Den norske stavkirken endte opp i Polen

På 1100-tallet ble det reist en stavkirke i Vang i Valdres. Den sto der i hundrevis av år og speilte seg i Vangsmjøsa. Men med hundreårene ble den stadig mindre verdsatt.

– Myndighetene i Norge syntes dette var noe gammelt ræl, sier prost i Valdres Carl Philip Wiesser.

Ofte solgt som tømmer

Mange stavkirker forsvant etter middelalderen. De fleste ble solgt stykkevis og delt som tømmer.

Men kirken i Valdres skulle få en annen skjebne: Bergenskunstneren og landskapsmaleren J.C. Dahl engasjerte seg sterkt i bevaringen av stavkirkene.

– Da kirken ble lagt på ut på auksjon, bød han 80 spesidaler og fikk tilslaget, forteller Weisser.

Dahl prøvde å få den satt opp igjen i Slottsparken i Oslo. Men øvrigheten var lite interessert. Og som professor ved kunstakademiet i Dresden hadde Dahl lite bruk for en stavkirke.

– Han sendte brev til Oslo og mente at det måtte være flott. Men verken i Oslo eller Bergen ville noen overta, sier Weisser.

En fremtidig konge overtok

Til slutt ble det han som skulle bli kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen, som overtok kirken.

– Han ville sette den opp utenfor Berlin. Der hadde han en samling med slike «rare hus», og mente denne stavkirken ville passe inn der, sier han.

Men det ble en arbeidskrevende jobb det hele. I september 1841 - etter nøye oppmåling av kirken var de klare for tidenes flyttesjau. Den gikk med hest og kjerre over Filefjell, ned den bratte og svingete Vindhellavegen og til Lærdal.

– Det var litt av en jobb, ikke i nærheten av de to stokkene jeg har bak hesten her, sier Johannes Opheim. Han tester løypen med to tømmerstokker bak, stokker bare halvparten så lange som de i 1841.

– Det er klart at når de kom med lass helt fra Valdres så var det et stort og tung lass. Jeg er imponert, sier Opheim.

Bryllup i Polen

Etter det var det to måneder med båt på havet og til Berlin. Men den ble ikke værende der slik planen var. For en grevinne ønsket å få den til landsbyen der den står i dag. Den gang var den prøyssisk, og de trengte en kirke der, mente hun.

Det passet kongen bra å få en protestantisk kirke i et katolske området.

Nå er det ikke mulig for katolske par å gifte seg i denne kirken lengre, men det kan norske par. Så Christian Solheim og Victoria Vilming valgte det.

Vi tenkte; en norsk stavkirke i Polen, det må bli den, sier Vilming.

Dagen før vielsen var første gang de så kirken, men de angret ikke på valget. Kyss på kirketrappen ble det også. Som seg hør og bør.....