Hopp til innhold

Fortsatt liv i gamle rockemenn

Ian Gillan og resten av Deep Purple er på god vei inn i pensjonistalderen, men ingenting tyder på at britene har tenkt å roe ned.

Det britiske rockebandet har en snittalder på 65 og debuterte på plate i 1967, men viser ingen tegn til å ville gi seg. I fjor ga de ut albumet «Now What?!», og under konserten i Grieghallen onsdag dro Ian Gillan & co mye nytt – på bekostning av mange kjente og kjære klassikere.

«Highway Star», «Woman From Tokyo» og «Fireball» manglet, men de 2500 fremmøtte virket ikke å bry seg nevneverdig om det. De fikk gitarsolo, bass-solo og trommesolo, samt en varm hyllest til grunnlegger Jon Lord i «Above And Beyond».

– Gir jernet

Bergens Tidende gav rockemusikerne terningkast fire etter konserten, og journalist Einar Engelstad mener det er «solid gjennomført fra aldrende legender».

Bergensavisen mener at Gillian & co leverer varene, og gir også bandet terningkast fire. «Deep Purple har sluttet å overraske, men bandet gir jernet og kjeder aldri», skriver anmelder Fran Johnsen i BA.

Utenfor det gode selskap

Så kan man lure på hvorfor Deep Purple til stadighet holdes utenfor det gode selskap i The Rock & Roll Hall Of Fame, til tross for at de har oppfylt de formelle kravene siden. I år var de for en gangs skyld nominert, men ble veid og funnet for lett i forhold til navn som Kiss, Nirvana og The E Street Band.

– Det er intet mindre enn en skandale, og egentlig et tegn på historieløshet, mener musikkjournalist og programleder Bård Ose i NRKs «Radio Rock».

– Deep Purple var det ene av tre toneangivende band som utviklet det som i dag omtales som heavy metal – de to andre var Black Sabbath og Led Zeppelin. Det som gjorde Deep Purple til originale, og dermed fortjent til en plass i rockens hall of fame, var at de som første band koblet hardrock med klassisk, sier Ose.

– Hvorfor tror du de fortsatt holdes utenfor?

– Jeg tror det handler om ignoranse og en feilaktig oppfatning av hva som ligger i begrepet rock ‘n’ roll og musikkformens røtter. Folkene bak The Rock & Roll Hall Of Fame er inhabile i den forstand at de lar alt amerikansk komme foran det britiske og europeiske. De er også trangsynte når de tror at alt som har et snev av soul – eksempelvis The Young Rascals – hører mer hjemme innenfor begrepet rock ‘n’ roll enn «Smoke On The Water», sier Bård Ose.