik Bergeen, Harry Hofstad, Kristian Randahl, Harald Grøtte, og Sigurd Rivrud.

Folket og pressen jubler.

Dødsdommen var det eneste Rinnan og den grusomme gjengen hans fortjente.

En begynnende motvilje

Men døden lar vente på seg, landssvikerne gir ikke opp. Alle anker dommen til Høyesterett.

Rinnan er den første til å få sin skjebne spikret, når dødsdommen hans enstemmig blir opprettholdt på lille julaften i 1946.

1. februar neste år bindes han fast på Kristiansten festning og får bind for øynene.

På vei fra cellen og ut til henrettelsesstedet måtte Rinnan overmannes og roes ned.

Han vil ikke dø.

Men noen minutter senere henger han livløs fra tauene etter at ti kuler har passert gjennom brystet hans. Han får også et nådeskudd i tinningen fra motstandshelt Odd Sørli.

Resten av de dødsdømte bandemedlemmene går en liknende avskjed i møte om ankene deres blir avvist.

Samtidig finner politiet i Trondheim ut at de ikke vil mer.

Allerede har de måttet henrette to nordmenn: Rinnan og et bandemedlem ved navn Hans Egeberg.

Selv om det er forhatte menn de har skutt, er påkjenningen stor for politimennene i skytetroppen.

Å måtte henrette ti til, er et potensielt traume ingen av dem vil forholde seg til.

En desperat søknad

Styret i Trondheim Politilag sender dermed en tydelig beskjed til Norsk Politiforbund den 16. april 1947:

«Trondheim Politilag er av den oppfatning at eksekvering av dödsdommer er uverdig for standen og ikke i samsvar med den oppgave politiet har i samfundet».

De presiserer at det haster, og at de ønsker å se saken tatt opp med justisministeren.

Det inderlige ønsket om å slippe å henrette flere nordmenn er krystallklart, og det samme er argumentene:

«Det vil ikke väre mulig å holde skjult, hverken for publikum eller de övrige politifolk, hvem som deltar i eksekusjonstroppen. En tror det vil bli vanskelig å skaffe folk til denne tjenesten her, slik stemningen nå er. Dödsdommene er mange og påkjenningen er stor for de konstabler som kan tenkes å komme i betraktning som medlemmer av eksekusjonstroppen.»

Men å få oppdraget delegert til noen andre er lettere sagt enn gjort.

Fra før er det bestemt at rettsoppgjøret skal utføres av samme etat gjennom hele prosessen.

Når etterforskningen utføres av politiet, er det også de som må fullbyrde straffen.

Likevel, den 21. april får politikammeret i Trondheim en positiv tilbakemelding:

«Spörsmålet er behandlet i arbeidsutvalgets möte i dag. Saken er besluttet tatt opp i Justisdepartementet. Laget vil bli underrettet så snart resultatet av dröftelsene foreligger.»

Bekymringen deres virker å bli tatt på alvor. At saken skal tas helt til Justisdepartementet var akkurat det politiet håpet på.

Og de har dårlig tid, for to uker senere strammes strikken ytterligere:

13. mai 1947 blir ankene fra åtte av de dødsdømte i Rinnanbanden avslått i Høyesterett.

Kun to stykker, Per Sigurd Wiik og Sigurd Rivrud, får dødsdommen omgjort til fengsel på livstid

Resten nærmer seg politiets nølende geværer med stormskritt.

Usikkerhet og tvil

Verdifull tid går, og politiet hører ikke tilbake fra hverken Justisdepartementet eller Politiforbundet.

De gjør et siste forsøk, og sender 24. mai en purring til betjent Nils Toppe i forbundet:

«Som du vet ble det [s]endt en henstilling til Norsk Politiforbund om å ta saken opp med Departmentet. En har ikke hört noe resultat ennå. Men i uken som kommer kan en her ved korpset bli stilt overfor eksekusjonen av 8 – åtte personer – som skal henrettes».

De spesifiserer at Toppe kjenner stemningen ved korpset, og vet hva som må gjøres for å skåne dem oppdraget.

Medlemmene i Rinnanbanden har også spilt sitt siste kort.

De har søkt om benådning fra Kongen og Stortinget, selv om de vet at deres grusomme handlinger ikke er noe som lett kan benådes.

Også fra øverste hold er det en kamp mot klokken å få saken ut av verden.

Motstanden mot dødsstraffen har tiltatt i styrke siden rettssaken startet i fjor, den voldsomme hevnlysten etter krigen har lagt seg.

På Stortinget stemmer stadig flere for å avskaffe straffemetoden.

Politiker Gabriel Moseid, sier i en av stortingsdebattene at dødsstraffen er «en skamplett på vår rettskultur og et kreftsår på vårt samfunn».

Likevel, den 11. juli 1947 blir det bekreftet:

De åtte dødsdømte blir ikke benådet. Alle skal henrettes.

