Han ville sikkert ha blitt begeistret om han hadde visst hvor mye vi betaler i dag, nesten uten å protestere.
Dessuten må vi betale en masse avgifter også, som ikke er skatt, bare betaling for en rekke tjenester som vi før fikk helt eller nesten gratis. Vi protesterer ikke på det heller, ikke så høyt at det hjelper, i alle fall. Vi blir vant til langvarig regn også, og til høye priser og en rekke andre ubehagelige ting.
Nå er det aviser det dreier seg om, eller rettere sagt, mangelen på dem. Journalistene streiker, og de hadde nok håpet at hverdagen vår ble bortimot uutholdelig, nå når vi må nøye oss med de tynne , men reklametunge lefsene som redaktørene greier å produsere. Men sannheten er at vi faktisk greier oss .
Ja, det er til og med en del leserinnlegg som forteller om hvor mye bedre avisene er nå når vi slipper journalistene, for nå er det en rekke av de tingene vi ikke liker å lese, som altså ikke står der, så da blir det færre ting å irritere oss over. De som ikke liker fotball, slipper det, de som ikke liker kulturanmeldelser slipper det, også videre.
Nå kan vi selvsagt hevde at dersom vi skal følge den argumentasjonen fullt ut, så hadde det vært det aller beste om det ikke kom ut aviser i det hele tatt, så hadde vi sluppet å lese noe som helst som vi ikke likte, og dersom vi fikk fjernet radio og fjernsyn og Internett med det samme, så hadde vi vært tilbake i den sannsynligvis hyggelige tiden da vi ikke fikk vite noe som helst ubehagelig, unntatt når skatteoppkreverne sto på trappen.
Men for folk flest, alminnelige hverdagsmennesker med alminnelige hverdagsvaner, så kunne det fortone seg som lite hyggelig å måtte unnvære avisen til morgenkaffen når journalistene altså er på streikemøter og går streikevakt i stedet for å skrive i avisen. Nå klarer på sett og vis de som er sjefer å få gitt ut noen sider avis i tillegg til atskillig flere sider annonser, så vi får jo avisen fortsatt.
Men så er det det, at de få sidene med lesestoff rekker jo ikke mer enn til knapt halve kaffekoppen, før vi løfter blikket og ser oss fortvilet om etter noe annet å feste det på i vår morgengrufftilstand. Da er det det forunderlige har inntruffet flere steder i det siste. Når vi løfter blikket ser vi plutselig at det sitter en person på den andre siden av bordet, og i flere tilfeller er det fortalt at det er blitt innledet en samtale over frokostbordet.
I svært mange alminnelige hverdagshjem er det sjelden det foregår samtaler på den tiden av dagen, fordi avisen pleier å fylle tidsrommet mellom det å stå opp og det å gå på jobben. Men nå har altså nye ting skjedd som en følge av tynnere aviser, og kanskje vi blir vant til det også.
Behovet for avislesning kan simpelthen komme til å opphøre helt dersom det viser seg at de nye tendensene til konversasjon slår an. Det er et faresignal for de streikende så vel som for de sjefene som gjør jobben for dem. Dersom de ikke vil at vi helt og aldeles skal klare oss selv uten avisene, bør de komme seg i normal virksomhet igjen jo før jo heller. For det har jo vist seg før, blir vi først vant til noe, så har vi ikke så lett for å forandre det igjen.
Så en avisløs hverdag kan kanskje vise seg å bli ganske levelig, når det kommer til stykket , bortsett fra dem som skal leve av avisene, selvsagt.