Soknepresten: – «Greven» oppnådde nøyaktig det motsatte av det han ville

Telefonen hjemme hos sokneprest Magne Utle ringte i tre-halv fire-tiden natt til 24. desember 1992. I andre enden var brannsjefen i Bergen, Einar Gjessing.

– Jeg var sykmeldt med halsbetennelse, og min kone tok telefonen. Det er Gjessing, og han forteller at kirken er overtent, og det er ingenting de kan gjøre. Så han ville bare melde ifra, forteller tidligere sokneprest Magne Utle i dag.

• I Dagsrevyen julaften 1992 ble både Gjessing og Utle intervjuet. Se innslaget øverst.

Han husker godt minuttene og timene som fulgte natten for 25 år siden.

– Vi så på hverandre og sa at «vi kan ikke sove nå. Vi får ikke sove likevel». Så sto vi begge opp, og gikk til kirken. Min kone hadde i mellomtiden ringt til kirketjeneren, en annen prest og organisten. Ingen hadde avtalt noe, men plutselig sto vi der alle sammen, og så på dette forferdelige synet.

– Det var noen enorme flammer. Bare et ildhav. Vi så gjennom vinduene i murene, vinduene var jo sprengt ut, og flammene kastet flakkende lys på snøen utenfor.

– Ble du sint?

– Nei, bare trist og lei. Og så ble vi aktivisert og tenkte «vi må gjøre noe». Og det gjorde vi, sier Utle.

– Oppnådde det motsatte

Varg Vikernes, kjent som «Greven», ble senere dømt for kirkebrannen i Åsane, og flere tilsvarende branner i samme periode. Han ble også dømt for drap i 1994.

• Les også: – Ingen snakka saman. Det var ein heilt uverkeleg situasjon

Hvis målet var å ramme menigheten i Åsane, feilet «Greven», mener den tidligere soknepresten.

– Vi kan si det at Varg Vikernes oppnådde akkurat det motsatte av det han forsøkte å gjøre, nemlig å ødelegge både julefred og kirke. Han satte fart i at folk hegnet om kirken sin, og ville bruke den, sier Utle.

Kirken ble bygd opp igjen, og sto klar to år etter. Men også i mellomtiden økte aktiviteten.

– Det ble en oppsving i kirkebesøk, og i Åsatun fylte vi opp med flere folk enn vi hadde fått plass til i kirken. Også menighetsarbeidet begynte å blomstre, sier Utle.

Den tidligere soknepresten sier han har tenkt lite på å eventuelt tilgi Vikernes.

– Vi tenker ikke på tilgivelse, vi lar rettsapparatet ta den biten der, sier Utle.

Har fortsatt den gamle prestekjolen

I dagene etter brannen oppsøkte mange mennesker kirken.

– Både vi og andre måtte opp og se dette i dagslys. Det ble en valfarting til kirken, og flere voksne mennesker sto ved murene og gråt, forteller soknepresten.

– En mann sa til meg at «her er jeg døpt, her er jeg konfirmert og her er jeg viet. Mine besteforeldre ligger begravet her. Dette er forferdelig». Og tårene rant nedover kinnene.

Det aller meste av det som kunne brenne i kirken, brant opp.

– Men det var noe i sakristiet som bare var opphetet. Blant annet den gamle svarte prestekjolen min, som hang der. Den har jeg fortsatt, og den lukter røyk ennå, forteller Utle.

• Se innslaget om brannen i Dagsrevyen julaften 1992 øverst.