Bandemedlemmene går nå bare og venter på døden. Det samme gjør politiet i Trondheim, de skjønner at slaget er tapt.

De kommer ikke til å slippe unna dette vonde oppdraget.

Blodnatta

Noen timer senere står politimennene motvillig oppstilt på Kristiansten festning.

Den første av de dødsdømte i Rinnanbanden står bundet fast fem meter foran dem. Like rundt hjørnet sitter de andre bandemedlemmene og venter.

Klokken er 01:45, og lege Carl Viggo Lange går frem og fester en papirlapp, en blink, ved hjertet på førstemann.

Så trekker han seg tilbake, og de ti politimennene retter geværene sine mot blinken.

Det smeller høyt idet kulene forlater geværløpene og river i stykker papirlappen på bandemedlemmet, før brystet bak lider samme skjebne.

Etter et nådeskudd i hodet fjernes den livløse kroppen og legges i en klargjort kiste.

Blod og kroppsfragmenter skylles raskt vekk før nestemann sendes frem.

Det fæle oppdraget er for alvor i gang, og snart går det fra vondt til verre.

Én av de dødsdømte som venter, er så skrekkslagen og ute av seg at han må bedøves med morfin.

Den neddopete mannen fraktes deretter på båre frem til henrettelsesstedet. Politiet skal skyte en bevisstløs person.

Landssvikeren våkner aldri igjen før kulene tar livet av ham.

Og fortsatt er det mange igjen som skal henrettes.

Skytetroppen er langt fra ferdige med nattens blodige arbeid.

Totalt tar det kun tre kvarter fra første til siste medlem av de dødsdømte Rinnanbanden blir skutt.

I pressen kommer det etterpå bare en liten notis om at jobben er gjort.

Mer får ikke folket vite, det dystre oppdraget holdes hemmelig for omverdenen.

Detaljene som forblir skjult

Frem til i dag er det fortsatt mye som er ukjent angående natten 12. juli 1947 på Kristiansten festning.

Hvem var med i skytetroppen? Ble noen av dem byttet ut underveis, eller måtte de samme ti skyte alle? I hvilken rekkefølge ble bandemedlemmene skutt? Ble det brukt en påle eller et skur som henrettelsessted? Hvorfor hadde de så dårlig tid?

Hemmeligholdet som fant sted rundt oppdraget, gjør at det er vanskelig å vite konkret hva som skjedde den natten.

Politibetjentene som var til stede, sverget å aldri snakke om massehenrettelsen igjen.

– Årsaken til hemmeligholdet var nok dels for å beskytte dem som var med på å gjennomføre henrettelsene, og dels for å unngå spredning av detaljer som kunne gi de dømte martyrstatus.

Historiker Lars-Erik Vaale har skrevet omfattende om rettsoppgjøret etter krigen, med fokus på blant annet Henry Oliver Rinnan og banden hans.

Han tror det hastet med å få skutt både Rinnan og gjengen hans fordi dødsstraffen ble stadig mer upopulær.

– Og Rinnansaken var en symbolsak, den var derfor veldig viktig å få unnagjort i tide. Samtidig var det nok knyttet en skamfølelse til omfanget av disse henrettelsene. Dødsstraffen var jo en straffeform som var i utakt med en moderne rettsstat.

Skamfølelsen til tross, politiet måtte fortsatt utføre massehenrettelsen. Hvor forsvarlig var det å belaste et lite politikammer med et slikt oppdrag?

Rinnan-ekspert og historiker Aage Georg Sivertsen, mener det er et viktig spørsmål å stille seg, men spør samtidig hva alternativene skulle være.

– Det er klart det var svært belastende for politiet å måtte henrette alle på én natt, men hva skulle de gjøre? Hadde det vært bedre om de for eksempel hadde skutt én og én omtrent annenhver uke? Jeg tror kanskje ikke det.

Sivertsen spesifiserer at medlemmene i Rinnanbanden som ble skutt, sett med datidens øyne, fortjente straffen de fikk. Han tviler likevel på at det gjorde situasjonen noe lettere for politiet.

– Det er nok mange politifolk som motsatte seg oppdraget, selv om de som skulle skytes var verstinger. Hadde jeg vært politimann hadde jeg heller ikke ville blitt med, da kunne de heller satt meg i fengsel for å nekte.

Heldigvis for politimennene i Trondheim, slipper de å motsette seg mange flere slike oppdrag.

De må henrette én nordmann til, Hermann Dragass i 1948, før dødsstraffen blir avskaffet for godt i 1950.

For betjentene i Trondheim politikammer, skulle nok avskaffelsen gjerne kommet noen år tidligere.

For de hadde til syvende og sist aldri noe valg, politimennene som måtte ta åtte liv på tre kvarter natten 12. juli 1947.