– Jeg føler det ikke bare er min sønn som har vært siktet i denne saken. Både jeg, de andre barna og alle som kjenner ham, vi har alle følt oss siktet for noe.
Det sier moren til 19-åringen fra Os som ble dømt for drapet på Hilda Feste.
Nå snakker hun første gang i media etter at den unge mannen ble pågrepet for drapet som rystet Os for snart ett år siden.
NRK treffer henne sammen med «reservepappaen» til 19-åringen. Han er en venn av familien, og har vært en ekstra omsorgsperson for ham i oppveksten. Sammen med sin egen familie har han vært et ekstra hjem for 19-åringen – og har også blitt berørt av drapssaken.
Pågripelsen et sjokk
Begge har de vitnet i rettssaken, og begge har hatt et tøft år etter pågripelsen. Den 21. februar i fjor ble den da 18 år gamle gutten pågrepet i sitt eget hjem i Os, og siktet for drapet halvannen måned tidligere.
Reservepappaen var på jobb da pågripelsen skjedde. Han forteller at han ble bekymret da han hørte at en ung mann i nabolaget ved Gamleheimshagen var pågrepet for drapet. Da han sjekket Facebook ble han lettet over å se 19-åringen pålogget – for da kunne det ikke være ham.
Ikke lenge etter kom telefonen om at det likevel var gutten de kjente som var pågrepet.
– Det var uvirkelig, og man føler seg maktesløs. I en slik situasjon prøver man å samle litt svar, og spør seg selv: «Er det noe jeg har oversett?» eller «skulle jeg ha oppfattet dette?». Jeg gikk mange runder med meg selv, sier han.
SAMLESIDE: Les alt om Os-drapet
Samlet vennene etter pågripelsen
Tiden etterpå ga ingen klare svar på spørsmålene. Mens frykten sakte begynte å lette blant folk i Os-bygden, var en annen familie plutselig havnet i en håpløs situasjon.
– Vi havnet litt på feil side i denne saken, som hans pårørende. I starten opplevde vi at folk var glade for at noen var pågrepet, men vi følte det ikke slik. Vi var ikke glad for det. Det var en veldig merkelig situasjon å være i, både for oss voksne og for barna, sier han.
Dagen etter pågripelsen samlet han vennegjengen til 19-åringen. Der ga de alle uttrykk for det samme: At lettelsen over at noen var tatt ikke gjaldt dem.
Moren reagerte med vantro da pågripelsen kom.
– Jeg tenkte at det ikke kunne stemme, at det ikke passet. Jeg følte et totalt kaos, og kan ikke svare helt på hva jeg tenkte og følte. Jeg har mistet noen uker den tiden der. De er bare borte.
– Noe av det husker jeg, jeg husker at jeg sov lite og spiste lite. Men jeg vet også at jeg har snakket med personer på telefon, som jeg ikke husker etterpå. Hvis du blir flyttet fra hverdagen og inn i noe slikt, så mister du litt grepet. Både på livet ditt, deg selv og det som skjer rundt deg.
Folk sluttet å si hei
Det siste året har livet snudd seg på hodet. For moren og 19-åringens søsken ble de minnet på saken overalt. På skole, butikken og på gaten. Hun forteller om folk som har sluttet å si hei – og folk som regelrett har snudd på gaten når de har sett henne.
– Folk unngår meg, sikkert fordi de ikke vet hva de skal si. Men det hadde jo faktisk vært bedre å si hei enn ikke å si noe og gå en annen vei.
Ryktene begynte raskt å svirre etter pågripelsen i februar. Og de vokste som en snøball.
– Hva rykter og sånt angår, så er Os faktisk en bedriten plass å bo. Det har gått så mange rykter. Om meg, min sønn og andre ungdommer i Os. Det har vært veldig, veldig mye som ikke stemmer.
– I Os er det en gang slik at noen hører noe, så sier de det videre og legger gjerne på litt. Når det da har gått fra to personer til hundre andre, så har saken blitt en helt annen.
– Redusert til moren til den siktede
Verst har det vært når de yngre sønnene hennes har blitt konfrontert med eller fått høre påstander om familien.
– Jeg syns alle rykter er spesielt vanskelige når de bare kommer ut av løse luften. Det kommer på toppen av alt det andre, og vi hadde vel egentlig nok fra før.
– Dette er ikke noe lett for de andre barna i familien heller, når de også har måtte forholde seg til ting som ikke stemmer. Noe som en eller annen har tenkt, konkludert eller kommet opp med, sier hun.
I dag føler hun at «alle» i Os vet hvem hun er. Med saken fulgte et stempel – et stempel som har fulgt med nesten over alt.
