Anne Karen Guro Hadland (34) har alltid hatt tegnene på ADHD. Men de er ikke så lett å oppdage. Hun var ikke synlig hyperaktiv, men hadde mye uro inni seg.
– Jeg hadde ikke ord til å kunne forklare det til noen, sier Hadland om barndommen.
Som fireåring lærte hun å sy. Etter hvert hadde hun mange uferdige håndarbeidsprosjekter liggende.
– Jeg var kreativ og kaotisk som liten og det var det på mange måter plass til, sier hun.
De uferdige prosjektene var et resultat av at Hadland lett ble distrahert. Hun glemte hva hun egentlig holdt på med, fordi hun «skulle bare»
Passet ikke inn
Etter hvert som hun ble eldre ble det utfordrende å mestre skole, fritidsaktiviteter og et sosialt liv. Hun følte seg annerledes.
– Jeg følte meg ikke helt på plass, det var noe jeg ikke fikk taket på.
Først da hun gikk til psykolog som voksen ble spørsmålet om ADHD stilt. Hun var 30 år da hun fikk diagnosen.
– Det var som å endelig få riktig bruksanvisning til hjernen, og forstå hva jeg kan gjøre for at ting skal fungere bedre.
Så forsvant gleden.
– Hvorfor ble det ikke oppdaget tidligere? Tenk hvor mye frustrasjon jeg kunne blitt spart for, sier Hadland.
Uenighet i fagmiljøet
Nå har elleve forskere startet et forskningsprosjekt som skal finne ut betydningen av å få en ADHD-diagnose som barn eller ungdom.
– Akkurat i dette tilfellet vet man ikke om det å tilby diagnose og medisin til mange eller få er best. Det er det betydelig uenighet om, sier Arnstein Mykletun, professor i helsetjenesteforskning i Helse Bergen.
I tillegg til Haukeland universitetssjukehus er blant andre Universitetet i Tromsø, Folkehelseinstituttet, Universitetet i Oslo med på prosjektet. Også Universitetene i Melbourne, Australia og Madison i Wisconsin er med.
De skal undersøke hvilken behandling ADHD-diagnostiserte har fått, og hvordan det har gått med pasientene videre i livet.
Dette skal de måle opp mot en kontrollgruppe som ikke har vært i behandling.
Uenigheten i fagmiljøet fører også til stor variasjon i hvordan ADHD-praksisen er i de ulike fylkene, ifølge Mykletun.
– Noen steder er det mange som får ADHD-diagnose, og andre steder er det få. Det er som om det foregår et eksperiment for folk med symptomer i gråsonen, avhengig av hvor man bor, sier professoren.
Ifølge Reseptregisteret har det de siste 15 årene vært en økning fra 11.000 til 51.000 personer med ADHD-diagnosen i Norge. Mykletun sier det er knyttet noe usikkerhet til økningen fordi man i dag trolig diagnostiserer flere med gråsonesymptomer.
VANSKELIG HVERDAG: - Mange gir uttrykk for en sterk skamfølelse over det å ikke få til de enkleste, hverdagslige ting, sier Anne Halmøy.
Foto: Ina Romslo RønningTodelt å få diagnosen
Det finnes ingen sikker test eller prøve som kan påvise ADHD. Utredningen er omfattende og for å kunne stille diagnosen er det flere kriterier.
– Det er når du får så mange av symptomene og i så stor grad at det går utover måten du fungerer på. Både livskvalitet, det å få gjennomført skole og utdanning og måten du forholder deg til andre mennesker, sier Anne Halmøy.
Hun er overlege ved Kronstad DPS og møter mange som Hadland.
Det å få diagnosen i voksen alder er ifølge Halmøy ofte todelt. Men for mange er det uansett viktig å få en forklaring på hva de har strevd med.
– Mange voksne sier at de alltid følte at de ikke passet inn. At de følte seg litt utenfor, men de skjønte aldri hvorfor, sier Halmøy.
SETT FOR DEN HUN ER: – Jeg vil ikke være Guro med ADHD. Jeg vil være Guro som kan mange forskjellige ting og som tilfeldigvis har ADHD.
Foto: Ina Romslo RønningFordeler med ADHD
Anne Karen Guro Hadland har fullført både skole og studier. Hun mener hun ville hatt stor nytte av å få diagnosen tidligere, særlig med tanke på å lære struktur og gode arbeidsmetoder.
– Jeg er jo smart. Men å forstå hvordan jeg skal strukturere et prosjekt for å bli ferdig i tide, det er fremdeles et mysterium.
Med ADHD-diagnosen kan det også komme fordeler.
– For min del er det kreativiteten og nysgjerrigheten. Jeg kjeder meg ikke så lett.