– Jeg føler jeg på en måte er blitt redusert til å være moren til han som er siktet.
Imponert over ungdommen
Men mens voksne og tidligere venner har snudd ryggen til, er det noen som har vært en viktig støtte for de berørte rundt 19-åringen: Ungdomsmiljøet i Os.
Mens voksne har ignorert moren og reservepappaen, er det ungdommene som har stoppet opp og spurt hvordan det går.
– Det som fascinerer meg mest med ryktene, er at det gjelder voksne mennesker. For jeg har blitt kontaktet av et utall ungdommer i Os. De takler det mye bedre enn de voksne. De sier hva de mener og hva de tror – og de sier hei, sier moren.
Reservepappaen har jobbet mye med ungdomsmiljøet i Os. Han kjenner seg igjen.
– Ungdommene er mer åpne om det. De har ikke de fordommene som vi som har blitt eldre har. De kommer og sier «dette var dritt», og er mer ærlige om hva de syns om situasjonen, sier han.
Klarte ikke lenger å bo i huset
19-åringens mor og barna har flyttet fra huset de bodde i før. Etter at bilder av huset dukket opp gang etter gang i media klarte de ikke lenger å bo der.
Moren er ikke nådig når det gjelder medias håndtering av saken. Etter pågripelsen har flere av ryktene i Os-bygden blitt trykket som fakta i aviser. Noe av det verste har vært medienes bildebruk av huset til familien.
– Det er vist bilder av vår bolig i alle aviser, med gatenummeret og alt. Når det står at det er i nærheten av Gamleheimshagen er det ikke så mange boliger det kan være.
– Jeg har to yngre barn, som tok seg veldig nær av det og ikke skjønte hvorfor bilder av huset måtte brukes i avisene. Min yngste sønn har ikke følt seg trygg i huset, etter at bildene var på trykk.
Hadde det vært opp til moren, hadde familien tatt med seg alt og flyttet langt vekk fra Os. Men av hensyn til barna og deres miljø har de valgt å finne seg en ny bolig i kommunen.
– Vi tok kontakt med samtlige aviser og ba dem la være å bruke bildene av huset som generelle illustrasjonsbilder om Os-saken. Det hjalp ikke, bildene ble brukt hele tiden, og der er jeg forferdelig skuffet over pressen.
Hun kjenner seg heller ikke igjen i beskrivelsene av sønnen fra rettssaken.
– Han ble omtalt som følelsesløs og kald. Det er så langt vekke fra den personen vi kjenner.
– Vi føler med Feste-familien
For dem er det to ting som er viktig å få frem: Å fortelle at de har stor medfølelse med familien til Hilda Feste – og at de fremdeles er glad i sin egen gutt.
– Det er veldig viktig for oss å få frem: Vi har også våre følelser for deres tap. Vi var like sjokket, og er like sjokket fortsatt over det de har opplevd. Vi syns det er like tragisk, sier reservepappaen.
Han er på gråten når han forteller at enkelte ikke har trodd de kunne ha medfølelse også for Feste-familien.
– Men det har vi. Vi føler med dem.
– Vi er like rystet som alle andre over at noe slikt kunne skje i Os. Vi har medfølelse for den familien, og har hatt det hele tiden. Vi ser jo saken, og ser hva som har skjedd, sier moren.
SAMLESIDE: Les alt om drapet i Os
– Nå vil vi bare gå videre
Sorgen over å ha mistet noen finnes også hos dem.
– Men når han nå står dømt for dette, må vi få lov til å beholde ham, sier reservepappaen.
Den sorgen har vært vanskelig, forteller moren. Hun har følt hun har blitt satt i en bås – og at få har forstått hva de har gått gjennom.
– Han er ikke død, men det er et tap for oss. Jeg har to barn som har problemer med å forstå at broren deres ikke kommer hjem.
– Som mor må jeg få lov til å være ved min sønn sin side. Vi har uansett rett til å være glad i ham, sier moren.
Både moren og reservepappen besøker ham jevnlig i fengselet med sine familier. De vil skryte av måten han blir tatt vare på bak murene.
– Oppi alt er det godt å vite at han har blir tatt godt hånd om.
Sønnen ble dømt til 19 års fengsel i desember. På spørsmål om hvordan hun forholder til fremtiden, sier hun dette:
– Så langt tror jeg ikke jeg er kommet. Jeg har ikke kommet så langt i tankerekken, og jeg tror det tar en tid før alt synker skikkelig inn. Men nå er han dømt og vi må gå videre. Nå håper jeg at jeg og de andre søsknene og våre familier kan få fred.